Gratulerer med dagen!

Og til Hverandre skulle Vi sige: lader os elske dette Minde;

thi det lærte Ynglingen Betydningen af at være Borger, Qvinden

Rangen af at være Borgerinde! Lader os vorde levende Minder

over den bedste Borger! Fædrelandet tabe ham ikke; men see

ham opstanden i sine Tusinder!

Fra Henrik Wergelands tale 17. mai, 1833.

Grunnloven 1814

1814 var et skjebneår for Norge. Kort oppsummert gikk landet fra å være underlagt det danske eneveldet til en påtvunget personalunion med Sverige samtidig som førende krefter i landet sikret Norge en svært liberal grunnlov 17. mai 1814. Nettopp den grunnloven vi har feiret hvert år siden.

Nøkkelord i Grunnloven av 1814 er prinsippene om folkesuverenitet via folkevalgte representanter, Montesquieus maktfordelingsprinsipp i tre instanser: Stortinget: lovgivende, Kongen: utøvende og Høyesterett: dømmende; i tillegg kom krav og rettssikkerhet som forbud mot ulovlig fengsling, eiendomsrett og skattefrihet uten lovlig grunnlag. Ytringsfriheten stod også sentralt. Paragraf 100 fastslo at ytringsfrihet bør finne sted.

Derimot var grunnloven ikke universell: Kvinner, tjenestefolk, folk uten fast eiendom/inntekt og jøder var ekskludert. § 2 den såkalte «jødeparagrafen» forbød jøder, jesuitter og munkeordener adgang til riket. Det var først i 1951 at § 2 ble opphevet. Henrik Wergeland var en sentral pådriver. Det var svenske jøder som bekostet Wergelands gravminne på Vår Frelsers gravlund. På den annen side ble innreiseforbudet for jesuitter først opphevet i 1956[2].

Les også: Napoleons kriger og Europas fødsel: fra revolusjon til romantikk

Personalunion med Sverige

Bakgrunnen for at Danmark måtte avstå Norge til Sverige var at Danmark var på blant de tapende parter i Napoleonskrigene, og ved fredsslutningen i 1814, den såkalte Kieltraktaten, ble tvunget til å oppgi Norge som det av prisen for å få fred, til Sverige. Norge ble ikke konsultert, og dermed ble 400 år under dansk enevelde videreført i en ny og pålagt underordnet stilling. Men likevel, svært forskjellig fra de fire hundre årene under Danmark.

Unionen med Sverige var en personalunion. Det innebar at landene skulle ha felles monark og utenrikstjeneste, men at Norge forøvrig hadde egen hær, finanssystem, grunnlov og rettsvesen. Det var i den manglende selvstendigheten i utenrikspolitikken kimen til unionsoppløsningen lå. Fra 1860-årene av tilspisset situasjonen seg med Venstres unionsskepsis og økende politiske makt. I 1884 fikk partiet regjeringsmakten og krevde at Norge skulle ha en egen nasjonal konsulattjeneste. Gemyttene roet seg, men kampen for selvstendighet fortsatte, og da venstremannen Christian Michelsen ble statsminister i 1905 banket han igjennom et stortingsvedtak om eget nasjonalt konsulatvesen.

Med dette stortingsvedtaket i mappen dro den norske regjeringen avsted til statsråd i Stockholm 27. mai 1905, og forela kong Oscar 2. vedtaket for at han skulle sanksjonere det. Det ville ikke kongen, mens statsrådene på sin side, hevdet at avslaget var det samme som å krenke norsk uavhengighet og selvstendighet. I tillegg ville de ikke kontrasignere på kongens avslag fordi de søkte avskjed fra stillingen som statsråd umiddelbart – det hadde vært gjeldende praksis siden 1847. Det ville ikke kongen godta, men han ba dem heller ikke danne et foreløpig forretningsministerium; derimot erkjente han at ingen annen regjering kunne dannes.

