Artikkelen drøfter hvordan et oljemarked med strukturelle føringer for imperfekt konkurranse utvikler seg med brudd, i diskontinuitet i kontroll og prising av olje, ofte i samband med konflikter og kriger. USAs krig med Iran kan være et utslag av en konflikt med Kina. Utfallet vil kunne ha omfattende følger for internasjonal økonomi og politikk.
I godt over ett hundre og femti år har oljemarkedet og oljehandelen beveget seg i ulike faser, med forskjellige maktforhold til å sette priser og ta fortjeneste. Overgangen mellom fasene har mindre vært gradvis og glidende enn preget av diskontinuiteter der på få år makten over oljemarkedet og oljeprisen forflyttes; noen beslutningstakere mister innflytelse på oljeprisen, og andre interesser overtar styringen. Virkningene på fordelingen av inntekter i internasjonal økonomi, mellom land som mellom land og selskaper kan være betydelige og langvarige. Overgangen mellom de ulike fasene har ofte vært utløst av konflikter og kriger, men på bakgrunn av ubalanser som har bygget seg opp over lengre tid, og som med ett utløses av en konflikt eller krig.
Særtrekk ved olje som handelsvare forklarer markedets fremferd. Oljen gir på mange måter grunnlag for imperfekt konkurranse, et oligopol. Olje brukes over hele verden, men finnes bare på få steder. Leting og utbygging krever teknologi, kostnader og tid. Et stort antall forbrukere konkurrerer om olje fra et mindre antall produsenter og selgere. På kort sikt er etterspørselen lite påvirket av prisen, fordi olje er en nødvendig innsatsfaktor i moderne samfunn. I den utrekning alternativ, substitutter, ikke er tilgjengelige, er den dyreste oljen, den som ikke er tilgjengelig. Frykten for knapphet kan utløse politiske endringer.
Verdens oljemarked er ikke basert på ubegrenset, åpen konkurranse, men barrierer for å komme inn, gjør det til et oligopol, hvor noen få store selgere kan påvirke eller kontrollere prisene. Prisene kan holde seg godt over produksjonskostnadene hvis forbrukerne er villige til å betale. For forbrukerne er det dyreste oljefatet det som, i en knipe, ikke er tilgjengelig. Tilsvarende er forbrukerne villige til å betale dyrt for et ekstra fat olje, for eksempel for å komme seg på jobb, noe som understreker at olje for publikum er en innsatsfaktor, altså en nødvendighet i produksjons- og forbruksprosesser. Handel gjør olje til en råvare, bankvirksomhet gjør olje til et finansielt objekt, og i begge tilfeller er det en verdikilde for mellommenn.
Disse bekymringene gir verdi til sikre forsyninger, i tider da prisene er mye høyere enn produksjonskostnadene.[1] Siden etterspørselen etter olje er lite priselastisk, er risikoen at økt tilbud på markedet vil føre til lavere priser i stedet for volumøkning, noe som vil føre til inntektstap. I oljemarkedet kan det noen ganger være mer lønnsomt å ikke produsere, det vil si å holde tilbake olje fra markedet. OPECs suksess bygger på denne enkle innsikten. Norge har flere ganger samarbeidet med OPEC i å stabilisere oljeprisen ved volumkontroll.
Kort historie om olje
Den første fasen i oljehistorien var preget av monopol i USA og begrenset konkurranse i Europa. Oljeindustrien ble først utviklet i USA i 1860-årene. Etter få år hadde John D. Rockefeller og Standard Oil ved kontroll over rørledningene skaffet seg monopol i det amerikanske markedet. I det europeiske markedet kom konkurranse fra russisk olje. Etter få år meldte interessenter i flere europeisk land seg. I Nederland og Storbritannia oppsto det første vertikalt integrerte oljeselskapet, Royal Dutch Shell. Britiske interesser var aktive i Iran, tyske interesser i dagens Irak, datidens Tyrkia. Første verdenskrig viste ved biler og stridsvogner oljens militære betydning. Seierherrene Frankrike, Storbritannia og USA overtok de tyske interessene i det nye Irak.
