I skyggen av militær eskalering formes en mer subtil kamp om kontrollen over global handel. Hormuzstredet står som et eksempel på hvordan geografi og strategi kan forsterke hverandre i krigstid.
Hormuzstredet er ikke et område som en kyststat legitimt kan omdanne, gjennom trusler, til en kontrollert transittkorridor eller et avgiftsbelagt farvann. I henhold til De forente nasjoners havrettskonvensjon (UNCLOS) er det relevante juridiske begrepet for stred som brukes til internasjonal navigasjon «transittpassasje», og traktatteksten fastslår uttrykkelig at dette regimet er en forutsetning for utvidelsen av kyststatenes territorialfarvann i slike stred. Det samme traktatkomplekset, særlig Del III, presiserer at bestemmelsene gjelder «stred som brukes til internasjonal navigasjon». Dette er avgjørende, fordi den nåværende krisen – utløst av det amerikanske og israelske angrepet gjennom operasjonene Epic Fury og Roaring Lion, som ble lansert overraskende 28. februar 2026 – ikke bør beskrives som en legitim geopolitisk ambisjon fra Irans eller USAs side om å kontrollere transitten i dette havområdet. Snarere dreier det seg om et forsøk på å påtvinge dominans over et Global Common (globalt fellesgode) gjennom tvang og trusler om risiko, fremfor gjennom juridisk anerkjent territorial kontroll.
Iran har ikke oppnådd noe juridisk «monopol» over Hormuzstredet, men demonstrerer en effektiv lokal kapasitet for maritim interdiksjon ved å utøve tvangsmessig kontroll over et strategisk område av global betydning. Det juridiske grunnlaget er uendret: I henhold til havrettskonvensjonen reguleres stred som brukes til internasjonal navigasjon av retten til transittpassasje, ikke av vilkårlige stengninger eller ulovlige avgiftskrav. Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen har understreket at rettighetene og frihetene knyttet til navigasjon gjennom stredet må respekteres, og fordømte i sin ekstraordinære sesjon i mars 2026 truslene og angrepene mot handelsfartøy, samt den påståtte de facto-stengningen av stredet.
Det iranske regimets strategi synes å være å etablere formell suverenitet gjennom faktisk interdiksjonskapasitet. Iran trenger ikke å «eie» stredet i juridisk forstand for å utøve operativ kontroll. Den fysiske konfigurasjonen – de geografiske grensene som innsnevrer passasjen, havbunnens morfologi, samt øyene og fjellene som omkranser Hormuzstredet – favoriserer klart den aktøren som ønsker å destabilisere det. På det smaleste er stredet om lag 34 kilometer bredt, mens de etablerte seilingsrutene i hver retning er rundt 3 kilometer brede, adskilt av en buffersone på ytterligere 3 kilometer. Kommersiell trafikk er dermed ikke bare konsentrert, men kanaliseres inn i faste korridorer, tilsvarende luftkorridorene som styrer sivile fly i luftrommet. Oljefartøy, containerskip og LNG-tankere kan ikke manøvrere taktisk i sikksakk som mindre militære fartøy, og de kan heller ikke systematisk avvike fra etablerte minimumsavstander uten å øke risikoen for kollisjoner, forsikringskostnader og juridisk ansvar. I et slikt scenario trenger ikke en stat eller en proxy-aktør – utstyrt med missiler, droner, miner, hurtiggående patruljebåter, bordingskapasiteter og kystsensorer – full maritim overlegenhet for å lamme trafikken. Det er tilstrekkelig å etablere en troverdig trussel om selektive tap.
Les også: Tilbakeblikk på operasjon Praying Mantis: lærdommer fra en amerikansk sjømilitær seier over Iran 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
