Iran tapte krigen militært, men vant strategisk – takket være landets geografi. Teheran kommer derfor ut av denne konflikten som en styrket geopolitisk aktør med global innflytelse: En regional hegemon i den strategisk viktige Persiabukta.
Den 28. februar gikk den amerikansk-israelske duoen hardt til verks militært mot deres felles erkefiende – Den islamske republikken Iran. Krigsmålene var ambisiøse: Stanse atomprogrammet, desimere Irans militære kapasiteter – spesielt missilprogrammet – samt å legge til rette for regimeendring.
Nå, litt over fem uker etter at krigen begynte, er en fjorten dager lang våpenhvile omsider på plass, og Iran fremstår som den store vinneren av krigen. Uavhengig av hva Donald Trump og MAGA-folket måtte hevde i ettertid, er det klart at den israelsk-amerikanske duoen har lidd et strategisk nederlag, ettersom de ikke har oppnådd noen av sine viktigste krigsmål.
For det første, Iran skal fortsatt besitte antatt 460 kilogram med 60 prosent høyanriket uran, som i prinsippet kan konverteres til en atombombe på et senere tidspunkt. Gitt hvor massiv og intens den israelsk-amerikanske bombekampanjen mot Iran har vært, er det vanskelig å se hvordan USA og/eller Israel senere skal kunne lykkes der de nå har mislyktes.
For det andre, selv om det iranske militæret er kraftig svekket, er det på ingen måte fullstendig desimert og har fortsatt kapasiteten til å påføre sine regionale rivaler massiv ødeleggelse. Det beholder et tilsynelatende stort arsenal av droner og missiler som har vist seg svært effektive under krigen og som kan brukes ved behov.
For det tredje, regimeendringsstrategien har vist seg å være svært vanskelig å få til. Til tross for at store deler av lederskapet ble eliminert på et tidlig tidspunkt under krigen, har Den islamske republikken vist evne til å absorbere disse tapene effektivt og vist seg å være svært motstandsdyktig. På tross av likvideringen av mange av landets prominente ledere, har regimeendring derfor aldri vært på bordet.
Regional dominans
Mens den israelsk-amerikanske duoen ikke har oppnådd noen av sine overordnede mål, har Iran, på sin side, overrasket omverdenen og vist seg å være langt mer motstandsdyktig og robust enn mange hadde trodd før krigen brøt ut. Landet fremtrer nå som en regional hegemon.
Iran har kunnet stå imot intense bombarderinger fra verdens mektigste flyvåpen – Israel og USA – og samtidig holdt de statlige og militære beslutningsapparatene intakt. Det har derfor vist at det er kapabelt til å absorbere de aller mest omfattende bombekampanjer over tid uten at samfunnet har brutt sammen – et tydelig tegn på samfunnsmessig motstandskraft og geopolitisk styrke.
Les også: Beijings stille kalkyle i krigen mellom Iran og Israel 🔒
Iran har også bevist at det har kapasiteten til å påføre sine regionale rivaler stor ødeleggelse med sine droner og missiler, som i stor grad har vist seg maktesløse mot angrepene. Først og fremst har Iran påført sin israelske erkefiende omfattende ødeleggelser med sitt store drone- og missilarsenal, spesielt i Tel Aviv, som har svekket troverdigheten til Iron Dome. Men enda viktigere er det at Iran enkelt har penetrert de arabiske gulfstatenes missilforsvar, som har blottlagt hvor geopolitisk sårbare disse statene egentlig er.
Strukturell sårbarhet og asymmetri
Med geografi og vann som nøkkelord, har krigen virkelig belyst hvor stor maktasymmetrien mellom de arabiske gulfstatene og Iran faktisk er. De førstnevnte er ørkenstater med stor mangel på naturlige vannkilder, og er helt avhengige av en håndfull avsaltingsanlegg for å kunne fungere som samfunn. Fjellrike Iran, på sin side, har rikelig med naturlige vannkilder.
Tallene taler for seg selv. Avsaltingsanlegg forsyner 40–60 prosent av den totale vannforsyningen og 70–90 prosent av kommunalt drikkevann i de arabiske gulfstatene. Til sammenligning kommer 1–2 prosent av Irans totale vannforsyning, samt 5–10 prosent av drikkevannet (hovedsakelig i kystområder) fra avsalting.
Dette innebærer i praksis at Iran kan gjøre gulfstatene ulevelige ved å slå ut en håndfull avsaltingsanlegg, mens deres evne til å slå tilbake er nærmest ikke-eksisterende. Krigen har derfor vist at de arabiske gulfstatene i prinsippet lever på Teherans nåde, selv når landet er under kontinuerlig bombing av verdens mektigste flyvåpen.
