Europa har vunnet i det stille. Nå må det vinne høylytt.
I løpet av de siste to årene har EU opparbeidet seg en handelsrekord som ville utløst begeistret feiring i enhver selvsikker politisk kultur. EU–Mercosur-avtalen er midlertidig iverksatt etter to tiår under utarbeidelse. En banebrytende avtale med India er nå ferdigstilt. Rammeverkene med Japan, Vietnam og Australia er oppgradert. Bit for bit, med stor presisjon, har Brussel bygget opp en arkitektur for reell global kommersiell tilstedeværelse – og stillaset er imponerende. Det presserende og lenge utsatte spørsmålet er om Europa har selskaper som faktisk er i stand til å gå gjennom dørene det selv har åpnet.
The Financial Times har rapportert at EU forbereder å lempe på fusjonsreglene for å skape det Brussel nå, uten blygsel, omtaler som europeiske «champions». Dette er en velkommen utvikling. Den europeiske konkurranserettslige doktrinen ble utformet før finanskrisen i 2008, for en verden der det relevante markedet var det indre markedet, og hvor Europa kunne forestille seg jevnbyrdighet med USA. Den verdenen eksisterer ikke lenger.
I dagens globale konkurransearena blir europeiske selskaper innen energi, forsvar, avansert industri og finansielle tjenester rutinemessig utkonkurrert av amerikanske plattformer med verdsettelser på billionnivå og av kinesiske statseide selskaper støttet av statlig tålmodighet, politisk backing og en «våpenisert» form for ensidig frihandel. Å blokkere fusjoner mellom europeiske selskaper for å beskytte et marked hvis grenser stammer fra tiden før smarttelefonen, er ikke konkurransepolitikk. Det er konkurransemessig selvskading forkledd som regulering.
Les også: Hinsides tollsatser: Den strategiske betydningen av handelsavtalen mellom EU og India 🔒
Polykrisen tydeliggjør det som fredstidens komfort lenge har skjult. Vi navigerer ikke lenger gjennom en serie håndterbare forstyrrelser, men lever i en tilstand av permanent og sammensatt ustabilitet – en verden preget av geopolitisk fragmentering, våpenisering av forsyningskjeder og teknologisk frakopling. I en slik virkelighet er evnen til å bygge globalt robuste og strategisk smidige selskaper ikke et spørsmål om industripreferanser, men om ren overlevelse. Washington forsto dette for lenge siden. Beijing bygget en hel økonomisk modell rundt det. Europa perfeksjonerte samtidig regulatorisk fortreffelighet, mens konkurrentene perfeksjonerte skala.
Innflytelse uten maktmidler
Det finnes en erkjennelse europeisk lederskap nå må våge å formulere tydelig: regulatorisk makt uten kommersiell slagkraft er innflytelse uten reell forhandlingsstyrke. «Brussel-effekten» er reell. Andre jurisdiksjoner adopterer europeiske regler fordi tilgang til det europeiske markedet gjør etterlevelse rasjonell. Det er genuin myk makt, og den bør ikke oppgis lett. Men myk makt uten konkurranseevne er kun en forhandlingsposisjon – ikke en strategi. Og slike posisjoner svekkes i det øyeblikket motparten ikke lenger ser behov for avtalen.
Det som skiller dette øyeblikket fra tre tiår med uavklarte diskusjoner om europeiske «champions», er at – som man sier i Romania – kniven nå når beinet. Samtidig eksisterer handelsarkitekturen som kan gi disse aktørene et reelt og betydningsfullt handlingsrom.
EU–Mercosur-avtalen, frihandelsavtalen med India og partnerskapene i Indo-Stillehavsregionen er ikke bare kommersielle ordninger. De representerer relasjoner bygget på det Europa faktisk står for: en forretningsmodell som integrerer styring, bærekraft og partnerskap på en måte verken Washington eller Beijing kan tilby med samme troverdighet. Likevel er det nødvendig å se nærmere på hva India-avtalen faktisk leverer – og hva den foreløpig ikke leverer.
