Kampskjorten som ikke tåler svette er ikke historien. Den er et symptom på Vestens kapasitetskrise.
Historien om den norske kampskjorten som ikke tåler svette kan ved første øyekast fremstå som en kuriøs og nesten komisk nyhetssak. Forsvaret har stanset bruken av et plagg utviklet for soldater i felt fordi stoffet mister styrken når det blir gjennomvått av svette. Isolert sett er dette en pinlig materiellfeil. Men i et større perspektiv er saken langt mer interessant enn som så.
For dette handler ikke egentlig om en kampskjorte.
Det handler om noe som i økende grad preger store deler av den vestlige verden: svekket institusjonell kapital, tap av strategisk gangsyn og en gradvis erosjon av evnen til å omsette ressurser til faktisk kapasitet.
Norge er på mange måter et interessant case. Vi er blant verdens rikeste land. Vi har historisk store forsvarsbudsjetter. Vi har vedtatt omfattende opprustningsplaner og stadig nye ambisjoner for Forsvaret. Likevel dukker det med jevne mellomrom opp saker som reiser spørsmål om hvorvidt systemet faktisk evner å omsette ressursene til operativ effekt.
Debattene rundt Forsvarsbygg, utfordringene knyttet til Forsvarsmateriell og nå kampskjorten som ikke tåler svette er i seg selv ikke avgjørende. Det avgjørende er at de peker mot den samme underliggende problemstillingen. Nemlig spørsmålet om staten fortsatt besitter den organisatoriske, tekniske og industrielle kapasiteten som er nødvendig for å bygge forsvarsevne.
Dette er heller ikke et særnorsk fenomen.
Tvert imot.
Det er i økende grad et vestlig fenomen.
I flere tiår har Europa levd i en sikkerhetspolitisk unntakstilstand preget av fred, globalisering og amerikanske sikkerhetsgarantier. Resultatet har vært at mange europeiske land gradvis har begynt å betrakte sikkerhet som et budsjettspørsmål snarere enn et kapabilitetsspørsmål. Forsvar ble redusert til økonomiske størrelser, prosesser og styringsmodeller. Man tok for gitt at industriell kapasitet, teknologisk kompetanse og organisatorisk robusthet kunne gjenoppbygges dersom situasjonen krevde det.’
Les også: Europa: Industridød eller ikke industridød? Det er spørsmålet
Krigen i Ukraina har avslørt hvor feil denne antakelsen var.
Da krigen brøt ut, oppdaget Europa at økonomisk styrke ikke automatisk kan omsettes til militær styrke. Produksjon av ammunisjon, tilgang på kritiske komponenter, vedlikeholdskapasitet og robuste forsyningskjeder viste seg å være langt vanskeligere å etablere enn mange hadde forestilt seg. Mens Russland mobiliserte industriell kapasitet, oppdaget europeiske land at de hadde begrenset evne til å produsere det materiellet de ønsket å sende til Ukraina.
Det samme budskapet går igjen i Mario Draghis analyse av Europas konkurranseevne. Europas utfordring er ikke først og fremst mangel på kapital. Utfordringen er at kontinentet gradvis har mistet evnen til å omsette kapital til kapasitet. Det gjelder innen energi, teknologi, industri og i økende grad også forsvar.
Forsvar er i denne sammenhengen bare den mest synlige delen av et langt større problem.
For det som kjennetegner mange vestlige institusjoner i dag, er ikke mangel på kontroll. Snarere tvert imot. Vi har utviklet stadig mer avanserte styringssystemer, rapporteringskrav, kvalitetssikringsmekanismer og kontrollfunksjoner. Hensikten har vært å redusere risiko og sikre bedre beslutninger. Paradokset er at resultatet i mange tilfeller synes å være det motsatte.
Jo flere kontrollmekanismer som etableres, desto lettere blir det å miste oversikten over helheten.
Jo flere spesialiserte enheter som opprettes, desto vanskeligere blir det å forstå hvordan delene henger sammen.
Jo mer organisasjoner fokuserer på prosess, desto større er risikoen for at de mister fokus på formålet.
Det er her begrepet institusjonell kapital blir avgjørende.
Institusjonell kapital handler om mer enn formelle strukturer. Den handler om den akkumulerte erfaringen, kompetansen, dømmekraften og organisatoriske hukommelsen som gjør at komplekse systemer fungerer. Det er denne kapitalen som gjør at problemer oppdages før de utvikler seg til kriser. Det er denne kapitalen som gjør at faglige vurderinger får gjennomslag. Og det er denne kapitalen som gjør at organisasjoner evner å lære og tilpasse seg når omgivelsene endrer seg.
Når institusjonell kapital svekkes, skjer det sjelden gjennom dramatiske sammenbrudd. Det skjer gradvis. Fagkompetanse erstattes av prosesskompetanse. Helhetsforståelse erstattes av sektoransvar. Strategisk tenkning erstattes av administrasjon. Organisasjonene fortsetter å fungere på overflaten, men evnen til å håndtere komplekse utfordringer blir gradvis svakere.
Les også: Europas strategiske reproduksjonskrise 🔒
Det er nettopp denne utviklingen sakene fra norsk forsvarssektor bør få oss til å reflektere over.
For utfordringen er neppe at Forsvarsbygg alene fungerer dårlig. Utfordringen er neppe at Forsvarsmateriell alene gjør en dårlig jobb. Utfordringen er heller ikke at en kampskjorte har en feil.
Utfordringen er at stadig flere saker peker i samme retning.
De peker mot en stat som er blitt svært dyktig til å administrere, men som i økende grad ser ut til å streve med den langt vanskeligere oppgaven: å bygge kapasitet.
Dette er den egentlige lærdommen fra Ukraina.
Det er også den egentlige lærdommen fra Draghis rapport.
Og det er den egentlige lærdommen fra kampskjorten.
Sikkerhet kan ikke administreres frem.
Forsvarsevne kan ikke vedtas frem.
Strategisk autonomi kan ikke rapporteres frem.
Alt dette må bygges gjennom kompetanse, industri, teknologi, logistikk og institusjoner som fungerer som helheter.
Dersom Europa og Norge ikke lykkes med å gjenoppbygge nettopp denne kapasiteten, vil vi kunne oppleve et paradoks som ville vært utenkelig for bare få år siden:
At de rikeste samfunnene i verden gradvis mister evnen til å omsette sine enorme ressurser til faktisk makt.
Det er ikke først og fremst et forsvarsproblem.
Det er et sivilisatorisk problem.
