Hanseatene: historie, historisk minne og geopolitisk verktøy

source_url:

Hanseatene hadde verken faste grenser, en felles statsmakt eller en egen stående hær. Likevel utfordret byene kongenes makt og utviklet samarbeidsformer som fortsatt vekker interesse.

I begynnelsen var Hanseatene bare en enkel sammenslutning (Hansa), et brorskap som fra 1161 samlet tyske kjøpmenn som besøkte havnen i Visby på den svenske øya Gotland. Dette var i en tid da sjøfolk holdt seg innen synsvidde fra land. Hit, midt i Østersjøen, kom sjeldne og prestisjefylte varer etter lange reiser. Kjøpmenn fra forskjellige tyske byer fant sammen om felles interesser i et fremmed land: å beskytte eiendelene sine, skape tillit og kunne bruke landsmenn som edsvorne vitner. Slik slapp de å stå alene når de ble involvert i rettslige prosesser langt hjemmefra.

Fra kjøpmennenes Hansa til byenes Hansa

I 1241 valgte de tyske kjøpmennene ved Østersjøen Lübeck som sammenslutningens «hode» (caput hansae). Byen, grunnlagt i 1157, var den første tyske byen ved Østersjøen. Velstanden skyldtes beliggenheten i skjæringspunktet mellom to store handelsstrømmer med mange forgreninger: én fra vest mot øst, mellom Flandern og Russland, og én fra sør mot nord, mellom det tyske innlandet og Skandinavia. Lübeck kontrollerte dessuten saltverkene i Lüneburg i det nærliggende omlandet. Disse var avgjørende for hele denne delen av Europa. Det verdifulle saltet økte verdien av animalske matvarer som ellers raskt ble bedervet. Saltet kjøtt og fisk, samt ost, kunne dermed selges og fraktes over store avstander.

Lübeck fikk status som fri by i Det hellige romerske riket og rett til å prege mynt i 1226. Deretter vokste byen raskt. Med 15 000 innbyggere, mange av dem tilflyttere fra Westfalen eller Flandern, ble den rikets nest største by. Elitene i nabobyene Rostock, Stralsund og Stettin sluttet seg til denne første Hanseatene, sammen med byene ved Nordsjøen, deriblant Hamburg og Bremen (1259).

Hanseatene i egentlig forstand oppsto da dette «østlige» tyngdepunktet ble knyttet til et «vestlig»: kjøpmennene fra Rhinland og Flandern som hadde vært etablert i London siden 1000-tallet, og som var samlet under Kölns ledelse. Byene var uavhengige av hverandre, men prøvde ut fleksible ordninger for samråd og felles beslutninger. Disse samarbeidsformene skulle senere få stor betydning.

Keiseren, rikets øverste lensherre, befant seg langt unna. Oppmerksomheten hans var rettet mot Italia, og makten hans var dessuten sterkt svekket. Byenes vekst sto derfor i kontrast til en viss uorden i rikets styresett. Hanseatene ble gradvis utvidet ved at andre byforbund sluttet seg til. Styrken lå i garantiene byene ga hverandre for å beskytte handelen og sikre muligheten til å drive den.

Les også: Trump, toll og teorien som forklarer alt

«Styrken lå i garantiene byene ga hverandre for å beskytte handelen og sikre muligheten til å drive den.»

I slaviske, skandinaviske og baltiske områder gjorde Hanseatenes makt det lettere for tyske kjøpmenn, håndverkere og gruvearbeidere å etablere seg. En viktig drivkraft var også befolkningsutviklingen: Drang nach Osten («fremstøtet mot øst»), som kjennetegnet den tyske befolkningens utbredelse på denne tiden. Ridderne i Den tyske orden var som kjent sentrale aktører i denne bevegelsen, fra Preussen til Estland. De inngikk også en rekke avtaler med Hanseatene.

Skip og varer

Hanseatenes fortjeneste økte kraftig. Sild fra Danmark, torsk fra Norge, kobber og jern fra Sverige, korn, lin og hamp fra de baltiske provinsene, og verdifulle pelsverk, voks og honning fra de russiske fyrstedømmene inngikk i handelen. Varene ble med god fortjeneste byttet mot ull og tinn fra England, fine ullstoffer fra Flandern, vin fra Rhinområdet og, som alltid, «det hvite gullet» – salt.

