Skillet mellom sivil og militær teknologi er i praksis visket ut. Kunstig intelligens, halvledere og avanserte materialer er i dag like avgjørende for militær slagkraft som for økonomisk vekst, og det flytter sikkerhetspolitikkens tyngdepunkt fra tradisjonelt forsvar til kontroll over forsyningskjeder, dataflyt og teknologisk innovasjon.
Dual-use i praksis
Dette kalles gjerne dual-use-problematikken: teknologi utviklet for sivile formål har som regel også en militær anvendelse, og omvendt. Omfanget er ikke marginalt. EUs eget rammeverk for eksportkontroll av dual-use-varer godkjente i 2022 eksport for 57,3 milliarder euro, tilsvarende rundt 2 prosent av EUs samlede eksport til land utenfor unionen. Tallet illustrerer hvor tett sammenvevd sivil handel og militært relevante varer faktisk er, og hvorfor kontroll over teknologiske forsyningskjeder i økende grad behandles som et spørsmål om nasjonal sikkerhet snarere enn ordinær handelspolitikk.
Fra frihandel til de-risking
Dette har utløst et systemisk skifte i vestlig politikk, der man beveger seg bort fra en nyliberal modell basert på markedsstyrt globalisering mot en mer proteksjonistisk sikkerhetstilnærming. Et konkret uttrykk for dette er EUs Chips Act, hvor unionen bidrar med om lag 11 milliarder euro i egne midler. I tillegg til nasjonale og private investeringer, er det uttalte målet at Europa skal stå for 20 prosent av verdens halvlederproduksjon innen 2030. Fra og med 2025 blir det dessuten obligatorisk for alle medlemsland å screene utenlandske direkteinvesteringer i strategiske sektorer som halvledere, kunstig intelligens, kritiske råvarer, energi og transport.
Kostnaden ved denne kursendringen er ikke triviell. Full nasjonal selvforsyning innenfor avansert teknologi er en økonomisk uoppnåelig ambisjon for de aller fleste stater, og forsøk på det kan hemme innovasjonstakten som i seg selv er en forutsetning for langsiktig nasjonal styrke. Samtidig viser erfaringen fra EUs strategi for risikoreduksjon overfor Kina at det er krevende å omsette politiske ambisjoner til faktisk gjennomføring. Dette skyldes at medlemslandene har ulike interesser, og at det kinesiske markedet fortsatt er for stort og viktig til at europeiske selskaper er villige til å redusere samarbeidet i praksis, selv når Brussel signaliserer det motsatte.
Les også: Den kunstige revolusjonen – den fjerde industrielle revolusjon 🔒
Norges akutte dilemma
For mindre, åpne økonomier som Norge er dette dilemmaet særlig påtrengende. Vi er avhengige av integrasjon i globale markeder for å finansiere velferd og beredskap, men tvinges samtidig til å ta stilling til statlig styring av forsyningskjeder som tidligere i stor grad ble overlatt til markedet. Spørsmålet er ikke lenger om staten skal intervenere i strategiske sektorer, men hvor langt denne intervensjonen kan gå før den økonomiske dynamikken, som i bunn og grunn er selve fundamentet for sikkerhet og forsvarsevne, svekkes.
Statens rolle som portvokter
Det pågående skiftet mot geoøkonomisk rivalisering innebærer at nasjonalstaten i økende grad må opptre som en aktiv portvokter, med en presis balansegang mellom nasjonal kontroll og nødvendig internasjonal samhandling. Går man for langt i retning av proteksjonisme, risikerer man økonomisk stagnasjon og tap av innovasjonskraft. Gjør man for lite, risikerer man i stedet å bli sårbar for politisk press fra stater som kontrollerer kritiske teknologiske noder, slik man har sett gjennom periodiske forsyningskriser innen halvledere og sjeldne jordarter de siste årene.
Balansegang uten fasit
Heller ikke her er bildet entydig. Kritikere av en mer statsstyrt tilnærming peker på at åpne markeder historisk har vært mer motstandsdyktige enn planlagte, og at politisk motivert industripolitikk lett ender med å subsidiere ulønnsomme prosjekter uten å bygge reell konkurransekraft. Tilhengerne svarer at pandemien og de siste årenes forsyningskriser nettopp viste hvor sårbar ren markedslogikk kan gjøre stater som mangler egen produksjonskapasitet på kritiske områder.
Uansett hvilket ståsted man deler, peker analysen av dagens situasjon i samme retning: geoøkonomi har blitt et sentralt virkemiddel i rivaliseringen mellom stormaktene, og utfordringen for mindre stater er å navigere en virkelighet der teknologiutvikling og nasjonal suverenitet er blitt uløselig sammenvevd. Det krever en mer selektiv og strategisk tilnærming til økonomisk politikk, der staten identifiserer hvilke sektorer som faktisk er kritiske, uten å bryte de økonomiske båndene som er nødvendige for generell økonomisk stabilitet.
