Innstramminger i sivilsamfunnet har konsekvenser som strekker seg langt utover politikk og ytringsfrihet. Økonomiske ringvirkninger kan svekke vekst, sysselsetting og finansiell stabilitet over tid.
Nylige lovendringer i Georgia har i betydelig grad endret rammevilkårene for sivilsamfunns- og ikke-statlige organisasjoner (NGO-er), borgerinitiativer, uavhengige medier og – i forlengelsen – lokale virksomheter, internasjonale finansinstitusjoner (IFI-er) og bilaterale givere. Begrensninger på innenlandske og utenlandske tilskudd, utvidede rapporteringskrav og økt rettslig usikkerhet har omformet landets institusjonelle landskap.
Den offentlige debatten har i hovedsak dreid seg om demokratiske og politiske konsekvenser. Da den første «utenlandske agent»-lovgivningen – ofte omtalt som «den russiske loven» – ble innført for flere år siden og gradvis utvidet i omfang, var diskusjonen i stor grad konsentrert om politiske og juridiske hensyn.
Til sammenligning har de økonomiske konsekvensene av et innskrenket sivilt handlingsrom fått langt mindre oppmerksomhet. Disse effektene er verken abstrakte eller kortvarige. De er strukturelle, kumulative og målbare, med følger for BNP, sysselsetting, skatteinntekter, institusjonell tillit og finansiell stabilitet.
Sivilsamfunnet er en økonomisk aktør – ikke en luksus
Sivilsamfunnet omtales ofte som et moralsk eller normativt gode. Det som sjeldnere understrekes, er at det også er en produktiv økonomisk sektor. NGO-er og sivile organisasjoner sysselsetter kvalifisert arbeidskraft, betaler lønn og skatt, leier kontorlokaler, kjøper lokale varer og tjenester – og kanaliserer i særlig grad utenlandske finansielle strømmer inn i den innenlandske, fremvoksende økonomien. De bidrar også til institusjonell kapasitet, politisk tilbakemelding og håndheving av rettsstatsprinsipper, som igjen understøtter langsiktig vekst. Dette er velkjente sammenhenger, uten rom for spekulasjon.
Ifølge Georgias nasjonale statistikk-kontor (GeoStat) skapte ideelle institusjoner i 2024 en verdiskaping på 2,72 milliarder GEL (om lag 1 milliard USD), og sysselsatte direkte rundt 62 500 personer.
Les også: Georgias spiral mot autoritarisme: Kan landet trekkes tilbake fra stupet? 🔒
I en økonomi med et nominelt BNP på rundt 30 milliarder USD og en reell arbeidsledighet som overstiger 16 prosent, er dette ikke marginal virksomhet. I små, åpne økonomier gir eksternt finansierte sektorer ofte uforholdsmessig store multiplikatoreffekter, særlig innen tjenester, utdanning og regional utvikling.
Hva er så de økonomiske kostnadene et land betaler når sivilsamfunnet settes på en tvungen «slankekur»?
1) Svekket innenlandsk etterspørsel
Når sivile organisasjoner skalerer ned eller forsvinner, er den økonomiske effekten umiddelbar. Lønnsutbetalinger reduseres, kontrakter med lokale leverandører kanselleres, etterspørselen etter profesjonelle tjenester faller, og det regionale pengeomløpet avtar. Resultatet er et direkte sjokk mot innenlandsk etterspørsel – en kjernefaktor for kortsiktig vekst, særlig i konsentrerte, ekskluderende og utvinningsorienterte økonomier der veksten hviler på et snevert sett av aktører og sektorer. I slike systemer, inkludert Georgias, sprer etterspørselssjokk seg raskere og varer lenger. Økonomisk teori og empiri sammenfaller: økt inntektsusikkerhet øker føre-var-sparingen og demper forbruket. Også husholdninger som ikke rammes direkte, reduserer ofte sine utgifter. Resultatet er en bredere etterspørselsnedgang som strekker seg langt utover selve sivilsamfunnet.
2) Reduserte multiplikatoreffekter
Ansatte i NGO-er og sivile organisasjoner bruker mesteparten av inntekten lokalt – på mat, strøm, utdanning, transport, husleie, boliglån, banktjenester, servering og fritid. Når disse inntektene faller bort, avtar sekundær og tertiær etterspørsel, noe som rammer handel, tjenester, bygg og finans.
I små og utviklingsøkonomier anslås multiplikatorene i tjenestesektoren ofte til mellom 1,3 og 1,8. Det innebærer at hver tapt inntektsenhet gir et betydelig større samlet tap i økonomisk aktivitet. Over tid endrer etterspørselsnedgang forbruksmønstre, svekker produktiviteten og undergraver oppbyggingen av humankapital.