I 1368 tok Lübeck imot 251 skip sjøveien. I 1402 var tallet steget til 507. Samme år anløp dessuten nær 1 500 fartøyer elvehavnen i byen som ble kalt «Hanseatenes dronning». Kanalen som førte saltet til Lübeck, knyttet også byen til Elben og dermed til Nordsjøen. Elvefarten skapte aktivitet langs en rekke elver: Rhinen, Maas, Weser, Elben, Oder, Wisła, Nemunas, Daugava og Neva. Elbens elvenettverk ga Hamburg en direkte forbindelse til Praha og derfra til Kraków, som den gang var både Polens hovedstad og en hansaby. Novgorod var heller ikke den eneste inngangsporten til den russiske verden. Riga, grunnlagt i 1201 ved Daugavas munning av kjøpmenn fra Bremen, kunne betjene et enormt omland som strakte seg helt til Smolensk og Lemberg (Lviv).

Koggene (Kogge) ble utviklet av friserne i Nordsjøen på 1100-tallet og senere videreutviklet av hanseatene. Dette var skip med dekk som først og fremst utmerket seg ved konstruksjonen og lasteevnen, og i mindre grad ved sjøegenskapene. De fikk et ror montert i skipets midtlinje – det berømte akterstevnroret – og senere en andre mast. Dermed kunne de frakte 100 og etter hvert 200 tonn last. Etter 1300 kom holkene (Holk), kjempeskip med en nyttelast på 500 til 700 tonn. Med tre master etter engelsk modell (1420) og artilleri om bord kunne de også brukes til militære oppgaver. Det ga nye muligheter for avkastning på den investerte kapitalen.

Les også: Om imperiers skjebne og evne til overlevelse

Seilas i farvann som ofte var preget av grov sjø eller tåke, krevde inngående kunnskap om tidevannet, sandbanker som flyttet seg, og bunnforholdene. Losene manglet både tydelige visuelle holdepunkter og pålitelige kart. De utviklet derfor gradvis et bemerkelsesverdig navigasjonshjelpemiddel: Seebuch, som til slutt ble utgitt i 1470. Denne «sjøboken» dekket da en stor del av Europa, fra Finskebukta til det vestlige Middelhavet.

Fra midten av 1300-tallet måtte de hanseatiske flåtene seile i konvoi. Selv om dette ga inntrykk av et mektig felles foretak, var nesten ingenting offentlig finansiert. Også utgiftene til sikkerhet ble fordelt mellom deltakerne. Eskorteskipene hadde leiesoldater om bord, rekruttert av rederne. Organiseringen var først og fremst styrt av ønsket om å drive handel uten intern konkurranse: Kjøpmannen som befraktet et skip, skulle ikke operere alene. Flåten var dermed en felles ressurs, men hver enkelt betalte for sin del.

Rederne krevde at kapteinene selv bidro med en andel av kapitalen som ble investert. I kystfarten var grunnstøting vanligere enn forlis på åpent hav. Man stolte derfor lite på en Schiffer, en skipper, som ikke risikerte noe av sin egen formue i et skip han ikke eide. Mannskapenes lønninger ble doblet mellom 1200- og 1400-tallet og ble delvis utbetalt på forskudd. Ved hjemkomsten fikk sjømannen resten av det han hadde til gode, men sluttoppgjøret kunne variere med fortjenesten. Rederen delte på sin side risikoen med andre investorer. Det fortelles blant annet om et skip som på 1400-tallet fraktet en last finansiert av hele 62 forretningsmenn! Selve skipet var svært ofte eid av to eller tre kjøpmenn. Der investorene ikke allerede hadde fordelt eierskapet for å begrense risikoen ved byggingen, sørget senere arveoppgjør gjerne for å dele det opp ytterligere.

