Fra ris og kaffe til melk, vin og globale merkevarer forsøker Vietnam å flytte seg oppover i verdikjedene. Det er også en historie om matsikkerhet, geopolitisk balansegang og statlig styrt modernisering.
Kortversjonen
- Vietnam forsøker å transformere landbruket fra råvareeksport i bulk til merkevarebasert produksjon medhøyere verdiskaping.
- Landets landbruk preges av en demografisk utfordring der eldre kvinner utfører manuelt arbeid mensungdommen trekker til byene.
- Gjennom strategiske handelsavtaler og en fleksibel utenrikspolitikk posisjonerer Vietnam seg som et alternativtproduksjonsland.
- En eksplosiv vekst i middelklassen og økt matpatriotisme styrker etterspørselen etter nasjonale merkevarerog lokal foredling.
- Sårbarhet for globale kriser og interne utfordringer som korrupsjon og landkonflikter truer den videre utviklingen.
Det finnes et særegent lys i Nord-Vietnam. Et grått, litt tungt slør legger seg over dalene. Når man går langs jordveiene gjennom landskap som minner om gamle kobberstikk, møter man nesten utelukkende svært gamle kvinner. De bærer den tradisjonelle koniske hatten sammen med fargerike, nesten fluorescerende klær. De står med vann til leggene i den gjørmete rismarken og arbeider med små jernsigd eller eldgamle riskniver.
Stilt overfor dette synet er det lett å la seg forføre av en virgilsk poesi. Tankene går til Bucolica, til den idealiserte fremstillingen av jorden, arbeidet på markene og årstidenes uforanderlige rytme. For den reisende er det et betryggende bilde. Men når man har bodd her en stund, forstår man raskt at disse krokryggede kvinnenes tilstedeværelse ikke skyldes en fredelig tradisjon: Den er et direkte arr etter en demografisk tragedie.
«Disse krokryggede kvinnenes tilstedeværelse skyldes ikke en fredelig tradisjon: Den er et direkte arr etter en demografisk tragedie.»
Bondekvinnene i Tonkin
Tonkin betegner den historiske regionen i den nordlige delen av dagens Vietnam, rundt Røde elvs delta og Hanoi. Navnet stammer fra det vietnamesiske Đông Kinh, «den østlige hovedstaden». For å forstå dagens vietnamesiske landbruk må vi gå litt tilbake i tid. Det vestlige historiebøker omtaler som «Vietnamkrigen», kalles her «ti tusen dagers krig». Det var en total krig av ufattelig brutalitet, som tok slutt i 1975 og etterlot landet utarmet.
I nord desimerte kampene hele generasjoner av menn. Det var en markant asymmetri i dødeligheten: De unge mennene dro til fronten, og mange kom aldri tilbake. Kvinnene som i dag er over åtti år, var mellom tjue og tretti under de verste årene med amerikansk bombing. De mistet ektemenn, brødre og sønner. Som svar på denne katastrofen lanserte regjeringen i Nord-Vietnam en omfattende kampanje for folkelig mobilisering: bevegelsen «De tre ansvarsområdene» (Ba Đảm Đang). Ordren var enkel og utvetydig. Kvinnene skulle sikre landbruks- og industriproduksjonen, og rismarkene ble på den tiden offisielt omtalt som «slagmarker». De skulle ta hånd om hjemmene og kooperativene i mennenes fravær, samtidig som de deltok i lokalforsvaret og oppmuntret sine nærmeste til å holde stand ved fronten.
Les også: Nord-Korea: isolasjon som overlevelsesstrategi 🔒
«Rismarkene ble på den tiden offisielt omtalt som ‘slagmarker’.»
Åttiåringene man ser i dag, er nettopp de unge kvinnene som ble opplært under bomberegnet. Hvis de fortsatt planter ris i en alder der andre for lengst har trukket seg tilbake, skyldes det ikke noen romantisk hengivenhet til tradisjonen. Først og fremst finnes det ikke noe pensjonssystem for disse småkårsfolkene. Så lenge de fysisk klarer å stå oppreist, arbeider de for ikke å bli en økonomisk byrde for familien. Det er også en vane de har tilegnet seg gjennom et helt liv: Her blir arbeid betraktet som en måte å holde seg i form på.