Med andre ord har Iran vist for de arabiske gulfstatene og omverden at landet vil kunne absorbere total krig mye bedre enn sine naboer. Takket være sin overlegne geografi, trer Iran derfor nå frem som den naturlige hegemonen i Persiagulfen. Det er vanskelig å se en vei tilbake til status quo ante og verden vil måtte omstille seg.
Geoøkonomiske masseødeleggelsesvåpen
Krigen har også vist at gulfstatenes olje-, gass- og petrokjemiske industrier lever på Irans nåde. Med en bevist militær kapasitet til å ta ut disse livsviktige installasjonene ved behov, selv mot verdens beste anti-missilsystemer, har Iran i praksis demonstrert at det kan påføre verdensøkonomien enorm skade hvis det blir malt opp i et hjørne.
Gitt hvor essensielle olje-, gass- og petrokjemiske produkter som produseres i gulfstatene er for verdensøkonomien, har Iran bevist at det har makten til å føre verden inn i økonomisk depresjon og massehungersnød – med potensielt katastrofale sekundære geopolitiske konsekvenser – dersom det skulle ønske det.
Til slutt har Den islamske republikken også bevist at den har kapasiteten til å stenge Hormuzstredet ved behov, som i prinsippet gir Iran et annet strupetak over verdensøkonomien. Dette er nok en geoøkonomisk joker som landet kan bruke i tilfelle nye geopolitiske kriser, som vil få land til å tenke seg godt om før de eventuelt angriper Iran på nytt.
TACO-bløffen
Trumps nylige trusler om å ødelegge Irans infrastruktur og sende landet tilbake til steinalderen var derfor ikke annet enn en klassisk Trump-TACO-bløff. Med kontroll over Hormuzstredet og eskaleringsdominans mot sine arabiske naboer på den andre siden av Persiabukta, hadde Iran alle kortene på sin side og spilte sin utdelte hånd med stor kløkt.
Les også: Etter Iran-krigen: Tyrkia som leder for ny anti-israelsk blokk 🔒
Ødeleggelsen av iransk energi- og annen essensiell infrastruktur ville bli ledsaget av ødeleggelsen av tilsvarende infrastruktur i gulfstatene – med potensielt katastrofale konsekvenser for verdensøkonomien. Fortsettelsen av status quo – med iransk struping av trafikken i Hormuzstredet – var heller ikke bærekraftig, ettersom verden stod overfor økonomisk katastrofe om den hadde fortsatt særlig mye lenger.
President Trump hadde i prinsippet derfor ikke noe annet valg enn å inngå en våpenhvile med Iran for å unngå garantert gjensidig økonomisk ødeleggelse. Med mindre noe fundamentalt endrer seg i løpet av de to neste ukene, ser det derfor ut til at USA og Israel vil lide et ydmykende nederlag i Iran. Lærepengen er at overlegen militærmakt faktisk ikke kan stille opp mot overlegen geografi.
En ny geopolitisk virkelighet i Persiabukta og Midtøsten
Selv om det kun er inngått en våpenhvile for øyeblikket, virker det ikke som noen av de overnevnte faktorene vil endre seg på noen meningsfull måte i de to ukene som kommer. En total ødeleggelse av Iran som samfunn er det eneste meningsfulle kortet som USA og står igjen med, men gitt at Den islamske republikken vil ta med seg verdensøkonomien i dragsuget om den skulle være eksistensielt truet, er dette et svært lite sannsynlig scenario.
Iran sitter derfor med den sterkeste hånden, så det virker usannsynlig at krigen vil blusse opp igjen. En eller annen form for fredsavtale må derfor på plass og Iran er best posisjonert til å få gjennomslag for sine krav i potensielle fredsforhandlinger i de kommende ukene. Uten å spå hvordan en eventuell fredsavtale til slutt kommer til å se ut, er det rimelig å konkludere med at Iran vil komme styrket ut av denne krigen – som en sann regional hegemon – når det geopolitiske støvet til slutt legger seg.
USA og Israel – med Trump og Netanyahu i spissen – har lidd et sviende nederlag. Mens amerikanernes geopolitiske posisjon i Persiabukten vil være betraktelig svekket, sannsynligvis for alltid, fremstår Israel som den klart største taperen. Dette var sannsynligvis israelernes siste sjanse til å beseire den islamske republikken en gang for alle og få på plass et vennligsinnet regime på plass i Iran.
