Verden beveger seg fra økonomisk globalisering til geoøkonomisk rivalisering. USA, Kina og EU forsøker å sikre kontroll over teknologi, kapital, råvarer, industri og kritiske verdikjeder. I denne nye virkeligheten blir eierskap igjen et spørsmål om makt. For en liten og åpen økonomi som Norge handler utfordringen ikke om å stenge utenlandsk kapital ute, men om å sikre at internasjonal integrasjon ikke gradvis erstatter nasjonal økonomisk handleevne med strategisk avhengighet.
Kortversjonen
- Den globale verdensordenen skifter fra fri flyt og effektivitet til geoøkonomisk rivalisering, hvor eierskap igjen er et spørsmål om makt.
- Stater som USA, Kina og EU bruker i økende grad økonomiske virkemidler og industriell kontroll som strategiske sikkerhetspolitiske våpen.
- Norge er en liten, åpen økonomi som er avhengig av internasjonal handel, men som må unngå å utvikle en sårbar og ensidig avhengighet.
- Ulike rammevilkår, som formuesskatt for norske eiere, kan over tid svekke nasjonale kapitalmiljøer og føre til at kontrollen gradvis flyttes utenlands.
- For å sikre politisk handlingsrom i en urolig verden, må Norge opprettholde en bevisst balanse mellom utenlandsk kapital og nasjonal strategisk kapasitet.
Den økonomiske verdensordenen som vokste frem etter den kalde krigen hvilte på en forholdsvis enkel antakelse: Kapital skulle flyte dit den ga høyest avkastning, produksjon skulle lokaliseres der den var mest effektiv, og stadig tettere økonomisk integrasjon skulle gjøre verden både rikere og mer stabil.
Innenfor denne modellen var eierskapets nasjonalitet av begrenset strategisk betydning. Det avgjørende var om produksjonen var effektiv, om arbeidsplassene eksisterte, og om kapitalen fant frem til produktive investeringer.
Det spilte mindre rolle om kapitalen kom fra Oslo, London, New York eller Beijing.
Denne verdenen er i ferd med å forsvinne.
Pandemien avdekket sårbarheten i globale forsyningskjeder. Russlands fullskalainvasjon av Ukraina demonstrerte kostnaden ved strategisk energiavhengighet. Rivaliseringen mellom USA og Kina har gjort halvledere, kunstig intelligens, batterier, kritiske mineraler og avansert produksjon til sikkerhetspolitiske spørsmål.
Bak utviklingen ligger en grunnleggende erkjennelse:
Økonomisk kapasitet er geopolitisk kapasitet.
Dermed blir også spørsmålet om hvem som eier kapitalen relevant igjen.
Tilgang er ikke det samme som kontroll
I tre tiår kunne store deler av Vesten skille relativt tydelig mellom økonomi og sikkerhetspolitikk.
Produksjon kunne flyttes til Kina. Energi kunne kjøpes fra Russland. Kritiske mineraler kunne raffineres utenfor Europa. Legemidler, elektronikk og industrielle innsatsfaktorer kunne organiseres gjennom komplekse globale verdikjeder.
Så lenge markedene fungerte, var dette økonomisk rasjonelt.
Problemet var at systemet i stor grad ble optimalisert for effektivitet under normale forhold, ikke for strategisk handlefrihet når normale forhold opphørte.
De siste årene har derfor tvunget frem en ny forståelse:
Det er forskjell på å ha tilgang til kapasitet og å kontrollere kapasiteten.
Les også: Malakka-dilemmaet truer Kinas stormaktsambisjoner 🔒
Man kan kjøpe energi uten å kontrollere energikilden.
Man kan kjøpe halvledere uten å kontrollere produksjonen.
Og man kan ha fabrikker innenfor egne grenser uten nødvendigvis å kontrollere kapitalen, teknologien eller de strategiske beslutningene bak dem.
Dette skillet er kjernen i den nye geoøkonomien.
Produksjon, eierskap og beslutningsmakt
En fabrikk kan ligge i Norge uten at den strategiske kontrollen over virksomheten ligger i Norge.