Homo hanseaticus

Overalt møtte man den samme typen foretaksomme kjøpmenn: arbeidsomme, ofte sterkt opptatt av fortjeneste og ivrige etter å samle betydelige overskudd for å kunne trekke seg tilbake til hjemlandet. De hadde lite omgang med lokalbefolkningen. Lokale lover klarte som regel ikke å begrense virksomheten deres, som fikk kraftig støtte fra de mektige rådene i hansabyene. Norge ble sterkt undergravd av denne utenlandske virksomheten. Danmark og særlig Sverige forsvarte seg bedre, og tjente også på handelen med de tusenvis av tyskerne som skapte aktivitet i havnene, smiene og på markedene deres. Selv om kongene beholdt den offentlige myndigheten, ble byene sterkt fortysket. De er fortsatt preget av den samme gotiske arkitekturstilen, som oppsto i Lübeck og tok i bruk den røde teglsteinens muligheter på fremragende vis. En rekke bemerkelsesverdige kirker, sivile byggverk og militære anlegg vitner om denne arven.

Les også: Norden: fra fredelig randsone til strategisk frontlinje 🔒

Hanseatene måtte beherske flere språk, men foretrakk lenge sin nedertyske dialekt (Plattdeutsch). Den ble forstått helt fra Flandern til Finland. Dette språklige fellesskapet overlevde også den protestantiske reformasjonen. Fra 1500-tallet fremmet reformasjonen nasjonale språk som nederlandsk og dansk, men ga samtidig varig prestisje til det tyske standardspråket: høytysken i Luthers bibel.

En av nøklene til den hanseatiske innflytelsen var den sterke solidariteten som lenge bandt medlemmene sammen, uten bruk av tvang. Fellesskapet var naturligvis økonomisk, men hvilte også på ekteskapsbånd mellom elitene. En velstående patrisier med en etablert virksomhet i Lübeck kunne ha brødre i Gent eller London, svigersønner og fettere i Magdeburg eller København. Sønnene gjennomgikk en lang læretid i nettverkets byer før de etablerte seg på egen hånd. Disse Pfeffersäcke («peppersekkene») var drevne i forretninger, hadde kjennskap til latin og tilhørte næringslivets rikeste sjikt. Med tiden dannet de ofte en slags adel, som også kunne gripe til sverdet. Det er blitt trukket paralleller mellom disse elitene og elitene i Genova og Venezia.

Fra Novgorod til Ceuta

Utenfor Det hellige romerske riket hadde hanseatene sikret seg sterke posisjoner gjennom sine fire store handelskontorer (Kontore). Kontorene hadde en form for ekstraterritoriell status og var noen ganger omgitt av murer. Her lå herberger, lagerbygninger og verksteder samlet rundt en kirke. Slik var det også ved det fjerntliggende Peterhof-kontoret i Novgorod. Der drev 300 til 600 tyskere handel med luksusvarer for hele Vesten: kostbare pelsverk av sobel, røyskatt og mår. Varene kom fra det enorme russiske området og ble byttet mot vestlige produkter, først og fremst salt og tekstiler.

I Bergen, innerst i en norsk fjord, var den hanseatiske virksomheten først og fremst samlet i én bydel: Tyske Bryggen («tyskernes kai»). Her bodde det opptil 2 000 mennesker, en tredjedel av byens befolkning. De var kjøpmenn, handelsbetjenter, håndverkere og lærlinger – alle ugifte. Hanseatene losset store mengder korn som var nødvendig for Norges overlevelse. De kjøpte fangstene til fiskerne i Lofoten, særlig torsk, som de foredlet til tørrfisk (Stockfisch). Denne billige proteinkilden ble eksportert helt til Middelhavet. Den gjorde det også mulig å spise kjøttfritt i tråd med kirkens forskrifter.

Les også: Uten Mohammed, ingen Karl den store 🔒

I London hadde kjøpmennene fra Köln og deres samarbeidspartnere kongelige privilegier. Hovedvirksomheten til denne Hansa Alemaniae var import av vin fra Rhinområdet. En periode hadde de også i praksis monopol på eksport av engelsk ull til kontinentet. Brugge var sentrum for bearbeidingen av ullen, og det var her, i Flandern, at Hanseatene hadde sitt viktigste handelskontor. Betydningen ble doblet da genovesiske skip fra 1277 begynte å anløpe havnen med krydderlast. Brugge ble dermed et kosmopolitisk knutepunkt mellom den hanseatiske handelen og handelen i middelhavsområdet. Det oppsto ofte spenninger med både lokale myndigheter og lokalbefolkningen.