Investeringsbeskyttelsesavtalen, som ville gitt europeiske selskaper håndhevbare rettigheter mot vilkårlig ekspropriasjon eller diskriminerende behandling i det indiske markedet, er fortsatt uavklart. New Delhis langvarige motstand mot tvisteløsningsmekanismer mellom investor og stat består. Betydelig liberalisering innen finansielle tjenester ble i stor grad holdt utenfor avtalens virkeområde, noe som begrenser europeiske bankers, forsikringsselskapers og kapitalforvalteres tilgang til et av verdens raskest voksende kapitalmarkeder på like vilkår.
Adgangsvilkårene for europeiske teknologiselskaper og oppstartsbedrifter som ønsker å etablere seg i Indias regulatoriske landskap, forblir uklare i avtaleteksten. Avtalens bestemmelser om handel og bærekraftig utvikling er også svakere enn i sammenlignbare EU-avtaler, noe som kan komplisere ratifikasjonen i Europaparlamentet. Disse manglene er ikke avgjørende, men de illustrerer at en politisk feiret avtale og et fullt operativt kommersielt forhold er to ulike ting – ofte adskilt av år med tålmodige oppfølgende forhandlinger.
Situasjonen i Gulfen er heller ikke en suksesshistorie. Frihandelsforhandlingene mellom EU og Gulf Cooperation Council har gått i rykk og napp i over tre tiår, og har vært suspendert siden 2008. Årsaken er den velkjente konflikten mellom Brussells krav om å inkludere menneskerettigheter og miljøbetingelser i handelsavtaler og GCCs like tydelige syn på at handel bør handle om handel. EU har nylig dreid mot bilaterale avtaler med enkeltstater i regionen, og innledet i april 2025 forhandlinger om en frihandelsavtale med De forente arabiske emirater som et mulig steg mot et bredere regionalt rammeverk.
Les også: Biff og batterier
En helhetlig Gulf-avtale er imidlertid fortsatt langt unna. Samtidig arbeider Kina aktivt for å sikre seg preferensiell tilgang til de samme markedene – uten å stille tilsvarende politiske krav. For Europa er dette langt fra en marginal problemstilling. Gulfen representerer kritiske energiforsyningsrelasjoner, statlig kapital i en skala som kan transformere europeiske investeringsøkosystemer, og markeder hvis geopolitiske orientering det neste tiåret fortsatt er åpen.
Den europeiske modellen
Europeiske selskaper eksporterer ikke bare produkter – de eksporterer en modell. Denne modellen sprer seg best når den bæres av selskaper som er store nok til å bli tatt på alvor, og som blir ønsket velkommen i utenlandske markeder – ikke bare tolerert. Å bli ønsket velkommen er en avgjørende forskjell. Det er Europas mest underutnyttede strategiske fortrinn.
Det dypere strukturelle problemet ligger imidlertid nærmere hjemme. Europa mangler ikke innovasjon, til tross for hva konvensjonell visdom hevder. Universitetene produserer forskning i verdensklasse, forskerne opererer i frontlinjen, og oppstartsøkosystemene har modnet betydelig det siste tiåret.
Det Europa konsekvent mislykkes med, er å skalere det det oppfinner. House of Lords’ Communications and Digital Committee advarte tidlig i 2025 om at Storbritannia risikerte å bli en «inkubatorøkonomi» – et sted der oppstartsbedrifter utvikler innovative produkter og tjenester før de selges til utenlandske aktører eller flytter ut, slik at andre land høster de økonomiske gevinstene. Denne vurderingen kan med minst like stor tyngde anvendes på EU som helhet.