Arbeiderne kan være norske. Ingeniørene kan være norske. Produktene kan utvikles og produseres her. Bedriften kan betale skatt til norske kommuner og staten.
Likevel kan beslutningene om investeringer, teknologi, oppkjøp, kapitalallokering og i siste instans nedleggelse tas i et annet land.
Det betyr ikke at utenlandsk eierskap er negativt.
En liten, åpen og kapitalintensiv økonomi som Norge er avhengig av internasjonal kapital, utenlandske markeder og teknologisk utveksling. Økonomisk selvberging ville være både urealistisk og kostbart.
Men det finnes fire forskjellige spørsmål som ofte blandes sammen: Hvor ligger produksjonen? Hvem eier virksomheten? Hvor tas de strategiske beslutningene? Og hvem kontrollerer kapasiteten dersom en krise oppstår?
I normale tider kan forskjellene virke små.
I ekstraordinære tider kan de bli avgjørende.
Småstatens dilemma
Dette er særlig viktig for Norge fordi vi er en småstat.
USA kan bruke størrelsen på sitt hjemmemarked, dollaren, kapitalmarkedene og teknologisk makt. Kina kan kombinere statlig kapital, industripolitikk og markedsstørrelse. EU kan bruke tyngden i det indre markedet.
Norge har ingen av disse virkemidlene i samme skala.
Vår økonomiske modell er derfor avhengig av åpenhet. Vi trenger handel, internasjonale investeringer, teknologi utviklet andre steder, europeiske markeder og transatlantiske sikkerhetsstrukturer.
Norsk økonomisk sikkerhet kan derfor aldri bety autarki.
Den må bety tilstrekkelig nasjonal kapasitet til å bevare reelle handlingsalternativer innenfor en åpen økonomi.
Strategisk autonomi for Norge handler dermed ikke om uavhengighet fra omverdenen.
Det handler om å unngå ensidig avhengighet.
Sunnmøre som institusjonelt laboratorium
Det er i denne sammenhengen en tilsynelatende lokal skattesak fra Sunnmøre blir interessant.
Les også: Tysklands atomparadoks – har Europa virkelig lært noe? 🔒
Møre-Nytt har omtalt Olaug Brunstad, eier av den 85 år gamle Brunstad Møbelfabrikk i Sykkylven. Ifølge avisen hadde virksomheten et samlet underskudd på mer enn 23 millioner kroner mellom 2022 og 2024. Samtidig måtte Brunstad betale mer enn én million kroner i formuesskatt knyttet til eierskapet.
Hun forteller ifølge Møre-Nytt at hun blant annet har måttet bruke arv etter sin avdøde sønn for å finansiere skatten.
Brunstad har sendt søksmålsvarsel til Skatteetaten fordi hun mener skattleggingen i hennes tilfelle kommer i konflikt med eiendomsvernet etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen.
Det juridiske spørsmålet får eventuelt domstolene avgjøre.
Det geoøkonomiske spørsmålet er et annet.
På Sunnmøre finner vi flere virksomheter som opererer innenfor det samme industrielle økosystemet, men med forskjellige eierstrukturer.
Jeg skrev allerede i Finansavisen i 2024 om dette gjennom Slettvoll Møbler på Stranda og Ekornes i Sykkylven. Slettvoll representerte norsk familieeierskap, mens Ekornes hadde fått kinesiske eiere gjennom Qumei. (Ulikt skattetrykk for to lokale møbelfabrikker | Finansavisen)
Det interessante var ikke kinesisk eierskap i seg selv.
Det interessante var asymmetrien mellom kapitalstrukturene.
En sofa er ikke nasjonal sikkerhet
Her er det nødvendig med en viktig avgrensning.
Brunstad, Slettvoll og Ekornes produserer møbler. Dette er ikke en strategisk sektor på samme måte som forsvarsindustri, energi, telekommunikasjon, halvledere eller kritisk digital infrastruktur.
En norsk sofa er ikke et spørsmål om nasjonal sikkerhet.
Men nettopp derfor er Sunnmøre interessant.
