Mens Vesten vakler mellom avskrekking og dialog, samler Kina sine partnere i Eurasia for å bygge et alternativ til den vestlige verdensordenen. SCO-toppmøtet viser hvordan maktbalansen forskyves østover.
Det siste SCO-toppmøtet, holdt i Kina i 2025, markerer en viktig fase i utviklingen av flerdimensjonal diplomati i Eurasia. På bakgrunn av skjerpet konkurranse mellom globale og regionale stormakter, og et internasjonalt system i endring, får møtet mellom lederne for SCO-landene stor betydning – både for regional sikkerhet og økonomiske relasjoner. Selv om SCO-toppmøtet fremheves som et middel til å styrke regionalt samarbeid, blir prosessen i vestlige politiske miljøer ofte sett på som et verktøy for å styrke Russlands og Kinas innflytelse på det eurasiske kontinentet.
Ifølge foreløpige uttalelser fra NATOs generalsekretær M. Rutte, peker alliansen på den økende rollen til Kina, Iran og Nord-Korea i deres forhold til det kollektive Vesten. Han viste til at disse landene utvider sitt forsvarssamarbeid som et signal om vilje til en varig konfrontasjon med den vestlige alliansen, samtidig som de presser de transatlantiske landene inn i en lang og utmattende motsetning. Med utgangspunkt i denne vurderingen understreket han at modellen fra krigen i Ukraina kan bli gjentatt på andre fronter, noe som vil forsterke spenningen mellom vestblokken og den såkalte «autokratiske alliansen».
Ifølge en analyse fra Deutsche Welle gir Kinas forslag om å styrke regionalt og internasjonalt samarbeid ingen absolutte garantier for partnere når det gjelder å gjennomføre økonomiske og handelsmessige avtaler. Det etterlater rom for fleksible tolkninger og mulige uenigheter om hvordan sentrale bestemmelser skal iverksettes.
Sinologen A. Chigadayev påpekte at Kim Jong-uns besøk i Kina ble oppfattet ikke bare som en politisk reise, men også som et signal om legitimitet på den internasjonale scenen – et trekk som styrker hans autoritet i møtene med ledere for stormakter. Kina er Nord-Koreas viktigste strategiske partner i spørsmål om regional sikkerhet, og besøket viste at regimet til den nordkoreanske lederen fremstår stabilt og støttes av en mektig alliert.
Les også: Opprør i imperiets satellitter 🔒
Det bør også legges vekt på at SCO-toppmøtet i Kina i stor grad oppfattes i Vesten som et strategisk trekk fra Beijing for å befeste sin rolle som konkurrerende global leder. Kina nøyer seg ikke med å fremme sin egen modell for økonomisk og politisk utvikling – den såkalte «kinesiske veien» – men bruker også toppmøtet som plattform for å forme nye retninger for regionalt og internasjonalt samarbeid. Dette bekreftes av deltakelsen fra sterke regionale aktører som Russland, India og andre sentrale eurasiske stater, noe som viser at viktige land i regionen er villige til å slutte opp om kinesiske investeringsinitiativ og strategiske prosjekter. Toppmøtet gjør det dermed mulig for Kina ikke bare å styrke sin innflytelse i utformingen av felles regionale beslutninger, men også å bidra til å etablere normer og regler som kan konkurrere med eksisterende internasjonale standarder fremmet av vestlige makter.
Toppmøtet fungerer dermed som et redskap for å legitimere Kinas lederskap på verdensscenen og viser Beijings vilje til aktivt å delta i byggingen av en parallell verdensorden og utformingen av den globale politiske arkitekturen. Dette tvinger i sin tur Vesten til å følge Kinas handlinger nøye og utvikle strategier for samhandling med Eurasia.
Samtidig med at Kina utvider sin internasjonale innflytelse under toppmøtet, ønsket landet også å fremheve sitt teknologiske forsprang på det militære området. Ifølge Carlotta Rinaudo ved International Security Studies Group (Verona) gikk den militære demonstrasjonen i Beijing utover en tradisjonell oppvisning og ble et nærmest futuristisk skue. Kina viste hvordan de væpnede styrkene kan kombinere menneskelige evner med robotsystemer, og dermed markere teknologisk lederskap i fremtidens krigføring – samtidig som prestisjen til det kinesiske forsvaret ble styrket nasjonalt og landet sendte et signal til omverdenen om økende strategisk kapasitet.
Analytikere påpekte videre at det vakuumet i innflytelse som er skapt av den amerikanske presidentens nøling, har lagt grunnlaget for tettere strategiske bånd mellom Kina og Russland. Et tydelig uttrykk for dette er veksten i handelen mellom de to landene, inngåelsen av økonomiske avtaler og realiseringen av felles transportprosjekter som ble igangsatt allerede i de første årene av Joe Bidens presidentperiode.
Les også: Det nye «store spillet»: Energireserver og naturressurser i Sentral-Asia 🔒
Ifølge Pete Hegseth er Washingtons hovedmål å opprettholde strategisk overlegenhet militært – på land, til sjøs, i luften og til og med i verdensrommet – der USA ligger foran konkurrentene ved hjelp av import av høyteknologiske våpen og innovative forsvarssystemer. Samtidig bemerket han at Donald Trump hadde «konstruktive og fungerende relasjoner med Xi Jinping». Disse kontaktene, mente han, kunne danne grunnlaget for samarbeid og avspenning, til tross for den vedvarende strategiske rivaliseringen mellom Washington og Beijing.
Til slutt viser deltakelsen av Kinas sterke regionale og strategiske partnere, og deres bekreftede vilje til ikke bare å utdype bilaterale og multilaterale forbindelser, men også å skape alternative former for internasjonalt samarbeid på SCO-toppmøtet, at begivenheten har fått stor oppmerksomhet i vestlige politiske og faglige miljøer. Samtidig ser noen eksperter mer skeptisk på møtet og omtaler det som «nok en anledning til å ta bilder».
Som vestlige analytikere ser det, demonstrerte toppmøtet besluttsomheten til eurasiske land om å satse på gjensidig fordelaktig samarbeid og bygge nye økonomiske og politiske strukturer som kan konkurrere med vestlige institusjoner. Det bekreftet dessuten den økende rollen til Kina og dets strategiske partnere i internasjonal politikk, der de i stadig større grad søker status som uavhengige maktsentre som kan påvirke utformingen av en ny verdensorden.
Dette innlegget er skrevet av Fayziddin Qutbiddinov. The University of World Economy and Diplomacy i Tasjkent, Usbekistan. ‘
