«Humanisme er å glede seg over seg selv og høyakte den andre og dennes livsglede, og ikke leve som dystre antropoider som trasker mistrøstig rundt i livslabyrinten og utfører kost- nytteanalyser i en ordfattig hjerne.» Marilynne Robinson
Ouverture om priser på vellykkethet
I år igjen er Norge tildelt førsteplassen på Reportere Uten Grensers pressefrihetsindeks, tett fulgt av de andre nordiske landene, Sverige, Finland, og Danmark. Fra før er Norge kåret til verdens beste land å bo og pensjonere seg i for 2025; det siste ifølge Travel+Leisure[1]. De kan ikke ha satt seg inn i kommuneøkonomien og hvordan tilbudene til eldre sakte smuldrer bort på grunn av for lave overføringer fra staten i forhold til et økende antall eldre; i tillegg kommer mange flyktninger med behov for psykisk og annen hjelp som legger ekstra press på kommunene etter at de fem første årene med økonomisk støtte er over, samt at det er for få mennesker til skjøtte oppgavene.
Senter for omsorgsforskning på Gjøvik planlegger for et system der sykehjemsplassene gradvis blir færre fordi “alle” skal bo hjemme. Senteret mener klasseskillet vil skjerpes fordi eldre mennesker med pårørende som stiller opp, får hjelp, mens eldre uten pårørende og som heller ikke har råd til private tilbud får et enda dårligere tilbud enn de har per i dag.
I FNs lykkerapport ble Norge tildelt 6. plass i 2026. Norden under ett ligger stabilt på topp. Samtidig er selvmordstallene høye i Norge. 656 mennesker – tre ganger flere menn enn kvinner – begikk selvmord i 2025. Faktisk ligger Norge noe høyere på selvmordsstatistikken enn Europa generelt ifølge FHI.[2]
Les også: Margaret Thatcher trodde på verdien av britisk kultur og historie
Intermezzo om troen og tankens frihet
Marilynne Robinson åpnet sitt Fosseforedrag[3] i år med å fastslå: “Jeg lærte av noen amerikanske forfattere at kosmos er mitt naturlige habitat og at det alltid er nødvendig å undersøke det som utgir seg for å være sant.” Med dette som utgangspunkt tok hun for seg utviklingen i det allmenne tankegodset i USA etter renessansen og opplysningstiden, og beskrev hvordan et rikt og særpreget ordforråd gradvis ble “harmonisert” inn i et felles pregløst språk på bakgrunn av en påstått motsetning mellom tro og vitenskap, og førte til en innsnevring og forarming av tenkningen i et såkalt ‘felles verdigrunnlag’. Hennes påstand er at vi har skuslet bort humanismen og at de store spørsmålene som religioner har stilt i tusenvis av år, har forfalt sterkt i vår tid.
Foredraget var ikke en nekrolog over en tapt tid, men en oppfordring til kamp; om å vinne tilbake evnen til å granske oss selv, og gjøre som de fem forfatterne hun har lest om og om igjen hele livet – Edgar Allan Poe, Walt Whitman, Emily Dickinson, Thoreau, Herman Melville og Jonathan Edwards –: Plassere bevisstheten på en ontologisk knivsegg og spørre som salmisten: «Hva er et menneske?» fordi det må ha hatt en kraftig effekt på tankeevne og sansning[4].
Marilynne Robinson minnet om at den amerikanske puritanismen er et barn av revolusjonene i Storbritannia og Europa, at Jean Calvin ikke var en helvetespredikant, men definerte fortapelsen som ikke å kjenne Gud, og at Bibelens tekster ikke skal forstås bokstavelig. Hun mener at Calvin og Shakespeare kan ha vært påvirket av Pico della Mirandola (1463–1494) og hans tekst «Lovprisning av menneskets verdighet». Menneskets verdighet er ikke å være storsnutet; verdigheten della Mirandola beskriver er å være rikt utrustet, den rikest utrustede i skaperverket, og med evne og vilje (og språk, min tilføyelse) til å stå ansvarlig for sine tanker og handlinger.