Caset gjør en generell institusjonell mekanisme synlig uten at diskusjonen umiddelbart forsvinner inn i sikkerhetslovgivning, eksportkontroll eller forsvarspolitikk.
Spørsmålet er hvordan forskjellige rammevilkår påvirker ulike eierformers evne til å akkumulere kapital over tid.
Den samme mekanismen kan også virke i teknologi, energi, maritim industri, forsvar, mineraler og avansert produksjon.
Dersom nasjonale eiermiljøer systematisk får svakere kapasitet til å akkumulere kapital enn konkurrerende eierstrukturer, kan effekten over tid bli en forskyvning av kontroll.
Først i ordinær industri.
Senere potensielt også i sektorer hvor kontroll har direkte sikkerhetspolitisk betydning.
Norges problem er ikke utenlandsk kapital
Dette skillet er avgjørende.
Norges problem er ikke utenlandsk kapital.
Problemet oppstår dersom Norge blir stadig mer avhengig av utenlandsk kapital fordi våre egne institusjoner gradvis svekker evnen til å bygge og beholde nasjonale kapitalmiljøer.
Les også: Sjokksikkert? 🔒
Det første er internasjonal økonomisk integrasjon.
Det andre kan utvikle seg til strukturell avhengighet.
Et land kan frivillig integrere seg i internasjonale kapitalmarkeder fordi dette øker produktiviteten og gir tilgang til teknologi og markeder.
Men dersom landets egne kapitalmiljøer gradvis svekkes slik at utenlandsk kapital blir nødvendig for å opprettholde investeringer som tidligere kunne finansieres nasjonalt, reduseres samtidig antallet strategiske alternativer.
Og geopolitisk handlefrihet handler i siste instans om nettopp alternativer.
Eierskap gir makt over beslutninger
Eierskap handler ikke bare om hvem som mottar utbyttet.
Eierskap innebærer kontrollrettigheter.
Eieren påvirker hvor kapitalen investeres, hvilke virksomheter som kjøpes og selges, hvilke markeder som prioriteres, hvor forskning og utvikling plasseres, og hvor fremtidig produksjonskapasitet bygges.
I normale tider er kapitalens nasjonalitet derfor mindre synlig.
Betydningen kan øke når interessene mellom stater divergerer.
Det er nettopp denne erkjennelsen som ligger bak den nye geoøkonomien.
Kina, USA og Europa har flyttet seg
Kina har gjennom flere tiår behandlet industriell kapasitet som en del av nasjonal makt. Kapital har finansiert teknologi, teknologi har bygget industri, og industriell ekspansjon har igjen generert ny kapital og nye strategiske muligheter.
Det betyr ikke at ethvert kinesisk oppkjøp er geopolitisk styrt. Men Beijing har lenge forstått et grunnleggende prinsipp:
Kontroll over produktiv kapasitet skaper politisk handlingsrom.
USA har på sin side beveget seg langt bort fra en ren markedsliberal tilnærming til strategiske sektorer. Halvledere, kunstig intelligens, kritiske mineraler, batterier, energi og avansert produksjon vurderes nå også gjennom sikkerhetspolitiske linser.
Europa gjør det samme. Etter energiavhengigheten av Russland og økende uro rundt teknologi og råvarer forsøker EU å redusere enkelte strategiske avhengigheter og gjenvinne kontroll over kritiske verdikjeder.
Fellesnevneren er tydelig:
Effektivitet er fortsatt viktig, men det er ikke lenger tilstrekkelig.
Resiliens, redundans og kontroll har fått økonomisk og geopolitisk verdi.
Kapitalakkumulasjon blir geopolitisk
Det er her skattepolitikken kommer inn.
Formuesskatten avgjør naturligvis ikke Norges geopolitiske posisjon alene. Det ville være analytisk useriøst å hevde.
Les også: Japans vei mellom USA, Kina og den nye geoøkonomien 🔒
Men skattesystemet er én av institusjonene som påvirker hvor kapital akkumuleres.