Ved å kontrollere både tilbud og etterspørsel kunne Hanseatene tvinge gjennom medlemmenes interesser overfor byer og fyrster, enten de var tyske eller utenlandske. Forbundet fryktet krig og foretrakk å få motstanderen til å gi etter gjennom sitt overlegne diplomati, eller ved enkelte anledninger gjennom økonomisk krigføring. Brugge ble rammet av embargo to ganger. I 1284 ble kongeriket Norge utsatt for en effektiv blokade. Men da kong Valdemar av Danmark erobret Visby i 1361, samlet de øvrige hansabyene seg i Köln og besluttet å svare militært. Freden i Stralsund i 1370 markerte høydepunktet i Hanseatene makt. De seirende hanseatene fikk fri passasje gjennom det strategisk viktige Øresund og vetorett over tronfølgen i Danmark! Mer enn hundre byer var da tilknyttet de rundt 72 egentlige hansabyene. Disse var igjen organisert i fem regionale grupper med egne organer for drøfting og beslutninger.

«Ved å kontrollere både tilbud og etterspørsel kunne Hanseatene tvinge gjennom medlemmenes interesser overfor byer og fyrster, enten de var tyske eller utenlandske.»

Hanseatene utvidet også virksomheten til Atlanterhavskystene. Steinsaltet fra Lüneburg ble gradvis erstattet av fransk havsalt, som var 30 til 50 prosent billigere til tross for den lange transporten. Saltet ble fraktet av «buktflåten», en enorm konvoi som hvert år seilte fra Østersjøen til saltbassengene langs kysten mellom Bourgneuf og La Rochelle. Denne virksomheten ga grunn til å tro at Hanseatene kunne spille en meglerrolle i hundreårskrigen, men det skjedde ikke. Forbundet opprettholdt nøytraliteten mellom de franske liljene og de engelske leopardene, noe som ikke var uten fare. Hanseatiske skip seilte også helt til Lisboa, der de fant både salt og vin. I 1415 deltok et av skipene til og med i erobringen av Ceuta. Den nordiske koggen bidro dermed til utviklingen av den berømte karavellen som ble brukt under de store oppdagelsesreisene.

En makt uten institusjoner

Hanseatene var likevel ikke suveren. Den forble innenfor Det hellige romerske rikets rammer, og medlemmene var fortsatt underlagt de lokale fyrstene. Forbundet hadde heller aldri grenser. Området det omfattet, var først og fremst en økonomisk og delvis kulturell størrelse. Hanseatene var altså et øyrike av byer, bundet sammen av et nettverk av handelsstrømmer. Det forklarer dens doble karakter: både tysk og europeisk.

Les også: Carl Schmitt og maktens geografi vender tilbake 🔒

«Hanseatene var altså et øyrike av byer, bundet sammen av et nettverk av handelsstrømmer.»

Hanseatene var ikke en selvstendig juridisk person. Den hadde verken egne finanser eller embetsmenn, og heller ingen stående hær eller fast flåte. Til overmål hadde forbundet ikke engang et segl! Bare én institusjon var særegen for Hanseatene: hansedagen, eller Hansetag, opprettet i 1356. Denne generalforsamlingen for byene skulle i prinsippet møtes tre ganger i året, men ble bare sammenkalt uregelmessig. Dessuten var aldri alle byene samlet. Lübeck hadde lenge rollen som «ledende by», ettersom hansedagen oftest ble holdt i denne velstående byen. Ved siden av den felles forsamlingen fantes det regionale hansedager og møter som ble sammenkalt ved behov for å behandle bestemte spørsmål. Det var disse mindre forsamlingene som samlet flest deltakere og fattet flest beslutninger.