Med Robinsons egne ord: “For å knytte opplevelsen av storslått erkjennelse, unik sanseopplevelse eller prestasjoner sammen med realisering av egne evner og feire det som en gave fra Gud, har ofte blitt ansett for uhøvisk og kjettersk av dem som ikke har hatt slike erfaringer selv.”[5]
Unorsk er det i alle fall; å tro at man er noe har blitt og blir strengt straffet, man ekskluderes fra gode selskap, settes i offentlig gapestokk og hates intenst her til lands.
Marilynne Robinson avsluttet med en kraftsalve: “Humanisme er å glede seg over seg selv og høyakte den andre og dennes livsglede, og ikke leve som dystre antropoider som trasker mistrøstig rundt i livslabyrinten og utfører kost- nytteanalyser med en ordfattig hjerne.”
Finale pressefrihet
Vurdert opp imot Marilynne Robinsons foredrag kan man spørre hva en førsteplass i pressefrihet er uttrykk for. Er det djerv og selvstendig tenkning, undersøkende journalistikk, solid bakgrunnskunnskap, ærlige og kritiske spørsmål til politikere, samfunnstopper og byråkrati? Hvis det er slik at vi ikke kan unngå konformismen og konsensustvangen, er svaret at det neppe forholder seg slik. Robinson sier det er mulig å kjempe imot, at det lar seg gjøre å vinne tilbake et rikere tankeliv og språk, men det krever anstrengelse – av oss. Orker vi, gidder vi det?
Les også: Konformisme – tilbøyeligheten til å følge normen former våre samfunn
Spørsmålet er viktig, også i Norges tilfelle, fordi Norge nettopp er et konsensusdrevet land, som holder seg med en konsensuspreget presse som tenker og jager i flokk når den ikke resirkulerer innkommet nyhetsstoff fra store internasjonale mediebedrifter.
Jon Hustad (1968–2023), tidligere journalist i Dag og Tid, hadde både skarp hjerne, tunge og penn. Hans syn var at norske medier er slappe og late[6], at de i altfor liten grad lager egne saker, men støtter seg på det som kommer inn, ikke minst fra internasjonal presse på venstresiden[7].
Ytringsfrihetskommisjonens utredning fra 2022 fastslo at det er behov for et bredere meningsmangfold, at selv om ytringsfriheten står sterkt juridisk, fører sosiale sanksjoner og snevert debattklima til selvsensur. Som illustrerende eksempler kan nevnes omtalen og den offentlige piskingen av de som ikke ville vaksinere seg under Covd-19, og det nærmest unisone fraværet av kritikk av Hamas og Palestina og fordømmelsen av de som vurderte ting annerledes i den norske gjengse pressen etter 7. oktober 2023.
At de fleste er enige om å være enig er hverken ytrings- eller pressefrihet, men uttrykk for dogmatisme og latskap. Slik jeg ser det er pressefrihetsprisen fra Reportere Uten Grenser snarere et mål å strekke seg etter enn en realitet.
Ralph Waldo Emerson sier det slik:
“I verden er det lett å leve etter verdens mening; i ensomhet er det lett å leve etter sin egen; det store mennesket er det som midt i mengden bevarer ensomhetens sødmefylte uavhengighet” [8]
Sluttnoter
[1] https://www.travelandleisure.com/best-country-to-retire-2025-11817415
[2] https://www.fhi.no/he/fr/folkehelserapporten/psykisk-helse/selvmord-i-norge/
[3] Marilynne Robinson: On Faith and Freedom of Thought. https://www.youtube.com/watch?v=QX0WJWrGGL0
[4] Op.cit Robinsons fra foredrag.
[5] [5] Op.cit. Robinsons fra foredrag.
[6] Jf. nekrolog Subjekt: https://subjekt.no/2023/10/13/en-usedvanlig-intelligent-og-uredd-skribent-er-gatt-bort/ OBS: Betalingsmur.
[7] Jf. nekrolog Minerva: https://www.minerva.no/jon-hustad-journalistikk-nekrolog/hold-kjeft-din-sentimentalikar/433879
[8] Ralph Waldo Emerson, Self-Reilance, side 6.
Fra forelesningssal til fengselscelle: En tyrkisk professors kamp for ytringsfrihet 🔒