Dersom norske private eiere må frigjøre likviditet fra investeringene sine for å finansiere løpende skatt på eierskapet, kan det redusere hvor mye kapital som blir stående tilgjengelig for reinvestering.
Én skattebetaling har ingen geopolitisk betydning.
Men institusjoner virker gjennom repetisjon.
År etter år.
Bedrift etter bedrift.
Generasjon etter generasjon.
Det er slik strukturelle effekter oppstår.
Kapital som forblir investert kan finansiere teknologi, automatisering, produktutvikling og oppkjøp. Investeringene kan øke produktiviteten. Produktivitetsveksten genererer ny kapital, og kapitalen kan reinvesteres.
Over flere tiår kan dette bygge industrielle og finansielle maktbaser.
Kapitalakkumulasjon er derfor ikke bare økonomisk.
I tilstrekkelig skala blir den geopolitisk.
Strategisk erosjon trenger ingen fabrikkdød
Norge trenger ikke oppleve dramatisk avindustrialisering for å miste økonomisk kontroll.
Fabrikken kan bli stående.
Arbeidsplassene kan bestå.
Eksporten kan fortsette.
Men eierskapet kan gradvis flytte ut.
En familie selger. Et internasjonalt fond kjøper. Et hovedkontor flyttes. Forskningsfunksjoner konsolideres. Investeringsbeslutninger tas i et annet land.
Hver enkelt transaksjon kan være kommersielt rasjonell.
Ingen av dem trenger isolert sett å representere et sikkerhetspolitisk problem.
Men over flere tiår kan summen endre hvor økonomisk beslutningsmakt befinner seg.
Dette er institusjonell erosjon: en utvikling som kan være vanskelig å oppdage mens den pågår.
Et rikt land kan miste strategisk kontroll
For Norge finnes det et ytterligere paradoks.
Vi kontrollerer gjennom Statens pensjonsfond utland en av verdens største finansielle formuer.
Det kan skape forestillingen om at Norge aldri kan få et kapitalproblem.
Men finansiell formue og produktiv kapasitet er forskjellige størrelser.
Oljefondet kan eie aksjer i tusenvis av utenlandske selskaper. Det betyr ikke at Norge kontrollerer disse selskapenes teknologi, produksjon eller strategiske beslutninger.
På samme måte kan den norske staten bli stadig rikere finansielt samtidig som privat norsk eierskap i produktive virksomheter svekkes.
Vi kan dermed få et bemerkelsesverdig paradoks:
Staten kan eie stadig mer kapital i utlandet samtidig som utenlandske aktører eier stadig mer produktiv kapital i Norge.
Det trenger ikke være negativt.
Les også: Europa må våkne: Når økonomi er krig 🔒
Men det bør være et bevisst resultat av politiske valg og økonomisk integrasjon – ikke en utilsiktet konsekvens av institusjoner som ble utformet for en annen geopolitisk epoke.
Institusjoner fra globaliseringens tidsalder
Mye norsk økonomisk politikk ble utviklet i en periode hvor fri kapitalflyt, global arbeidsdeling og økonomisk integrasjon ble betraktet som stabile rammebetingelser.
Men institusjoner kan overleve den verdenen de ble konstruert for.
Skattesystemet former kapitalakkumulasjon.
Reguleringer påvirker investeringer.
Utdanningssystemet former kompetanse.
Energipolitikken påvirker industriens konkurransekraft.
Alt dette fortsetter å virke selv om den geopolitiske konteksten rundt institusjonene har endret seg.
Det betyr ikke at all økonomisk politikk skal sikkerhetiseres.
Men det betyr at Norge ikke lenger kan behandle skattepolitikk, industripolitikk, energipolitikk, kapitalpolitikk og sikkerhetspolitikk som fullstendig separate universer.
Til sammen former de statens fremtidige handlingsrom.
Norge trenger en doktrine for økonomisk sikkerhet
Norge trenger derfor en mer sammenhengende forståelse av økonomisk sikkerhet.
Den kan ikke bygge på økonomisk nasjonalisme.
Vi er for små til det.
Den kan heller ikke bygge på forestillingen om full strategisk autonomi.