Samtidig forlater ungdommen landsbygda. Risdyrkingen står overfor en rask aldring av arbeidsstyrken. FAO påpeker at gjennomsnittsalderen blant risbønder nå er over 50 år. De unge foretrekker å søke arbeid ved elektronikkfabrikkene i utkanten av byene eller i tjenestesektoren.
I Ha Giang-regionen finnes en svært populær reiserute, en motorsykkelsløyfe på rundt 400 kilometer gjennom spektakulære fjellandskap. De siste årene har yrket som driver – guide og motorsykkelfører for turister – eksplodert. Stadig flere unge på landsbygda legger fra seg sigden for å frakte besøkende langs disse bratte veiene. Det gir større anerkjennelse, er langt bedre betalt og gjør det mulig å unnslippe den økonomiske usikkerheten knyttet til avlingene.
To geografiske landbruk
Det vietnamesiske landbruket er langt fra noen homogen helhet. Skillet mellom strukturene i nord og sør er tydelig. I nord dyrker de fleste familiene små jordstykker, hovedsakelig ris eller kanel. Driftsformen minner ofte om et uformelt kooperativ. Man dyrker først og fremst til familiens eget forbruk og selger bare overskuddet på det lokale markedet. Mekaniseringsgraden er svært lav. Landbruksmaskinene man ser på jordene, er gamle og lappet sammen med det man har for hånden, og det meste av arbeidet utføres fortsatt helt manuelt. Måned etter måned utspiller det seg derfor et uforanderlig ritual: såing, planting, innhøsting for hånd og deretter brenning av rishalmen etter innhøstingen, noe som dekker dalene med tykk og karakteristisk røyk.
Les også: Usikkerhet i Asia: de store manøvrene
Man hører ofte at hele landets grønnsaksforsyning kommer fra Da Lat-regionen. Selv om Da Lat faktisk forsyner de store byene og Sør-Vietnam takket være sitt tempererte klima, er landsbygda i nord i stor grad selvforsynt gjennom egne kjøkkenhager og små risparseller.
Doi Moi 2.0
I lang tid nøyde Vietnam seg med å brødfø sin egen befolkning og eksportere råvarer i bulk, uten merkevare og uten særlig verdiskaping. I 1986 lanserte kommunistregjeringen den første Doi Moi («Fornyelse»), en serie dristige økonomiske reformer som skulle bringe landet ut av rigid planøkonomi, diplomatisk isolasjon og en ødeleggende hyperinflasjon. Den første Doi Moi-reformen gjorde overgangen mulig til det regimet omtaler som en «sosialistisk markedsøkonomi» – et pragmatisk, byråkratisk system der staten beholder kontrollen over de strategiske hovedlinjene, samtidig som privat initiativ gis større spillerom.
I dag sitter en ny generasjon ved roret: lederne som ble født på 1970-tallet. De opplevde ikke krigens kamper direkte, men vokste opp i den vanskelige etterkrigstiden, preget av matmangel, vanstyre og rasjonering. Denne generasjonen har utviklet en sterk tro på vitenskap, teknologi og økonomisk effektivitet.
Landet har nå satt seg et ambisiøst mål om 10 prosent årlig vekst. For å nå dette målet bygger Vietnam på sin industrielle og teknologiske kompetanse, samtidig som myndighetene følger nøye med på spenningene i regionen. Vietnam posisjonerer seg åpent som et alternativt produksjonsland for teknologigiganter som Google og Apple og deres underleverandører dersom forholdet til Kina skulle forverre seg.
Denne politikken kalles bambusdiplomatiet. Bambusen har sterke røtter, men fleksible stengler: Den bøyer seg i vinden uten å brekke. Vietnam forsøker å unngå en rigid tilpasning verken til Washington eller Beijing, samtidig som landet svært opportunistisk inngår handelsavtaler med alle. Overfor USA er Vietnam bare ilagt 20 prosent toll. Det er et relativt lavt nivå som kan forklares med USAs ønske om å ha et alternativ for utflytting av produksjon dersom det en dag blir nødvendig å kutte enkelte forbindelser med Beijing – den såkalte China + 1-strategien.
Les også: Vietnam balanserer mellom vekst, kontroll og stormakter 🔒
«Bambusen har sterke røtter, men fleksible stengler: Den bøyer seg i vinden uten å brekke.»