Les også: Hvordan iransk olje når Kina til tross for sanksjonene
Den andre fasen i oljehistorien var preget av et kartell i internasjonal oljehandel, men forholdsvis åpen konkurranse i USA. Allerede i 1911 hadde USAs høyesterett oppløst Standard Oil. Monopolet ble erstattet av konkurranse med mange deltakere. I Europa begrenset avhengigheten av import konkurransen. I 1927 inngikk verdens syv største oljeselskaper en avtale, «As Is», om å fryse markedsandelene. Franske og italienske selskap respekterte avtalen. Samarbeidet mellom vertikalt integrerte oljeselskap sikret kontroll over nesten nitti prosent av internasjonal oljehandel. Kontrollen og samordningen av alle ledd i industrien, fra leting, og utvinning til transport, raffinering og markedsføring, bidro til lojalitet blant underleverandører og gjorde det mulig å styre overføringspriser og inntektene til skattemessig gunstige områder. De oljeproduserende landene hadde lite eller ingen kontroll med utvinningen, men de kunne pålegge produksjonsavgifter og inntektsskatter. Forløperne var Saudi-Arabia og Venezuela; i 1960 ble OPEC, Organisasjonen av oljeeksporterende land, stiftet. OPECs langsiktige mål var nasjonal deltakelse i oljeindustrien. Sterk vekst i oljeforbruket styrket posisjonen overfor kartellet. Oljeprisen steg, langsiktige avtaler ble inngått om OPEC-landenes gradvise deltakelse i produksjonen.
Den tredje fasen i oljehistorien hadde en dramatisk begynnelse høsten 1973. I samband med Yom Kippur krigen, Egypts og Syrias angrep på Israel, erklærte OAPEC, Organisasjonen av arabiske oljeeksporterende land, en stans av oljeleveransene til USA og Nederland (med siktemål raffineriene). Oljeprisen skjøt i været, fra $3 til $23/fat; mange land rasjonerte salget av bensin og diesel. OPEC erklærte at medlemslandene umiddelbart overtok kontrollen over produksjonen og salget av olje. Våren 1974, etter militære trusler fra USA, ble oljeleveransene til USA og Nederland gjenopptatt. Oljeprisen falt og stabiliserte seg omkring $12 fat, fire ganger høyere enn ett år tidligere. Saudi-Arabia inngikk deretter en avtale med USA om å notere og handle oljeprisen i dollar. Selv om OPEC-landene hadde overtatt kontrollen over oljemarkedet, var det uenighet om priser og volum. Samordningen av utvinning og salg åpnet for ustabilitet og skiftende priser. Gulfstatene hadde mer moderate priskrav enn folkerike land som Indonesia, Iran og Nigeria. I 1977 og 1978 stagnerte oljeprisen; OPEC virket handlingslammet.
Vinteren 1979 falt sjahens regime i Iran og den islamske revolusjonen brøt ut. Streik blant oljearbeidere lammet landets oljeeksport. Oljeprisen ble mer enn fordoblet. Høsten 1980 gikk Irak til krig mot Iran, med oppmuntring fra USA; oljeprisen fortsatte å stige. Med stigende oljepris falt etterspørselen. Våren 1986 falt oljeprisen med femti prosent, til omtrent $15/fat; deretter holdt den seg lav, under $20/fat, til år 2000. Tidvis hadde OPEC fått hjelp utenfra, bl.a. fra Mexico og Norge, ved volumkontroll til å stabilisere oljemarkedet. Irakkrigen og Kinas økende betydning i verdensøkonomien førte i 2003 til ny vekst i etterspørselen etter olje. USA finansierte sin krigsinnsats ved å øke pengemengden. Samtidig kom Kina inn som en stor kjøper av olje. Oljeprisen steg til $140/fat sommeren 2014. Deretter falt den gradvis til $40/fat under nedstengningen i 2020. Siden gjenåpningen har oljeprisen styrket seg, men Irankrigen har hittil ikke gitt dramatiske utslag. For hele perioden 1974 – 2024 har oljeprisen hatt et gjennomsnitt på US$ 43,25/fat i løpende priser; i 2024-priser har gjennomsnittet vært US$ 42,77/fat. Målt i 2024-priser var gjennomsnittet I femårsperioden 2010 – 2014 på $140/fat, uten krig i Midtøsten. Tallene viser at verden har vært gjennom alvorlige oljekriser forholdsvis nylig, uten at verdensøkonomien har gått i stå; det kan fortsatt være rom for prisøkning.