Norsk sikkerhet og velstand vil fortsatt være dypt avhengig av Europa, NATO-allierte, globale kapitalmarkeder og internasjonal handel.
Målet må være selektiv strategisk kapasitet.
Det innebærer å identifisere hvilke teknologier, kompetansemiljøer, produksjonskapasiteter, kapitalmiljøer og strategiske beslutningsfunksjoner Norge bør ha tilstrekkelig kontroll over til å bevare politisk handlingsrom.
Deretter må skattepolitikk, industripolitikk, utdanning, energi og sikkerhetspolitikk vurderes mot det samme spørsmålet:
Bidrar institusjonene våre til å reprodusere denne kapasiteten over tid?
En stat er ikke strategisk sterk bare fordi den besitter ressurser i dag.
Den er sterk dersom institusjonene gjør den i stand til å fornye dem i morgen.
Den virkelige testen kommer når verden ikke fungerer normalt
Saken om Olaug Brunstad avgjør selvsagt ikke norsk geopolitikk.
Men den illustrerer en mekanisme som fortjener større oppmerksomhet.
Da jeg skrev om Slettvoll og kinesisk-eide Ekornes i Finansavisen i 2024, var utgangspunktet forskjeller i rammevilkår mellom ulike former for eierskap.
I dag bør spørsmålet løftes.
For verden rundt oss har endret premissene.
Les også: Europas grønne paradoks: Når elektrifisering blir geopolitisk avhengighet 🔒
Kina har lenge behandlet industriell kapasitet som makt. USA har gjort økonomisk sikkerhet til en sentral del av sin strategiske tenkning. Europa forsøker å redusere sårbarheter og gjenvinne kontroll over kritiske verdikjeder.
Norge bør derfor stille et spørsmål som strekker seg langt utover formuesskatten:
Hvilken eierskaps- og kapitalstruktur gjør Norge mest robust i en verden hvor økonomi i økende grad brukes som geopolitisk maktmiddel?
Svaret kan ikke være at alt skal være norsk.
Det kan heller ikke være at eierskap er irrelevant.
Norge trenger internasjonal kapital, men også egne kapitalmiljøer.
Vi trenger globale verdikjeder, men kontroll over enkelte kritiske noder.
Vi trenger effektivitet, men også redundans.
Vi trenger åpenhet, men må unngå at åpenheten utvikler seg til ensidig avhengighet.
Dette er småstatens geoøkonomiske balansegang.
I normale tider kan forskjellen mellom norsk og utenlandsk kontroll virke liten. Markeder fungerer, kontrakter etterleves, kapital flyter og varer krysser grenser.
Men strategisk kapasitet bør ikke vurderes bare etter hvordan systemet fungerer når alt fungerer.
Den må vurderes etter hva som skjer når interessene kolliderer.
Når forsyningslinjer brytes.
Når eksportrestriksjoner innføres.
Når teknologi blir sikkerhetspolitikk.
Når kapitalbevegelser begrenses.
Når regjeringer bruker økonomiske forbindelser som pressmiddel.
Det er da forskjellen mellom tilgang og kontroll blir synlig.
Og det er da institusjonene som er bygget gjennom tiår avgjør hvor stort handlingsrom en stat faktisk har.
Norges geoøkonomiske utfordring er derfor ikke å velge mellom norsk og utenlandsk kapital.
Den er å sørge for at internasjonal integrasjon ikke skjer på bekostning av nasjonal strategisk kapasitet.
Et land kan være rikt uten å være robust.
Det kan ha produksjon uten å ha kontroll.
Det kan ha tilgang til kapital uten å ha sterke egne kapitalmiljøer.
Og det kan være dypt integrert i verdensøkonomien samtidig som det gradvis mister evnen til å velge når omgivelsene endrer seg.
Økonomisk suverenitet for en småstat betyr ikke å kunne produsere alt selv.
Det betyr å ha nok kapasitet, nok alternativer og nok kontroll til fortsatt å kunne velge når andre forsøker å velge for deg.
Den grønne omstillingen og den geoøkonomiske maktforskyvningen 🔒
