Ble kurderne glemt av Lausanne-traktaten i 1923? At kurderne i hundre år har håpet på en egen stat og hevdet legitimiteten til en slik statsdannelse, skyldes ikke at stormaktene «glemte» å opprette en kurdisk stat i 1923. Et historisk tilbakeblikk gjør det lettere å forstå dagens situasjon.
Kurderne fremstilles ofte som urettferdige ofre for stormaktene. Etter første verdenskrig skal særlig Frankrike og Storbritannia ha nektet å anerkjenne deres eksistens og rett til selvbestemmelse. Dette er imidlertid ikke korrekt. Først og fremst var kurderne ofre for sine egne valg, og særlig for manglende klarsyn hos datidens ledere – stammehøvdinger og intellektuelle.
Kurdistan på fredskonferansen
Under fredskonferansen i Paris i 1919 støttet Storbritannia, gjennom statsminister David Lloyd George, tydelig Kurdistans kandidatur til å bli tatt opp i Folkeforbundet. Denne støtten var i tråd med USAs president Woodrow Wilsons internasjonale prinsipper. Når det gjaldt Midtøsten, skulle folkene som i århundrer hadde levd under osmansk styre, i henhold til Wilsons berømte 14 punkter, få muligheten til nasjonal uavhengighet – eventuelt etter en overgangsperiode under alliert mandatstyre.
Sèvres-traktaten, som ble undertegnet 10. august 1920 i æressalongen ved porselensfabrikken i Sèvres av fjorten stater, består av 433 artikler. Artiklene 62, 63 og 64 i seksjon III omhandler prosessen for å opprette et uavhengig Kurdistan.
Det er riktig at opprettelsen av en slik stat også svarte til Frankrikes og Storbritannias strategiske interesser. Begge så fordeler i å etablere en bufferstat mellom det osmanske Tyrkia og de tidligere arabiske besittelsene som de selv hadde fått mandater over – Frankrike i Syria, som den gang også omfattet Libanon, og Storbritannia i Mesopotamia (Irak) og Palestina. Det avgjørende er likevel at et «autonomt» Kurdistan for første gang siden antikken faktisk ble formalisert.
Ikke bare ble prosjektet om et autonomt Kurdistan godkjent av det internasjonale samfunnet, det ble også akseptert av sultan-kalif Mehmed VI – riktignok uten særlig entusiasme. Han visste at hans videre skjebne som hersker over restene av imperiet var avhengig av de alliertes velvilje, og hadde derfor lite annet valg enn å bøye seg for deres beslutninger.
Les også: Bak fjellene i Øst-Kurdistan: Peshmergas militære trening i Iran 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