Lovverket som ble utviklet, satte sikring av lasten over alt annet og underordnet sjøfolkene kjøpmennenes interesser. Domstoler avgjorde tvister med støtte i rettspraksisen etter Lübeckretten, som var anerkjent i rundt hundre byer. Vedtakstekstene, de såkalte recessene, fastsatte sjøretten og reglene for handelen og ble utarbeidet på hansedagene. I 1379 tok noen av byene til og med i bruk en slags felles valuta, marken, som skulle bestå i to århundrer. Beslutningene krevde enstemmighet, men en by kunne likevel velge å se bort fra en bestemmelse dersom den stred mot byens interesser. Hanseatene klarte likevel å bestå takket være sin fleksibilitet. Det gjorde den til tross for strukturelle svakheter og uunngåelige interessemotsetninger mellom byer som var svært forskjellige og lå langt fra hverandre.

Blokader og slag

Sjørøveriet var, som man kan tenke seg, en vedvarende fare. Det var nettopp denne utbredte og langvarige utryggheten som i stor grad hadde fått kjøpmennene til å slå seg sammen. Sjørøvere kunne også bli kapere, slik det skjedde under krigen mellom kongen av Danmark og hertugen av Mecklenburg fra 1391 til 1393 om den svenske kronen. En alliert storflåte drev dem ut av Østersjøen. Til slutt ble de utslettet, og lederne deres ble halshugget i Hamburg. Farvannene forble likevel farlige: Bergen, som ble plyndret i 1393, ble herjet på nytt i 1429.

Hanseatene møtte etter hvert konkurranse fra flere hold. Også innenfor riket kjempet sørlige byer som Augsburg og Nürnberg om de samme markedene. Forbundet svarte med en kompromissløs linje. Medlemmene fikk ikke handle med utenforstående, og bare hanseater skulle få lede de fire lukrative handelskontorene. Vilkårene for medlemskap ble også skjerpet. Utenlandske ansatte måtte snart dokumentere mange års tjeneste og eie et hus i en av forbundets byer. Folk fra bestemte steder ble møtt med mistanke: først flamlenderne, deretter nederlenderne og til slutt engelskmennene.

Les også: Fra toll til teknologi: Kinas ressursmakt og den nye geoøkonomiske gjelden

Den mest vedvarende motstanderen var likevel det ambisiøse danske kongehuset. Det hadde sikret seg den norske kronen i 1389 og den svenske i 1397, og dermed opprettet den skandinaviske unionen kjent som Kalmarunionen. Monarken følte seg snart sterk nok til på nytt å kreve toll fra skip som passerte Øresund. Hansedagen svarte med å erklære blokade av de tre kongerikene. Det ble nok en gang krig, og hanseatene ble trukket inn i langvarige, kostbare operasjoner. Hele 240 skip og 12 000 mann beleiret København, uten hell. Freden i 1435 bekreftet likevel Hanseatenes skatte- og tollfritak. Deretter tok handelen seg opp igjen.

Midt i århundret ble også nederlandske byer i forbundet konkurrenter. De presset ned prisene på sild og deretter på fransk salt. Byene ignorerte kravene om å rette seg etter Hanseatene og motsto blokaden. Dermed måtte forbundet møte dem i kamp til sjøs. Det var likevel først og fremst England, som var i ferd med å hevde seg som sjømakt, som utfordret Hanseatene. Rivaliseringen ble voldsom, og sjørøverhandlinger i Den engelske kanal førte til åpen krig i 1470. Forbundet innførte da embargo mot kongeriket og stengte Østersjøen for engelske skip. Köln og Bremen, som motsatte seg krigen, ble midlertidig utestengt fra Hanseatene. Etter megling fra Nederlandenes hersker, Karl den dristige, endte krigen i 1474 med Utrecht-traktaten. Engelskmennene var på vei mot handelsmessig frigjøring.

Utfordringene i tidlig nytid

Uenigheten mellom Hanseatenes byer var blitt tydelig. Da de moderne statene angrep privilegiene deres, svarte byene hver for seg fremfor å opptre samlet.