Vietnams handelsbalanse med Vesten viser nå et betydelig overskudd. Likevel er BNP per innbygger fortsatt beskjedent, under 5 000 dollar. Det innenlandske forbruket ligger åpenbart etter. Dette er ikke noe staten har oversett: Regimets fremste mål er ikke å omfordele rikdommen internt umiddelbart, men først å bygge opp en solid økonomisk styrke utad. Omfordelingen skal komme senere. Foreløpig er den økonomiske veksten innrettet mot kapitalakkumulasjon.
Denne økonomiske fremgangen skjuler imidlertid et internt misforhold: Mens veksten kommer mange sivile sektorer til gode, har den revolusjonære folkehæren i stor grad blitt hengende etter sammenlignet med den raske moderniseringen av resten av samfunnet.
Kampen om merkevarene
Når man går gjennom de samme gatene igjen og igjen, er det enkelte detaljer i hverdagen som til slutt blir umulige å overse. I gatene i Hanoi eller Saigon ligger de skinnende butikkfasadene til Vinamilk, som selger meieriprodukter, og kaffebarene til Trung Nguyên side om side med gateselgernes enkle boder. For et utenlandsk øye kan Vinamilks butikker med melkebaserte drikker virke litt overraskende, ettersom vietnamesere har rykte for å være laktoseintolerante. Likevel øker forbruket av meieriprodukter kraftig i takt med den økonomiske utviklingen: Vietnams innenlandske melkeproduksjon vokser med nærmere 10 prosent i året. Forbruksveksten drives frem av den raske fremveksten av middelklassen, som ventes å utgjøre 75 prosent av befolkningen i 2030, mot mindre enn 10 prosent i 2000, samtidig som smakspreferansene blir stadig mer vestlig orientert.
Disse butikkene er et uttrykk for en spektakulær økonomisk revansj. Landets økonomi hviler i stor grad på jordbruket: Sektoren står for mer enn 12 prosent av BNP og gir livsgrunnlag til en svært stor del av befolkningen. Vietnam er verdens største eksportør av pepper og cashewnøtter, den nest største av kaffe og ris og den tredje største av gummi og fiskeriprodukter.
Les også: «Operasjon SIG» – del 3: Arbeiderpartiet med KGB på innsiden
I flere tiår har landet likevel vært rammet av et stille problem: verdianomalien. Nærmere 90 prosent av Vietnams landbrukseksport sendes ut i bulk, uten merkevare, og får jevnlig nye merkenavn hos utenlandske handelsaktører. Vietnamesisk kaffe ble sendt til Europa for brenning og kapsling, mens pepperet endte opp i vestlige krydderglass.
I dag forsøker staten å bryte gjennom dette glasstaket. Strategien bygger blant annet på store frihandelsavtaler som EVFTA-avtalen med Europa, som stiller svært strenge krav til sporbarhet samtidig som den åpner de europeiske markedene. Utviklingen er synlig helt ned på gårdsnivå: I sør har stadig flere unge bønder erstattet tradisjonelle metoder og gjetninger med mobilapper som lar dem følge markedspriser og værforhold og dokumentere varenes opprinnelse. Men den virkelige nasjonale stoltheten ligger i landets industrielle flaggskip. Vinamilk, som ble etablert rett etter krigen med tre fabrikker i ruiner, er i dag verdens 36. største meierikonsern. Selskapets mangeårige leder, Mai Kieu Lien, innførte en kultur for kompromissløs kvalitet, med et motto som siden er blitt berømt: «Når en matvare først er spist, kan den ikke korrigeres.» Et talende kvalitetskrav til de ansatte: Det går ikke an å sende maten tilbake når den først ligger i magen.
«Når en matvare først er spist, kan den ikke korrigeres.»
På kaffeområdet har Trung Nguyên-konsernet ført en lignende kamp under grunnleggeren Dang Le Nguyen Vu. I stedet for å selge den lokale robustakaffen billig har han forvandlet den til et premiumprodukt, blant annet gjennom sjeldne varianter som Weasel Coffee, og eksporterer nå merkevaren King Coffee til mer enn 120 land i et forsøk på å utfordre vestlige aktørers kontroll over verdiskapingen fra kaffebrenning.