3) Økt risiko og svekket institusjonell tillit
Et innskrenket sivilt handlingsrom svekker også økonomiens informasjons- og institusjonsinfrastruktur: færre uavhengige analytikere og vaktbikkjer, mindre innsyn i offentlig politikk, lavere grad av transparens og forutsigbarhet.
For investorer – både innenlandske og utenlandske – betyr dette høyere opplevd politisk risiko. Empirisk forskning knytter konsekvent svakere institusjoner til høyere statlige og bedriftsmessige risikopåslag, lavere utenlandske direkteinvesteringer og kortere investeringshorisonter. Dette er ikke et ideologisk argument, men en standardkonklusjon i styringsindikatorer fra Verdensbanken, IMF, OECD og Europakommisjonen.
4) Svekket skattegrunnlag
Sysselsettingen i sivilsamfunnet er som regel formell, kontraktsbasert og skattepliktig. De ansatte er integrert i pensjonsordninger samt bank- og forsikringsmarkeder. Jobbtap får derfor direkte finanspolitiske konsekvenser: lavere inntekts- og merverdiavgiftsinntekter, reduserte sosiale bidrag og økt press mot uformell og skyggebasert økonomisk aktivitet.
Denne stille erosjonen av skattegrunnlaget svekker den finanspolitiske motstandskraften – særlig problematisk i fremvoksende økonomier med begrenset handlingsrom for konjunkturpolitikk.
5) Ringvirkninger i finanssektoren
Før innstrammingen utgjorde NGO-ansatte et lavrisikosegment for bankene, og støttet både forbrukslån og boliglånsporteføljer. Brå inntektsbortfall øker misligholdsrisikoen og andelen tapsutsatte lån (NPL). Økende NPL-er tvinger banker til høyere avsetninger og strammere kredittvilkår, noe som rammer husholdninger og bedrifter langt utenfor sivilsamfunnet.
Dette handler ikke om individuelle skjebner, men om systemrisiko knyttet til en sektor som sysselsetter over 60 000 fagpersoner.
6) Utrenskninger i offentlig sektor og tap av humankapital
Innstrammingen stopper ikke ved NGO-er. Siden slutten av 2024 skal minst 700 erfarne embetsmenn ha blitt avskjediget etter å ha signert opprop eller uttrykt motstand mot kontroversielle regjeringsbeslutninger, inkludert stans i prosesser for EU-integrasjon. Uavhengige medier og kontrollorganer rapporterer om oppsigelser i departementer, reguleringsmyndigheter, kommuner og rettsvesen.
Dette er ikke utskiftbare arbeidstakere, men fagpersoner med mange års – ofte tiårs – institusjonell erfaring.
Les også: Georgia: Rettsstaten rakner i det stille 🔒
Selv med et konservativt anslag på en gjennomsnittlig månedslønn på 3 500 GEL, overstiger det årlige tapte lønnsvolumet 29 millioner GEL, med direkte tap i inntektsskatt på nær 6 millioner GEL årlig.
Den største kostnaden er likevel strukturell: svekket politikkutforming, regulatoriske forsinkelser og fallende kvalitet i offentlige tjenester. Denne uthulingen av humankapital undergraver produktiviteten og den langsiktige veksten direkte.
Sammenlignende perspektiv
Georgia er ikke alene. Tilsvarende dynamikker er observert andre steder. I Ungarn sammenfalt innstramminger i sivilsamfunnet med fallende institusjonell tillit og redusert effektivitet i bruken av EU-midler. I Russland bidro «utenlandske agent»-lovgivningen til kapitalflukt, lavere direkteinvesteringer og institusjonell uthuling. I begge tilfeller akkumulerte de økonomiske skadene seg før de politiske konsekvensene ble fullt synlige.
Økonomiske signaler utover politikken
Denne analysen er ikke-partipolitisk og forankret i observerbare økonomiske mekanismer. Når det sivile handlingsrommet krymper, svekkes samlet etterspørsel, multiplikatoreffektene avtar, institusjonell tillit forvitrer, humankapital går tapt, risikoen i finanssektoren øker og investeringsklimaet forringes.
Selv om de direkte berørte sektorene bare utgjør 2–3 prosent av BNP, kan de strukturelle ringvirkningene bli langt større – særlig i små, utviklingsøkonomier med sårbar vekstdynamikk. Økonomisk ytelse og institusjonell integritet er uløselig knyttet sammen. Å overse denne sammenhengen nøytraliserer ikke risiko; det skyver den over på andre.
For det internasjonale samfunnet bør Georgia ikke betraktes som et isolert innenrikspolitisk tilfelle. Det mer relevante spørsmålet er om vedvarende likegyldighet lar slike dynamikker normaliseres andre steder – stille, gradvis og til betydelige økonomiske kostnader.
