Hvorfor Europas elektrifisering utilsiktet styrket Kinas strategiske posisjon.
Kortversjonen
- Den europeiske grønne omstillingen har utilsiktet akselerert en forskyvning av geoøkonomisk makt fordi Europa har skapt etterspørselen mens Kina har bygget den industrielle kapasiteten.
- Moderne stormaktskonkurranse preges av at teknologisk innovasjon, kritiske råvarer, halvledere og industrielle verdikjeder utgjør selve grunnlaget for staters strategiske autonomi og nasjonale sikkerhet.
- Kina har behandlet industri, teknologi og nasjonal sikkerhet som én helhetlig strategi, i sterk kontrast til Europas sektordelte tilnærming til klima- og næringspolitikk.
- Norge illustrerer et strategisk paradoks ved å ha et av verdens mest avanserte elbilmarkeder, samtidig som bilene og teknologien i hovedsak leveres av kinesiske produsenter.
- For at Europa skal oppnå strategisk autonomi i en ny tidsalder, må klima-, industri- og sikkerhetspolitikk utvikles som gjensidig avhengige deler av en felles strategi.
Den sikkerhetspolitiske debatten i Europa har de siste årene vært dominert av Russlands invasjon av Ukraina, økende stormaktsrivalisering og behovet for høyere forsvarsinvesteringer. Disse utfordringene er reelle. Men de har samtidig overskygget en mer grunnleggende transformasjon som i stillhet er i ferd med å endre maktbalansen i det internasjonale systemet.
Den viktigste geopolitiske forskyvningen i det 21. århundret skjer ikke nødvendigvis på slagmarken.
Den skjer i industrien.
Gjennom store deler av det tjuende århundret ble geopolitisk makt analysert gjennom kontroll over territorium, militære allianser, energiforsyning og avskrekkingsevne. Denne forståelsen var et produkt av en verden hvor militær kapasitet i stor grad definerte staters handlingsrom. I dag er bildet mer komplekst. Teknologisk innovasjon, industrielle økosystemer, kontroll over kritiske råvarer, halvledere, batteriteknologi, kunstig intelligens og globale forsyningskjeder har i økende grad blitt en integrert del av staters strategiske kapasitet.
Dette representerer ikke et brudd med klassisk geopolitikk.
Det representerer en videreutvikling av den.
I en verden hvor avanserte våpensystemer, energisikkerhet, digital infrastruktur og økonomisk motstandskraft er avhengige av de samme industrielle verdikjedene, blir skillet mellom næringspolitikk, industripolitikk og sikkerhetspolitikk stadig mindre relevant. Økonomisk kapasitet er ikke lenger bare grunnlaget for velstand. Den er blitt en forutsetning for strategisk autonomi.
Den europeiske grønne omstillingen må forstås i dette perspektivet.
I den politiske debatten har elektrifisering først og fremst blitt fremstilt som et klima- og energipolitisk prosjekt. Suksess har blitt målt i utslippsreduksjoner, markedsandeler for elektriske kjøretøy og tempoet i overgangen bort fra fossile energikilder. Dette har vært legitime politiske mål. Men analysen har ofte oversett et mer grunnleggende spørsmål: Hvem skulle kontrollere den industrielle infrastrukturen som den grønne omstillingen gjorde stadig mer strategisk?
Denne artikkelen tar utgangspunkt i at dette spørsmålet i for liten grad ble stilt.
Les også: Japans vei mellom USA, Kina og den nye geoøkonomien 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
