Mens stormaktene ruster – sitter Norge fast i organisasjonskartet.
Vi lever i en epoke der verdensordenen preges av desentralisering av makt, oppbrudd i transatlantisk dominans, og fremvekst av autoritære økonomier som kombinerer statsdirigering med teknologisk overlegenhet. Mens USA svekkes som globalt hegemoni og Europa famler med politisk konsensus, står Russland militært i øst, Kina økonomisk dominerende i sør, og Norge – en liten, rik petrostormakt – fremstår mer administrativt overbevist enn operativt forberedt.
Det norske svaret på økt geopolitisk press har vært begrepet “totalforsvar”. Det skulle være vår garanti for mobilisering av hele samfunnets ressurser i krise og krig – en syntese mellom sivil og militær beredskap. I teorien er dette en nasjonal styrke. I praksis, som Riksrevisjonens Dokument 3:11 (2024–2025) avslører, er det en systemisk selvsabotasje av norsk motstandskraft.
Riksrevisjonens dom: Totalforsvaret eksisterer på papiret – men ikke i virkeligheten
Riksrevisjonens analyse er krystallklar og alvorlig:
- Kommuner i strategisk viktige områder vet ikke hva Forsvaret trenger i krise eller krig.
- Kritiske infrastrukturselskaper har ikke øvet, planlagt eller prioritert beredskap.
- Det finnes ingen samlet nasjonal oversikt over tilgjengelige ressurser, avtaler eller sivile støttefunksjoner.
Les også: Geopolitisk ekspert: – Verden er fanget i en evig krise 🔒
- Beredskapsavtaler er utgått eller ikke fornyet – ofte i strid med lovverk og uten operative alternativer.
- Ingen vet hvem som skal prioritere mellom Forsvaret og sivilsamfunnet når ressursene er knappe.
Med andre ord: Vi har bygget et konseptuelt system som ikke fungerer i praksis. Totalforsvaret – slik det er organisert – er ikke et styringsverktøy, men et narrativ. Det er designet for å virke politisk overbevisende, men mangler mekanismer for virkelighetsnær respons.
Strategisk avnasjonalisering: Infrastrukturens tause fiender
Jeg har tidligere dokumentert hvordan Norge er i ferd med å tape kontrollen over sin kritiske infrastruktur – ikke gjennom okkupasjon, men gjennom salg, outsourcing og ignoranse:
- Over 90 % av alle fergeselskaper som binder det maritime Norge sammen er nå eid av utenlandske selskaper, hvorav flere har uklar tilknytning til norske sikkerhetsinteresser.
- Det norske kollektivsystemet er blitt teknologisk avhengig av Kina – med over 2000 elbusser og batterisystemer kontrollert av kinesiske produsenter.
Dette er ikke bare et økonomisk spørsmål. Det er en geopolitisk sårbarhet. Infrastruktur er ikke nøytral – den er et viktig strategisk verktøy. Og når tilgangen til teknologi, drift og reparasjon i praksis er underlagt autoritære regimer, har vi i realiteten gjort oss forsyningsstrategisk underlegne i en konflikt.
Fravær av strategisk koordinering: Den økonomiske kostnaden ved ikke-beslutning
I et samfunnsøkonomisk lys står vi overfor det som betegnes som multisektorielt allokasjonstap. Det vil si at:
- Ressurser finnes (personell, maskinpark, logistikk), men de er ikke kartlagt, allokert eller prioritert.
- Kommuner og fylker mangler informasjon, planer og instruksjonsmyndighet – og derfor også handlingskapasitet.
- Øvelser gjennomføres uten evaluering, og læring fra tidligere scenarioer blir ikke integrert i fremtidig planverk.
Dette fører til allokativ ineffektivitet og operasjonell ubesluttsomhet – to økonomiske begreper som i geopolitisk krise får konsekvens i form av økt reaksjonstid, tapte liv og tapt nasjonal handlekraft.
Nasjonal beredskap er ikke gratis, men fraværet av den er ekstremt kostbart – i både økonomisk og sikkerhetspolitisk forstand.
Beredskap som realkapital: Når stater mister evnen til å handle
I økonomisk teori er beredskap en form for realkapital: en investering i statens evne til å produsere sikkerhet og stabilitet i fremtiden. Som all kapital krever den vedlikehold, fornying og avkastning i form av beslutningsevne, kontroll og robusthet. Når den forvitrer, forringes ikke bare staten som institusjon – den blir en trussel mot seg selv.
Norge har i dag:
- En kommunestruktur som gir 356 små enheter ansvar for krigsberedskap – uten ressurser, personell eller informasjon.
Les også: Geopolitisk strategi for mindre makter 🔒
- Et statlig system som deler informasjon gjennom graderte nettverk de færreste kommuner har tilgang til.
- Et forsvar som ikke vet hvilke avtaler med det sivile som fortsatt er gyldige – og som ikke har rekvireringsmekanismer i drift.
Dette er statlig dysfunksjon i fredstid, og strategisk katastrofe i krig.
Hva må gjøres: En geopolitisk gjenreising av nasjonal kontroll
Dette er ikke et spørsmål om flere meldinger, utvalg eller sektorstrategier. Dette er et spørsmål om statens evne til å handle i det øyeblikket trusselen blir reell. Derfor må det iverksettes en rekke tiltak, inkludert:
- Lovpålagt totalberedskapsplikt med finansiering i alle kommuner og fylker.
- Nasjonalt ressursregister som dokumenterer all sivil kapasitet som kan mobiliseres i krise.
- Gjenoppretting av rekvisisjonssystem og strategiske avtaler med nasjonalt næringsliv.
- Avnasjonalisering forbudt: Forbud mot salg av infrastruktur til utenlandske aktører i forsyningskritiske sektorer.
- Obligatoriske sivilt-militære øvelser, med felles evalueringssystem og konsekvensoppfølging.
Dette er ikke dramatiske forslag. De er selvfølgelige – i alle stater med fungerende sikkerhetsstrategi.
Konklusjon: Når demokratiet blir et byråkratisk gissel
Norge står ved et veikryss. Enten viderefører vi dagens tillitsbaserte forvaltningsmodell, hvor vi tror at god vilje og strategidokumenter er tilstrekkelig for å møte kriser. Eller så forstår vi realitetene: At vi er en liten, rik, utsatt og geopolitisk viktig nasjon – og at vår overlevelse forutsetter strategisk klok styring, kontroll og beslutningskraft.
Riksrevisjonens rapport er ikke bare en kritikk. Det er en dom. Og hvis ikke denne dommen fører til handling, er det ikke bare totalforsvaret som kollapser – det er statens evne til å beskytte sine borgere som forvitrer.