I 1471 bestemte det svenske parlamentet at bare svenskfødte personer skulle få plass i rådene som styrte rikets byer. Også i Øst-Europa skjedde det endringer. Den tyske ordens stat, som lenge hadde vært hanseatenes samarbeidspartner, hadde forholdt seg nøytral i konflikten med nederlenderne. Den mistet dessuten sin tidligere styrke i møte med kongen av Polen. Sammen med Litauen hadde han klart å bygge opp en enorm stat som også kunne stå imot Hanseatenes press. Hansahavnen Danzig, ved utløpet av Wisła, stilte seg til slutt under den polske monarkens overhøyhet. Enda mer alvorlig var det at Novgorod og byens verdifulle handelskontor i 1478 falt i hendene på Ivan III, den ambisiøse storfyrsten av Moskva. I 1494 beordret han kontoret brutalt stengt. I det neste århundret seiret store monarkier overalt, med støtte i lovgivningen, artilleriet og enkelte steder også stående krigsflåter.

Les også: Sveriges storstrategi 🔒

Hansedagen i 1518 konstaterte at 31 byer ikke lenger deltok i noen av Hanseatenes aktiviteter. Kong Christian II av Danmark vurderte da å danne et nordisk økonomisk forbund. Med støtte fra nederlenderne kunne et slikt forbund fortrenge Hanseatene. Lübeck støttet derfor Sverige, som frigjorde seg fra det danske grepet. Men også der var privilegienes tid forbi. En generasjon senere, etter den nordiske sjuårskrigen (1563–1570), erklærte Danmark fri ferdsel gjennom sundene. Det åpnet Østersjøens markeder på vidt gap for rederne i Amsterdam. Nederlenderne ble havets nye fraktførere og var i ferd med å erstatte hanseatene overalt. I England var Hanseatenes siste privilegier allerede blitt opphevet i 1553. Det flere hundre år gamle handelskontoret i London ble stengt i 1598.

Hanseatenes motstandskraft

Den protestantiske reformasjonen splittet hanseatene. Alle de tyskspråklige byene ved Nordsjøen og Østersjøen, med Lübeck i spissen, sluttet seg til Luther. Flertallet av byene i Rhinland, Flandern og Westfalen forble derimot tro mot Roma. Den tyske kulturelle innflytelsen avtok ikke av den grunn. Tvert imot fikk den sitt tydeligste gjennomslag da de tre skandinaviske nasjonene, etterfulgt av finnene og de baltiske folkene, tok til seg den lutherske reformasjonen.

Selv om den europeiske økonomien gradvis dreide mot Atlanterhavet, fikk Hanseatene nytt liv i denne perioden. Hele 64 byer var representert på hansedagen i Lübeck i 1557. Året etter ble børsen i Hamburg grunnlagt, som den første i Tyskland. De økonomiske forholdene var igjen gunstige. Befolkningsveksten i Europa økte etterspørselen: De urbaniserte provinsene i Nederlandene måtte forsynes med mat, og dårlige avlinger i Frankrike, England og på Den iberiske halvøy måtte kompenseres for. Hanseatene organiserte derfor en omfattende og lønnsom eksport av korn fra de polske slettene. De rettet også fiskerivirksomheten mot Island og Grønland.

Den kraftige veksten i skipsbyggingen i Vest-Europa krevde stadig større mengder materialer som bare kunne skaffes rimelig i nord: bartrevirke til master, eik til skrog, bearbeidet jern, kobber, hamp og tjære … Rundt 1610 førte denne handelen med skipsbyggingsmaterialer og korn til at 5 000 skip årlig passerte Øresund. To tredjedeler seilte under nederlandsk flagg. Åttiårskrigen (1568–1648) mellom De forente Nederlandene og Spania svekket konkurransen fra Amsterdam og åpnet nye muligheter. For Hamburg, som var blitt Tysklands mest folkerike by, og for Bremen var dette tiden for Spanienfahrt, seilasene til den iberiske verden. Returlasten omfattet fortsatt «det hvite gullet», men også «det røde gullet»: vin og brennevin. Også her måtte deltakerne samordne seg og organisere eskorterte konvoier. Sjørøverne, særlig de fra Marokko, kunne slå til langt hjemmefra …