Våren 2026 er spørsmålet om forholdene i internasjonal økonomi og politikk kan ligge til rette for en overgang til en ny fase i oljehistorien; et brudd i kontrollmønstre, prising og pengestrømmer. Etterspørselen har flyttet tyngdepunktet i oljemarkedet fra Nord-Atlanteren til Asia. Verdens ledende olje- og gasselskap, målt i volum, har ikke lenger bare foretak med hovedkontor i USA, Storbritannia, Frankrike og Nederland, men også foretak basert i Abu Dhabi, Brasil, India, Irak, Iran, Kina, Kuwait, Mexico, Nigeria, Russland, Qatar, Saudi-Arabia og Venezuela. I den siste gruppen er statlig eierskap dominerende. Statlig eierskap kan innebære større vekt på langsiktighet, forsyningssikkerhet og forutsigbarhet, og mindre vekt på kortsiktig maksimering av fortjeneste. Slike hensyn kan bidra til grunnlaget for en ny orden i oljemarkedet.
Midtøsten er fortsatt en nøkkelaktør innen olje og naturgass på grunn av store ressurser og lave kostnader. Regionen vil sannsynligvis forbli økonomisk viktig og tiltrekke seg interesse fra Kina, Europa, India, Russland og USA. USA har større interesse for finansoverskudd og våpenmarkedene enn for oljemarkedet i regionen. Dessuten har Russland gjort et politisk comeback i Midtøsten og er nøkkelpartner i OPEC+. Kina har også et bredt spekter av økonomiske og politiske interesser i regionen, mens India er en voksende økonomisk og strategisk aktør. Resultatet av disse faktorene er et verdensomspennende behov for olje og naturgass. De beste investeringsmulighetene i petroleum finnes utenfor OECD-regionen, i Afrika, Brasil, Irak, Iran, Russland, Saudi-Arabia og Venezuela. Internasjonal oljehandel er i økende grad en forretning mellom leverandører og kjøpere fra Midtøsten og Russland, for å betjene markeder i Kina og India. USA er fysisk ingen stor eksportør og heller ikke noe interessant marked.
Spørsmål om Trump
For mange gir president Trump et umiddelbart inntrykk av en plump, naiv, ukyndig og korttenkt person, kanskje ikke blant de smarteste. Hans nærmeste medhjelpere utmerker seg heller ikke ved omfattende eller dyp innsikt i internasjonale forhold. Krigen mot Iran kan fortone seg som et personlig felttog drevet på innfall og forfengelighet, uten klare mål eller virkemidler, men han kan også innby til annen forståelse. Trumps erratiske opptreden med motsigelsesfulle utsagn og vingling kan virke forvirrende, vel å merke på andre.[2] For Trump kan andres forvirring være et virkemiddel til å utvide handlingsrommet og styrke sin egen makt. Uberegneligheten kan virke fryktinngydende. Frykt er et maktmiddel som demper kritikk og motstand, i personlige relasjoner, forretningslivet og i internasjonal politikk. Bak en maske av vage og selvmotsigende utsagn kan president Trump forfølge bestemte siktemål på ganske skiftende måter, men bevisst, som i et videre perspektiv kan vise seg som fornuftige ut fra hans egne interesser. Trumps arbeidsstil bygger på bilaterale bånd med stater og personer. Transaksjoner er viktige, ikke regler og sedvane.
Les også: Venezuelansk olje: fra amerikansk dominans til amerikansk dominans?