Les også: Asiatiske kommunister: Er Østen fortsatt rødt? 🔒
Jakten på legitimitet tar noen ganger mer uventede former. Tar man en avstikker til Da Lat, finner man et mer barokt forsøk på økonomisk gjenerobring. De franske kolonistene hadde mislyktes i å dyrke vinranker i disse altfor fuktige områdene. Den lokale vinindustrien fant en løsning: Druene – av sorten Cardinal, en hybrid som historisk har vært lite ansett – dyrkes på den tørre kysten i Ninh Thuan og fraktes deretter med lastebil til de kjølige vinkjellerne i Da Lat. Den mangeårige kjellermesteren Le Duc Binh, som er utdannet i Angers, har gjort vinen til et nasjonalt stolthetsprosjekt. Selv om den internasjonale kritikken fortsatt er brutal – den berømte Master of Wine Jancis Robinson omtalte en av vinene deres som «avløpsrens» – kom den politiske revansjen i 2017: Under APEC-toppmøtet var det en Château Dalat-vin som ble skjenket i glassene til Donald Trump, Vladimir Putin og Emmanuel Macron.
Selv risen har fått sin egen nasjonale fortelling. ST25, som er kåret til «verdens beste ris», er resultatet av 25 års forskning ledet av ingeniøren Ho Quang Cua for å utvikle en sort som tåler saltholdigheten i deltaet. Men suksessen tiltrakk seg også opportunister: Mellom 2019 og 2022 forsøkte amerikanske selskaper å registrere navnet «ST25» i USA for å sikre seg verdiene knyttet til merkevaren. Ingeniøren måtte kjempe en fire år lang juridisk kamp for å få tilbake navnet og bevise at verdien av vietnamesisk jord ikke kunne stjeles gjennom et vestlig varemerkeregister.
Alt dette bygger på middelklassens eksplosive vekst, som merkes umiddelbart i byene. Den utgjorde bare 10 prosent av befolkningen i 2000 og ventes å omfatte tre firedeler av landet innen 2030. Denne urbane ungdomsgenerasjonen praktiserer en uttalt matpatriotisme, oppsummert i slagordet «Vietnamesere prioriterer vietnamesiske produkter». Det er et politisk slagord som ble lansert av politbyrået i 2009 for å stimulere lokalt forbruk. Kampanjen har bidratt til at mer enn 85 prosent av forbrukerne nå foretrekker nasjonale merkevarer. Selv Michelin-guidens inntog i Vietnam i juni 2023 illustrerer dette: En ny generasjon kokker moderniserer den tradisjonelle street food-kulturen og setter lokale råvarer tilbake i sentrum. Skikkelser som Peter Cuong Franklin, som nytolker folkelig matkultur med sin bánh xèo med kaviar i Saigon, og Summer Le, som leder restauranten Nén i Da Nang og var en pioner for den grønne Michelin-stjernen med 99 prosent av råvarene fra sin egen gård, symboliserer denne selvsikre tilbakevendingen til røttene.
Les også: Vietnam: Fra et land i ruiner til en stormakt 🔒
En produksjon utsatt for kriser
Denne strategien for økonomisk vekst er fortsatt sårbar for globale sjokk, slik den direkte virkningen av internasjonale kriser på det lokale landbruket viser. Ta spenningene i Midtøsten og krisene i Iran som eksempel. Forstyrrelser i oljemarkedene får umiddelbare konsekvenser for petroleumsbaserte produkter, ikke minst kunstgjødsel som urea og nitrater, som er avgjørende for intensiv risdyrking.
For et land som regnes som Asias riskammer, kan konsekvensene av en slik kjedereaksjon bli alvorlige. Når gjødselprisene dobles, går gårder konkurs også i USA, men amerikanske bruk har finansielle reserver eller subsidier som kan dempe sjokket. Små vietnamesiske bønder har ikke de samme mulighetene. Halvparten av gårdsbrukene reduserer innkjøpene eller slutter ganske enkelt helt å bruke gjødsel. Uten denne tilførselen kan risproduksjonen falle med 30 til 40 prosent, og en handelspolitisk spenning kan dermed utvikle seg til en reell landbruks- og matvarekrise. I en slik situasjon får pragmatismen umiddelbart forrang fremfor diplomatisk tilpasning: Hvis prisene på vestlig gjødsel forblir for høye, vil Vietnam ikke nøle med å vende seg til Russland for å kjøpe billigere varer og prioritere sin umiddelbare matsikkerhet fremfor geopolitiske alliansehensyn.