Ifølge Den europeiske investeringsbanken har nesten 30 prosent av EUs «unicorns» flyttet hovedkontorene sine ut av unionen de siste femten årene – i hovedsak til USA. De tiltrekkes av dypere kapitalmarkeder, et enhetlig hjemmemarked som muliggjør skalering fra New York til California uten endringer i juridisk struktur, gunstigere skatteordninger for gründere og tidlige investorer, og et regulatorisk miljø som betrakter vekst som en grunnleggende forutsetning, ikke som en risiko som må håndteres. Europeiske venturekapitalinvesteringer utgjør rundt 22 prosent av nivået i USA, og forskjellen er størst i de senere fasene, der skalering krever investeringer på flere hundre millioner. Europa produserer flere teknologiske oppstartsbedrifter enn USA, men langt færre scale-ups og unicorns – og gapet lukkes ikke i et tempo som samsvarer med den politiske retorikken.
Skala har alltid vært den europeiske økonomiens akilleshæl – ikke innovasjon, uansett hva spøkene måtte antyde.
Eksportører som ankerpunkter
Svaret på Europas skaleringsunderskudd vil ikke utelukkende komme fra de etablerte industrielle kjerneområdene. Sentral- og Øst-Europa utvikler en forretningskultur som i det stille har tilegnet seg nettopp de egenskapene Europa nå trenger mest. Overgangen etter kommunismen, presset fra svake kapitalmarkeder og uforutsigbare institusjoner, samt den nøkterne realismen hos entreprenører uten et stort hjemmemarked å falle tilbake på, har til sammen skapt noe særegent: selskaper som er slanke av nødvendighet, spesialiserte av design og internasjonalt orienterte fra første dag.
Les også: Europa: Industridød, eller ikke industridød? Det er spørsmålet
Dette er ikke selskaper som først vokste og deretter vendte seg utover. De ble født med et internasjonalt perspektiv, fordi økonomien i mellomstore nasjonale markeder ikke ga dem noe annet realistisk alternativ. Denne utadvendte orienteringen, kombinert med sektorfordypning innen programvare, forsvarsrelatert industri, landbruksforedling, cybersikkerhet og avanserte komponenter, gir dem en profil som er ideelt tilpasset de handelskorridorene Brussel har brukt det siste tiåret på å bygge. Mercosur-markedet, India og Indo-Stillehavsrammeverkene er ikke abstrakte størrelser i Warszawa eller București – de er konkrete muligheter for selskaper som allerede opererer utenfor komfortsonen.
Like viktig er den bredere økonomiske dynamikken: en regional «champion» er aldri bare en vellykket eksportør. Den fungerer som et anker for leverandører, en treningsarena for kompetanse, en magnet for kapital og et bevis på hva som er mulig – noe som løfter ambisjonene hos virksomhetene rundt. Når denne dynamikken først settes i bevegelse, forsterker den seg selv. Europas handelsarkitektur har bygget hjulet. Øst-Europa kan bli det første reelle dyttet som setter det i gang.
Den større ambisjonen må formuleres tydelig. I en generasjon har Europas globale identitet vært forankret i regulatorisk lederskap – en rolle som var verdifull, fortjent og nødvendig å forsvare. Men verden som nå vokser frem av polykrisen trenger ikke bare en regulator. Den trenger en bygger. Visjonen som bør forfølges, kan beskrives som EU Inc. – ikke et overnasjonalt byråkrati, men en gruppe genuint globale europeiske selskaper, store nok til å absorbere sjokk, ambisiøse nok til å ekspandere aggressivt i markedene handelsagendaen har åpnet, og troverdige nok til å lede gjenoppbyggingskoalisjoner når neste systemiske sjokk inntreffer. Overgangen fra historisk regulatorisk «champion» til fremtidig gjenoppbyggingsleder er den gjenoppfinnelsen Europa nå trenger.
Handelsseirene finnes. Fusjonsreformen er i gang. Det som gjenstår, er visjonen til å koble dem sammen – og det politiske motet til endelig å bygge et Europa som er sterkt nok til ikke bare å fastsette spillereglene, men til å vinne spillet.