Et annet syn kan være at president Trump først og fremst tar sikte på å sikre sin egen makt i USA, og USAs makt i verden, på alle måter, overfor alle andre land. Bakgrunnen fra eiendomsmarkedet i New York kan være relevant. Her hersker alles kamp mot alle; partnere kan bli konkurrenter og motstandere. Dette perspektivet overfører Trump på internasjonal økonomi og politikk. Reelt kan det bety verdensherredømme, selv om det ikke er klart uttrykt. USAs utfordringer kan konkret bety å styrke militær overlegenhet, og å sikre seg internasjonal økonomisk dominans gjennom institusjoner og regelverk. Ledetråden er pragmatisk, ikke prinsipiell. Det dreier seg om stater, penger og råvarer.
I valget av stater er venner land og politikere som føyer seg etter USAs vilje, som NATOs generalsekretær Mark Rutte. De som ikke føyer seg, anses som motstandere og potensielle fiender, blant dem allierte og naboer, som Canada og Danmark, som USAs regjering truer. Land og politikere som antas å kunne vise seg medgjørlige, som Russland og president Putin, får vennlig behandling til tross for gamle og nye motsetninger.
Økonomien blir forsøkt håndtert etter politiske ønskemål. Underskudd på statsbudsjettet og i handelsbalansen begrunnes med politisk nytte. Krigsbudsjettet for skatteåret 2026-27 foreslås på US$ 1,5 billioner, en økning på 44 prosent.[3] Så vidt vites har USAs militærbudsjett aldri hatt en like stor årlig vekst. Det føderale statsbudsjettet har i skatteåret 2025-26 et antatt underskudd på US$ 1,3 billioner, 5,8 prosent av bruttonasjonalproduktet, BNP, mot et gjennomsnitt de siste femti år på 3,8 prosent av BNP.[4] Den føderale statsgjelden er i internasjonal sammenheng forholdsvis moderat, anslått til US$ 39 billioner, 101 prosent av BNP i 2026. men den øker raskt. Under Trumps første periode vokste statsgjelden med US$ 8 billioner: under hans andre periode har den hittil, på femten måneder, økt med ytterligere US$ 3 billioner.[5] Utenriksøkonomien er i ubalanse. Historisk har et underskudd i handelen med varer hatt et mindre motstykke i et overskudd i handelen med tjenester. Siste tall har vist fortsatt vekst i underskuddet i varehandelen, men høye oljepriser bidrar våren 2026 til lavere underskudd. Overskuddet i tjenestehandelen flater ut.
USA og Kina
Dollarens rolle som internasjonal reservevaluta har gitt USA en enestående handlefrihet i budsjettpolitikk og i utenriksøkonomi. Verdens behov for likviditet betyr etterspørsel etter dollar, i et hvert fall innenfor visse grenser.[6] Derfor møter USA færre begrensinger på underskudd på statsbudsjettet og i utenriksøkonomien enn andre land. Enhver amerikansk regjering ser det som et viktig mål å beholde dette privilegiet. Derfor er det viktig for USA å stimulere etterspørsel etter dollar i hele verden og å bremse fremveksten av konkurrenter.
Her har olje og oljehandel stor betydning. Målt i omsetning er olje fortsatt verdens viktigste handelsvare. Inntil 1973 ble nesten all internasjonal oljehandel drevet av multinasjonale selskaper, i dollar. I 1973 overtok produsentlandene i OPEC kontrollen over sin oljeindustri. Saudi-Arabia inngikk en avtale med USA om fortsatt å handle olje i dollar. USAs handelsbalanse ble forverret av høyere oljepriser; dollaren falt overfor europeiske valutaer, men beholdt sin internasjonale rolle. President Richard Nixon klarte å senke dollarens internasjonale verdi uten å svekke dens betydning for verdenshandelen. En svakere dollar ble fortsatt understøttet av oljehandelen. President Trump står i 2026 overfor en liknende utfordring, men under andre forutsetninger.