Et sårbart politisk system
Ifølge vietnamesisk lov tilhører jorden staten. Borgerne har bare bruksrett til den. I fjellområdene i nord skaper denne regelen daglige problemer i forholdet til etniske minoriteter som Hmong, Dao og Tai. For enkelte av disse befolkningsgruppene oppfattes sentralstaten i Hanoi tidvis som en inntrenger som overtar forfedrenes jord til infrastrukturprosjekter eller store statlige kooperativer. Dette er den viktigste årsaken til administrative konflikter og sosiale protester i landet, og skal ifølge offisielle rapporter fra den vietnamesiske regjeringen og Verdensbanken stå bak mer enn 70 prosent av innbyggernes klager.
Korrupsjon er fortsatt et følsomt, men allestedsnærværende tema. Den kan også påvirke det som havner på forbrukernes tallerken: Sanitærkontroller kan enkelt kjøpes, økologiske sertifiseringer omsettes under bordet, og forbudte kinesiske plantevernmidler slipper over grensen mot betaling til den rette tolleren. Dette uformelle markedet for ikke-godkjente eller ulovlig importerte plantevernmidler utgjør en utfordring for mattryggheten.
Les også: Å gjenoppfinne det globale Europa
Dagens Vietnam beveger seg dermed mellom to epoker. Landet har lært å brødfø verden. Nå gjenstår det å rydde opp i det som havner på landets egen tallerken.
«Landet har lært å brødfø verden. Nå gjenstår det å rydde opp i det som havner på landets egen tallerken.»
Referanser
Access2Markets (Europakommisjonen) (2024), Frihandelsavtalen mellom EU og Vietnam.
Agriculture et Agroalimentaire Canada (AAC) (2025), Kris Clipsham, Sektoranalyse – vin, øl og brennevin i Vietnam.
Atlas by Upply (2025), Camille Brugier, Status for frihandelsavtalen mellom EU og Vietnam fem år etter.
Báo Nhân dân (Nhan Dan), Presentasjon av 35 franske vingårder i Vietnam.
CCI France Vietnam (2024), Matvare– og landbrukssektoren i Vietnam.
Direction générale de la performance économique et environnementale des entreprises (DGPE), ministère de l’Agriculture et de la Souveraineté alimentaire (2023), Landprofil: Vietnam.
Le Courrier du Vietnam (AVI) (2025), Vietnams strategi for landbrukseksport.
Le Courrier du Vietnam (AVI) (2026), På Wine Paris: tre messedager for å møte vinsektorens mange kriser.
Le Courrier du Vietnam (AVI) (2026), Landbruket setter data i sentrum for den digitale omstillingen.
Le Courrier du Vietnam (AVI) (2026), Vietnam mer enn doblet matvarelagrene i 2025.
Le Courrier du Vietnam (AVI) (2026), EU–Vietnam: 300 milliarder dollar på fem år takket være EVFTA.
Le Courrier du Vietnam (AVI) (2026), Truong Giang, Dông Thap: Smart landbruk og innovasjon i sentrum for distriktsutviklingen.
Le Courrier du Vietnam (AVI) (2026), Truong Giang, Ho Chi Minh-byen: Kurs mot en landbruksøkonomi med høy verdiskaping.
Le Courrier du Vietnam (AVI), Korrupsjon i matvaresektoren: 55 tiltalte dømt i Hanoi.
Le Petit Journal Hô Chi Minh-Ville (2023), Nei! Vietnamesisk vin kommer ikke bare fra Dalat.
Les Échos (2026), Christophe Jakubyszyn og Benaouda Abdeddaïm, Vietnam, den andre sosialistiske markedsøkonomien – den geopolitiske samtalen.
RDV dans les Vignes (2019), Det lages vin i Vietnam også!.
Viego Global (2021), Vietnamesisk ris: Den komplette guiden til Vietnams rismarked.
Vietnam Découverte (2026), Vietnams etniske grupper: Møter med vietnamesiske stammefolk.
Vietnam+ (VietnamPlus) (2025), Vietnam beveger seg mot en mer moderne, bærekraftig landbrukssektor med høy verdiskaping (intervju med Vinod Ahuja, representant for FAO).
VietNamNet (2026), Utryggheten under provisoriske tak.
Wikipedia (Tiếng Việt), Văn minh lúa nước [Riskulturen].