En kløktig manøver av Christian Michelsens regjering

De neste ca. to ukene arbeidet den norske regjeringen for å finne en rettslig løsning på konflikten. Fra kong Oscar og Sverige var det stille.

7. juni 1905 fattet Stortinget vedtak om unionsoppløsning: Da statsraadets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans Majestæt kongen har erklæret sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstitutionelle kongemagt saaledes er traadt ud af virksomhed, bemyndiger stortinget medlemmerne af det idag aftraadte statsraad til indtil videre som Den norske regjering at udøve den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love – med de ændringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.

Professor i rettshistorie, Dag Michaelsen anfører at Stortingets argumentasjonsrekke var som følger:

1. Den norske regjeringen hadde rett til å gå av som regjering i statsrådet i Stockholm 27. mai 1905 da kongen nektet å sanksjonere det norske stortingsvedtaket.
2. Men fordi kong Oscar 2. sa at han for tiden ikke kunne danne ny regjering – som var kongens fremste konstitusjonelle plikt –
3. Og fordi denne plikten etter en viss tid [heller] ikke ble oppfylt, var kong Oscar 2. ikke lenger konge av Norge.
4. Som følge av dette var unionen mellom Norge og Sverige under én konge oppløst.

Stortingets vedtak var en konstatering de statsrettslige mekanismene som ble utløst den 27. mai; det var kong Oscar 2.s adferd som førte til oppløsningen, og i prinsippet uten Stortingets medvirkning.[1] Her til lands fikk man det som man ville uten å måtte ta ansvar for det.

Russisk nasjonalistisk opera på 1800- og 1900-tallet 🔒

17. mai-talen 1833 til 2026

17.mai-talen er viktig av flere grunner. Talen skal knytte sammen fortid og nåtid. Konkret vil det si at den skal knytte bånd til fortiden og minne om at Norges grunnlov var et viktig fremskritt i 1814, for 212 år siden. Talen skal også vise at grunnloven er et godt utgangspunkt for den videre samfunnsutviklingen og vektlegge barn og unges oppvekstsvilkår, utdannelse og dannelse. Norge består av mange lokalsamfunn spredd over et langt land; bindemiddelet mellom folk fra nord til sør, og øst til vest er også et viktig emne for 17.mai-talen. Samtidig har befolkningssammensetningen har endret seg mye generelt, og i enkelte sentrale områder har den endret seg dramatisk både demografisk og etnisk. Dét skal talen 17. mai også målbære.

Henrik Wergelands tale 17. mai 1833

Henrik Wergeland (1808–1845) var den første 17.mai-taleren da han holdt sin tale i 1833. Politikeren Christian Krohg (1777–1828) var tema for Wergelands tale samme dag som Krogh-støtten[3] ble avduket. Krohg var ansett for å være grunnlovens redningsmann fordi han forsvarte Norges selvstendighet mot svensk overmakt da han i 1824, og som leder av konstitusjonskomiteen, stanset kong Karl Johans forsøk på endre grunnloven for å øke sin egen makt.[4]

Wergeland bruker også Krohg som metafor på den norske befolkningen, som en kilde til motstand, håp, og frihet. Han avslutter talen med å fremheve båndene til historien og menneskene som utgjør den som kilde til fortsatt liv og innsats:

Og til Hverandre skulle Vi sige: lader os elske dette Minde;

thi det lærte Ynglingen Betydningen af at være Borger, Qvinden

Rangen af at være Borgerinde! Lader os vorde levende Minder

over den bedste Borger! Fædrelandet tabe ham ikke; men see

ham opstanden i sine Tusinder![5]

Wergeland gikk ikke av veien for de store ord eller patos. 17. mai-talen 1833 avslutter han med et hyllingsdikt til Christian Krogh, som vi tar med her:

Vor Krohg! den Krands, Du blegned med,

er lagt paa Støttens Tinde;

bedugget af vor Kjærlighed

hver Morgen frisk den finde!

Normannaløven har paa Vagt

med Bilen sig ved Foden lagt;

den skal — det Lyn af Folkets Magt —

omblinke, Krohg, Dit Minde.