Siden 2002 har USA, under presidentene George W. Bush, Barack Obama, Donald Trump, Joe Biden og Donald Trump igjen, hatt vedvarende budsjettunderskudd. I 2000 etterlot Clinton-administrasjonen et budsjettoverskudd. I årene som fulgte tok nødutgifter etter 11. september, Irak-krigen, bankredningspakker og pandemitiltak sin toll; fra 2001 til 2020 akkumulerte USA et driftsbalanseunderskudd på over 10 billioner amerikanske dollar, med et årlig underskudd på 3,4 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). I denne perioden har Kina akkumulert et overskudd på driftsbalansen på 3,6 billioner amerikanske dollar, med en årlig gjennomsnittsrate på 3,4 prosent av BNP.
Underskuddsfinansiering stimulerte innenlandsk etterspørsel i USA samt import fra Kina, og over tid svarte Kina med å investere i eksportindustrier. Det faktum at amerikanske selskaper flytter produksjonen fra USA til Kina, har bidratt til denne prosessen. Kapitalinvesteringer i amerikansk produksjon og infrastruktur har falt. Som en konsekvens svekket USAs handelsbalanse. Så langt har den store økonomiske omrokkeringen tidlig på 2000-tallet omfordelt finansielle eiendeler til Nordvest-Europa, Øst-Asia, Gulfstatene og Russland; det vil si, borte fra USA. Drivkreftene bak denne omfordelingen av underskudd og overskudd synes mindre knyttet til olje enn til politikk. USA har akkumulert underskudd og gjeld som ikke er relatert til fallende oljeimport. Kina er speilbildet, og akkumulerer et stort overskudd samtidig som oljeimporten øker.
I 1974 var USA en stor importør av olje. I 2025 var landet blitt en stor netto eksportør av olje og gass. Avhengigheten av oljeimport ga USA komplementære handelspolitiske interesser i forhold til OPEC. Som oljeeksportør fikk USA konkurrerende eller sammenfallende interesser med OPEC. I forhold til Midtøsten styrket uavhengigheten importert olje utenrikspolitisk handlefrihet. Prisingen av olje i dollar var og er fortsatt like viktig for USAs finanser. I 1974 var Kina så vidt en nettoeksportør av olje; i 2025 er landet verdens største nettoimportør av olje.
I 2024 sto Kina for tjueseks prosent av verdens oljeimport, balansert mellom Midtøsten, Afrika, Sør-Amerika og Russland. Kinas oljeimport vokser fortsatt, både i absolutte tall og i andel av verdenshandelen, noe som har styrket landets markedsmakt som en av få store kjøpere. Synkende selvforsyning betyr økt eksponering for oljemarkedsrisiko.
OLJE I USA OG KINA 1974 – 2024
| Mill. tonn | USA 1974 | USA 2024 | Kina 1974 | Kina 2024 |
| Utvinning | 515 | 858 | 65 | 213 |
| Forbruk | 771 | 814 | 62 | 755 |
| Balanse | -256 | 44 | 3 | -542 |
Kilde: Statistical Review of World Energy
Tallene viser at oljen de siste femti år har vært en nyttig og robust energikilde av stor økonomisk og politisk betydning. Varslene om «Peak Oil», slutten på oljen, er blitt gjort til skamme av veksten i leting, utvinning og forbruk, gjennom skiftende priser. Strid om olje dreier seg mindre om fysiske ressurser enn om kontroll over handelen og pengene. For å forsvare dollarens internasjonale stilling har USA som påpekt ovenfor en klar interesse av at olje handles og prises i dollar. Muammar Gaddafi i Libya syslet med tanken om å selge olje på en annen måte, kanskje i gull. En trussel mot dollaren kan ha bidratt til regjeringen Obamas beslutning om å gå til krig mot Libya i 2011.
Den amerikanske dollarens dominans i internasjonal oljehandel fortoner seg i 2026 som en arv fra tidligere tider, da USA var den ledende oljeimportøren og amerikanske oljeselskaper dominerte Venezuela og Midtøsten. I de «gamle oljedagene», altså før 2010, var oljemarkedets «akse» mellom Washington og Riyadh; balansen mellom amerikanske og saudiarabiske eksportvarer var ofte håndterbar og kunne stabilisere markedet. Det ga mening å ha én valuta, den amerikanske dollaren, gjennom hele verdikjeden.
