Karibia som lenge har hatt lav prioritet i internasjonale prioriteringer, er i ferd med gjenvinne en strategisk sentral posisjon under påvirkning fra Washington. Migrasjon, narkotikabekjempelse, kontroll over sjøfartsruter og rivalisering med Kina og Russland: Ved å rette tiltak mot Venezuela og bekrefte Monroe-doktrinen non en gang, forsøker USA å gjenvinne kontrollen over sin karibiske bakgård.
Helt siden 1500-tallet har Karibia fungert som et resonanskammer for verdens store geopolitiske bevegelser. Regionen har ofte vært åsted for for europeiske kriger frem til 1800-tallet, fordi øyene var nøkkelkomponenter i rivaliseringen mellom stormaktene. De produserte nemlig rikdommene som manglet på det europeiske kontinentet, særlig krydder, kaffe og sukker, og lå strategisk til langs de spanske galeonenes ruter, som var lastet med gull fra de amerikanske koloniene.
Ved begynnelsen av 1800-tallet førte konkurransen fra betesukker i Europa til et kraftig fall i verdien av karibisk rørsukker. Samtidig vendte de europeiske maktene seg mot andre kolonier i Afrika og Asia for å utnytte nye ressurser. I 1823 erklærte USAs president James Monroe i sin årlige tale til Kongressen at Amerika – både Nord- og Sør-Amerika – ikke lenger var åpne for kolonisering, og at enhver europeisk intervensjon ville bli betraktet som en trussel mot fred og sikkerhet. Til gjengjeld fastslo han at USA ikke ville blande seg inn i europeiske anliggender. Disse prinsippene er siden kjent som Monroe-doktrinen.
Har alle disse faktorene bidratt til at Karibia forsvant fra de dominerende maktenes prioriteringer? Regionen ble i stor grad spart for de to verdenskrigene. Den kom tilbake i det strategiske søkelyset under korte, men intense kriser under den kalde krigens dager: Cubakrisen i 1962, USAs intervensjoner i Grenada i 1983 og i Panama i 1989. Til tross for disse episodene er Karibia ofte fraværende i stormaktenes strategiske refleksjon, kanskje som følge av sitt image av palmetrær langs turkise kyster. Som resten av Latin-Amerika er regionen dessuten blitt overskygget av Afrika og Midtøsten, og ganske nylig også av Asia og Øst-Europa i de militære beslutningstakeres oppmerksomhet.
Den amerikanske maktdemonstrasjonen i Venezuela 3. januar 2026 kom derfor som en overraskelse. Ved nærmere ettersyn fantes det tegn knyttet til betydelige geopolitiske interesser som ga en pekepinn om utviklingen.
Les også: Imperiet slår til – forløperne til operasjonen i Venezuela 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