—

Vi see Dit Kjærnavn, Christian Krohg,

i Sagas Malm at tindre.

End skjønnere — et gyldent Sprog —

det glimrer i vort Indre.

En høiere end den Colonn’

er reist Dig i vor Borgeraand.

Her reiste vi med taksom Haand

dens Billed kun: — den Mindre.[6]

Nå er det ikke sikkert at alle de stedeværende var enig med Wergeland – hverken før eller etter talen, men talen fikk han holde.

Uenig på den gale måten?

Verre har det vært og gått med de siste års talere. Særlig i Oslo har det vært splid og uenighet, og medlemmer av 17.mai-komiteen har trukket seg. Senest i år. For ytringsfrihetens kår er ikke så lette å omgås; debattklimaet er personfokusert, det er vanskeligere å debattere sak fordi folk er såret, lei seg, kjenner seg utestengt samt mye mer. Kort sagt, og med Molières Don Juan er offerrollen den rollen som kaster mest av seg nå om dagen.

Les også: Toje om EU og realpolitikkens brutale retur: – Europa vil gradvis bli mer mørkeblått og kaotisk 🔒

Det er flere grunner til uenighetene rundt dem som inviteres til å tale. Jeg vil påstå at en viktig grunn er at dissidenter av den rådende politiske oppfatning av status på hva som er felleskap, samfunnsutvikling, felles verdigrunnlag ikke er uenig på den rette måten.

Sistemann ut var statsviteren og forskeren Asle Toje. Han ble invitert, så ble han vraket. Ikke på grunn av noe han skulle si 17. mai i år, men for noe han skrev i en kronikk i Aftenposten 22.12. 2025[7]. I kjølvannet av debatten om hans kronikk, dukket anklagene om løgn opp. Det gjaldt Tojes kontakt med holocaust-fornekteren David Irving da han studerte. Toje er også blitt anklaget for ytterliggående tankegods og for å ha kontroversielle meninger om innvandring som kan oppleves splittende i en multikulturell by. Man overser glatt at i en “multikulturell” by er det mange oppfatninger og meninger, og det skal det være fordi det er tegn på et sunt og livskraftig ordskifte. Man overser at det er splittelser, splid og uro rundt utfordringene knyttet blant annet til kostnader, manglende integrering og kulturelle forskjeller hos innvandrere til Norge – her står muslimer i en særklasse –, en fallert klasse av politikere, elendig kommuneøkonomi i et av verdens rikeste land, klimaendringene, og utviklingen og bruken av kunstig intelligens, og til sist men ikke minst debatten om aktiv dødshjelp, assistert selvmord og trykket for fortsatt å utvide abortgrensen.

Asle Toje kan rose seg av å være en vraket taler på grunn av sine meninger, sitt ytringsmot; at han nettopp ikke er det som i George Orwells roman 1984 av partiet kalles «godtankefull». I vårt ytringsklima som altfor lett glatter over, strør sand på betente temaer, gjør han det motsatte; han benevner elendigheten, og det, mine damer og herrer i Oslos 17.mai.-komité, er eneste farbar vei.

Bedre med oberst og veterankompetanse

Istedenfor Asle Toje har Oslos 17.mai-komité valgt oberst Ranie Elisabeth Tomter som årets taler. Hun er sikkert et utmerket menneske og fagperson. Det er Oslo kommunes begrunnelse som er til å gråte av, så feig er den. Der oberst Tomter har «et faglig og tematisk fokus, er Toje en kjent, og for mange en splittende, samfunnsdebattant med fokus på internasjonale relasjoner. Tomter [derimot] har en mer direkte, veteranfokusert tilnærming som ofte passer godt til en kransenedleggelse».[8]