Les også: Gull, olje og dollarens fallende glans
Kina har som verdensmarkedets største kjøper en like klar interesse av å handle og prise i olje i yuan, sin egen valuta. Som alle kjøpere er Kina utsatt for prisrisiko i oljemarkedet, og dessuten for en valutakursrisiko som rammer alle land som ikke bruker US dollar. Fordi all risiko innebærer en kostnad, er oljen billigere for amerikanske forbrukere.
I mars 2018 åpnet Kina oljebørsen i Shanghai. Shanghai Futures Oil Exchange er et viktig steg i etableringen av et alternativ til den USA-dominerte oljeordene og for Kina til å forsvare sine interesser i oljemarkedet. Kina vil kunne styrke sin makt i verdens energimarkeder, med virkninger for industristrukturer så vel som finansielle forhold.
Kinas viktigste redskap er de nasjonale oljeselskapene og oljehandel. Den kinesiske regjeringen har majoritetseierskap i flere statseide energikonglomerater med omfattende internasjonale operasjoner gjennom hele verdikjeden (Carpenter 2020).[7] Vekten av kinesiske oljeselskaper signaliserer en ny oljeordre. Det historiske samspillet mellom Saudi-Arabia som ledende eksportør og USA som ledende importør som stabiliserer oljemarkedet, er for lengst passé, historie. I dag er samspillet mellom Kina som ledende importør og flere eksportører, som Canada, Irak, Iran, Mexico, Russland, Saudi-Arabia og inntil nylig Venezuela.
Kina er det største markedet for olje fra Gulfen, med en preferanse for omfattende bilaterale økonomiske bånd og etter hvert å drive handel i yuan. De nye spørsmålene handler like mye om penger som sikkerhet, muligens med en petro-yuan som utfordrer petro-dollaren.
Handelsvalutaen handler ikke bare om betaling, men også om prisdannelse. For Kina vil oljeprisdannelse i yuan bidra til å redusere volatilitet og risiko, ved å redusere valutarisikoen. Disse tiltakene krever en oljebørs og en referanseråolje, i likhet med Brent og West Texas Intermediate (WTI), sammen med produsenter som er villige til å ta risikoen ved å selge sin råolje i kinesisk yuan.
På lengre sikt kan et mulig steg for Kina være å innføre en gullstandard for yuan, slik at alle innehavere av kinesisk valuta får høve til å veksle sine yuan til gull eller en annen valuta. Gullkonvertibilitet kan være mulig for Kina, men det vil kreve konvertibilitet og oppheving av kapitalrestriksjoner.
Handel med yuan gjør det mulig for den kinesiske oljebørsen å etablere finansielle forbindelser som kortslutter den amerikanske dollaren og er utenfor amerikansk kontroll. Dollarens dominans i internasjonal oljehandel fremstår som en arv fra tidligere tider da USA var den ledende oljeimportøren og amerikanske oljeselskaper dominerte Venezuela og Midtøsten. Fordi olje er verdens mest omsatte råvare, utgjør en større bruk av yuan en risiko for den amerikanske dollaren og dermed USAs evne til å se bort fra finansielle begrensninger og projisere makt over hele verden.[8] President Trump viser at han tar trusselen på alvor.
Venezuela og Iran
I januar 2026 gikk USA til angrep på Venezuela, skiftet ut landets regjering og tok kontroll over landets oljevirksomhet. Landets oljeindustri er nå i hendene på amerikanske selskaper, oljeinntektene settes på amerikanske bankkonti og bruken av oljepengene er underlagt amerikansk styring. Sist, men ikke minst: oljeeksporten til Kina er avsluttet; oljen handles i dollar, ikke i yuan. Dette er neppe tilfeldig; Trumps åpenhjertige utsagn om at USA kan ta styringen av Irans olje, antyder en strategi for amerikansk kontroll over verdens oljehandel. I så fall er det et høyt spill. Motivet for krigen i Iran kan fortone seg som en frykt for yuan.[9]
En frykt for yuan avdekker en frykt for Kina. Trump har ikke forklart uttrykkelig hvorfor USA gikk til krig mot Iran i slutten av februar 2026. Israels motiver for krig fortoner seg klarere: Irans atomprogram, rakettvåpen og støtte til islamistiske grupper. USA har også disse krigsmålene på sin dagsorden, men kan som påpekt ha et overordnet mål å svekke Kinas valuta og Kinas makt.[10] På dette punkt spiller Israel neppe på lag på grunn av samhandel og teknologisk samarbeid. Fasit er at Israel har et behov for USA i striden med Iran, men kan være lite villig til å bistå USA mot Kina, i den utstrekning striden med Iran skulle bilegges eller avsluttes på en for Israel akseptabel måte, hvilket i 2026 virker lite sannsynlig.
I den utstrekning USA skulle ha et behov for bistand mot Kina avhenger av reelle og innbilte utfordringer. Spørsmålet er hvordan særlig asiatiske land ville stille seg etter en eventuell bileggelse av USAs strid med Iran. Kina har behov for fri passasje gjennom Malakkastredet, hvilket krever velvilje fra Indonesia, Malaysia og Singapore. Her kan USA i en krise ha interesse av å bremse skipstransport av olje til Kina. Likeledes kan USA kanskje ha interesse av å hindre transitt gjennom Kasakhstan. Det er mange potensielle stridspunkter, men Kina har en utvei i import fra Russland.
Dobbel gevinst?
En mulighet er at rå makt vinner til slutt. Teppebombing av større områder i Iran og en avsperring av havnene kan ramme befolkningen hardt og svekke regimet, som kan bryte sammen. Den regulære hæren kan etter harde kamper og med amerikansk bistand klare å overvinne den islamske revolusjonsgarden. Hovedstaden Teheran og andre større byer blir okkupert av den regulære hæren, bistått av amerikanske styrker. En eventuell eksilregjering stiftet i California under ledelse av Reza Pahlavi, sjahens sønn, kan overta makten.
Den nye regjeringen kan begrense de islamske stiftelsenes makt ved en omfattende liberalisering av handelen. Hjemvendte eksiliranere og deres etterkommere kan overta nøkkelstillinger i statsapparatet og næringslivet. Oljeindustrien kan i første omgang bli satt under amerikansk ledelse, i påvente av privatisering. Iransk olje kan bli handlet i dollar, oljeeksporten til Kina innstilles. I verdensmarkedet faller oljeprisen betydelig.
Seier i Iran kan oppleves som en seier for USA på verdensbasis. Israel kan dra fordel av nye geopolitiske forhold ved å trappe opp utvisningen av palestinere. USAs allierte og handelspartnere kan måtte bøye seg for amerikanske ønsker i økonomisk politikk, handelspolitikk og utenrikspolitikk. Et styrket USA kan tvinge Europa til å redusere støtten til Ukraina. Til gjengjeld kan Russland gi amerikansk næringsliv store fortrinn, som et nært samarbeid mellom oljeselskap. Det nye verdensbildet kan bli at USA styrer, ikke gjennom internasjonale regler og institusjoner, men ved bilaterale forbindelser og transaksjoner. En slik utvikling kan være et drømmebilde for noen, et mareritt for mange andre.
Kvitt
Mest realistisk er den gamle verden historie.[11] Overlegne militære ressurser kombinert med sviktende politisk forståelse har drevet USA til kostbare nederlag i kriger i Vietnam, i Irak, i Libya, i Afghanistan, og trolig nok en gang i Iran. Forklaringen er igjen og igjen at motstanderen har bedre tid og lengre tålmodighet enn USA. Nøkkelen er at USA har for vane å undervurdere nasjonalismen i andre land. Selv om flertallet av befolkningen neppe har sterk sympati for sine autoritære herskere, kan antipatien mot utenlandske angripere være avgjørende. I tillegg kan motstand på hjemmebane svekke krigsinnsatsen. Irans mål å utmatte USA kan vise seg fornuftig.[12] Nabolandet Irak har fortsatt amerikanske styrker stasjonert, etter invasjonen i 2003. Med nære kulturelle og økonomiske forbindelser til Iran, er Irak ingen trygg posisjon for USA.