Man gnir seg i øyene; folks og komiteers argumentasjon er som kjent av styrt av det man vil oppnå, men dette, dette lyder som begrunnelsen til tale i et kaffeslabberas med bløtkake og ikke en offentlig anledning, selveste 17. mai. Jada, kranser er en del av feiringen, men altså, en del. Hva er veteranfokusert, forresten? Var det ikke fremover blikket skulle være rettet? … Og når ble “internasjonale relasjoner” en saklig innvending mot en taler? Jeg minner om at grunnlovens prinsipp om maktfordeling mellom tre uavhengige institusjoner ikke er suget av eget, norskættet bryst; det prinsippet er hentet inn utenfra, fra utlandet av mennesker med “internasjonale relasjoner”, nærmere bestemt Frankrike og Montesquieu, som i 1748 delte statens makt mellom tre uavhengige instanser i den hensikt å sikre optimal balanse og maktfordeling mellom statsmaktene.

Da Stig Sæterbakken trakk seg som kunstnerisk leder

Tilbake i 2008 trakk forfatteren Stig Sæterbakken som kunstnerisk leder for Norsk Litteraturfestival på grunn av kontroversene rundt hans invitasjon av samme mann som Toje hadde kontakt med under studietiden, David Irving. Sæterbakken inviterte Irving til å delta i en debatt om temaet «sannhet» på festivalen i 2009. Han ville utfordre Irvings begrep om sannhet og kampen om historisk troverdighet. Etter mye press og mas overstyrte litteraturfestivalens styre Sæterbakken, som dermed trakk seg. Saken er enestående i litteraturfestivalens historie og utløste debatt om vilkårene for ytringsfriheten.[9]

I 2024 var det oppstyr fordi Christian Mikkel Dobloug og Danby Choi ble invitert til å tale på 17. mai i Oslo. Dobloug var tidligere medeier og styremedlem av nyhetstedet Resett (et nyhetssted med andre perspektiver og meninger enn de gjengse), og Choi er kjent for stort sett å være uenig på den gale måten.

Demokratiet ved et veiskille

Norge befinner seg, som de fleste andre demokratier ved et veiskille. Vi trenger ikke veteranfokuserte taler, vi trenger modige, uredde, saklige talere som knytter an til norsk historie, aktuelle temaer, og som har vilje og mot til å se fremover. Mange temaer presser seg på. Flere av dem utfordrer demokratiet. Derfor er det vesentlig at vi tar vare på grunnkjernen, og det er å hegne om uenigheten; vi skal like det, stimuleres av andre synspunkter, glede oss over meningsmangfoldet (‘mangfold’ er jo et festord i andre sammenhenger, ikke minst hvis det er kulturelt) fordi samfunnet blir bedre av det – vi blir bedre av det.

Det vi ikke vil høre eller snakke om, blir ikke borte; det går under jorden som demokatiets janusansikt og dukker opp senere. Demokratier er konfliktdrevne systemer og uenighet er kan hende den viktigste demokratiske dyden; den må læres og oppøves og brukes.

Den motsatte situasjonen er et sykdomstegn.

Gratulerer med dagen!

Sluttnoter

[1] https://www.scup.com/doi/10.18261/9788215054179-2021-060

[2] Professor i kirkehistorie, Øyvind Nordervals foredrag fra 2010 om den politiske behandlingen anbefales: https://www.katolsk.no/tro/tema/historie/jesuitterparagrafens-opphevelse

[3] https://snl.no/Krohgst%C3%B8tten

[4] Kilde: https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Grunnloven/grunnloven-18142014/wergeland-og-stortinget/wergeland-og-grunnlovsdagen

[5] https://www.dokpro.uio.no/wergeland/WIV1/WIV1017.html

[6] Op.cit.

[7] https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/8pmm5G/asle-toje-vil-norge-overleve-det-som-kommer

[8] https://www.oslo.kommune.no/natur-kultur-og-fritid/17-mai/bekransninger/

[9] https://litteraturfestival.no/historie-og-arkiv/

Russisk nasjonalistisk opera på 1800- og 1900-tallet 🔒

Vi kan ikke lenger ta våre friheter for gitt

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss, abonner eller doner.