En langvarig krig kan utmatte USA og samtidig isolere landet ytterligere i forhold til sine allierte og handelspartnere. Konkrete utslag kan være en svekket dollar overfor europeisk og asiatisk valuta, og en redusert bruk av dollar i internasjonal handel. Mistillit til USA kan også svekke eksporten av tjenester. Et sammenfall av ugunstige forhold ansporer kapitalflukt fra USA. President Trump kan svare med å innføre en kontroll av kapitalbevegelser, i likhet med president Nixon på 1970-tallet. Tiltakene kan vise seg lite effektive og bidra til en tillitskrise overfor dollar.
Kina kan utnytter situasjonen til å lette reguleringene på bevegelser av kapital, gjøre yuan konvertibel, med en fast binding til gull. Oljehandel i yuan kan ta seg opp, på bekostning av dollar. OPEC kan vurdere å notere oljeprisen i både dollar og yuan. Etter hvert som dollaren svekkes, kan oljeprisen stige, målt i dollar, men ikke i yuan.
I dette bildet kan Iran holde stand mot USA, men begge parter svekkes. Irak kan bli en mer aktiv partner for Iran. En ny avtale om våpenhvile kan inngås. Et svekket Iran fortoner seg som vinneren og styrker sin stilling i Midtøsten. Israel må under en ny regjering godta nye forhold. Etter intern strid unnlater Israel å bruke atomvåpen mot Iran. Regjeringen Netanyahu faller.
For USA kan et nederlag overfor Iran innebære en videreføring av en lang tradisjon av å tape uvettige og kostbare kriger. Siste gang USA vant en krig var i Korea i 1953.[13] Et nederlag overfor Iran vil kanskje kunne styrke krefter i USA som vil bruke landets ressurser til sivile, fredelige formål.
I et hvert fall vil et amerikansk nederlag innebære nye maktforhold på verdensbasis. NATO og alliansen mellom USA og Europa vil miste betydning. Russland vil måtte finne en løsning i Ukraina for å komme tilbake i det gode selskap. Kina gjenstår som stormakten med ressurser og kanskje mest uplettet renomme, forutsatt at intet overilt skjer i forhold til Taiwan. Kina har kanskje muligheter og økonomiske ressurser til å bidra til å sette brikkene på plass i Midtøsten, en «Pax Sinica»?
Sluttnoter
[1] Dannreuther, Roland, 2017, Energy Security, Cambridge, 2017 Polity Press
[2] Cecilie Hellestveit, «Ein svært forvirrande krig», Dag og Tid, 13. mars 2026
[3] gzerodaily@gzeromedia.com, 6. mai 2026
[4] The Budget and Economic Outlook: 2026 to 2036, Congressional Budget Office, Washingon, D.C. februar 2026
[5]. David Stockman, «Coming Soon – Federal Red Ink Barfing Skyward Like You’ve Never Seen», AntiWar, 9. april 2026
[7] J. William Carpenter, «The 5 biggest Chinese oil companies», Investopedia, 16. juni, 2020
[8] Barry Eichengreen, Exorbitant Privilege Oxford, Oxford University Press, 2011
[9] Philippe Béchade, «Trump joue-t-il le destin de nos économies sur Polymarket ?» La Chronique Agora, 13. april 2026
[10] David Baverez, Bienvenue en éconmie de guerre, Paris 2024, Perrin
[11] Kishore Mahbubani, «The Dream Palace of the West», Foreign Affairs, Mars – April 2026
[12] Ari Roussinos, «Trump’s reverse Suez». Unherd. 7. mars 2026
[13] Wolfgang Münchau, «Why Trump’s Epic Fury is doomed», Unherd, 9. mars 2026.