Les også: Venezia – staten som ikke kunne devaluere 🔒

På 1600-tallet mistet de fleste hansabyene sin uavhengighet etter hvert som statene ble sterkere. Trettiårskrigen fremskyndet utviklingen. Bare Lübeck, Hamburg og Bremen beholdt sin selvstendighet. Byene var sterkt befestet og ble bastioner for nøytralitet og toleranse under datidens store konflikter. Hamburg spilte en viktig rolle i forberedelsene til de europeiske fredsavtalene i 1648, i samarbeid med Venezia, som også meklet ut fra det samme idealet. Disse avtalene, kjent som den westfalske freden, anerkjente de tre hansabyenes suverenitet. I mer enn to århundrer var byene representert i utlandet ved egne konsuler.

De rivaliserende kongehusene i Danmark og Sverige kjempet stadig om kontrollen over Østersjøen. Sverige gikk seirende ut i 1658, før Russland og Preussen kom inn i kampen i det neste århundret. Den siste hansedagen ble holdt i Lübeck i 1669. Bare ni byer møtte opp. Den gamle Hanseatene var død.

På 1700-tallet overtok London Amsterdams dominerende stilling i Nord-Europa. De tre hansabyene deltok fullt ut i globaliseringen av handelen og ble handelspartnere med Frankrikes atlanterhavskyst. De gamle handelsstrømmene av salt og vin ble supplert med kolonivarer som sukker og kaffe. Dette fruktbare samspillet skulle senere bli knust av Napoleons kontinentalblokade.

Arven etter Hanseatene

Under den tyske romantikken, og senere med revolusjonen i 1848, fikk Hanseatene en ny plass i forestillingene om fortiden. Den ble et forbilde som både representerte en strålende nasjonal historie og byenes og borgerskapets frigjøring. Slik ble Hanseatene en myte, og også et uttrykk for bestemte verdier: oppdagertrang, vilje til å ta risiko, pålitelighet og diskret rikdom. Dette var kort sagt egenskaper man mente skilte tyskerne fra andre nasjoner.

Forretningsfolk fra Hamburg og Bremen grunnla store dampskipsrederier som Hamburg America og Norddeutscher Lloyd. På passasjerskipene deres vaiet snart flagget til det tyske riket, samlet av Bismarck i 1871. Flagget kombinerte Preussens farger, svart og hvitt, med Hanseatenes, rødt og hvitt. Minnet om Hanseatene var altså sterkt positivt. Det kom også til uttrykk da flyselskapet Lufthansa («luftens Hansa») ble etablert i 1926.

Første verdenskrig, revolusjonene i 1917, den russiske borgerkrigen og de baltiske nasjonenes uavhengighetskriger ødela mye av det som hadde oppstått med Hanseatenes og lenge virket uforanderlig. Andre verdenskrig, som begynte i Danzig, fikk enda mer ødeleggende følger gjennom en rekke byødeleggelser og massakrer. Millioner av mennesker ble forflyttet, og selve samfunnsgrunnlaget i mange hansabyer ble revet opp. Stettin, Königsberg og Reval ble til Szczecin, Kaliningrad og Tallinn. Byene ble befolket på nytt av polakker, russere og estere, mange med bakgrunn fra landsbygda. Man mente at disse nye innbyggerne aldri ville kunne videreføre den gamle hanseatiske identiteten.

Les også: Da Frankrike okkuperte Tyskland 🔒

Lübeck ble hardt rammet av et britisk bombeangrep palmesøndag i 1942 og er i dag en del av den tyske delstaten Schleswig-Holstein. Byens arkitektoniske kulturarv er omhyggelig restaurert, og Lübeck er igjen blitt Tysklands viktigste havn ved Østersjøen. Bremen og Hamburg har beholdt sin status som «frie hansesteder» og bystater i en forbundsrepublikk med en tydelig eksportorientering. Hamburg har lykkes særlig godt og er det europeiske kontinentets tredje største havn. Sammenslåingen av Hamburg America og Norddeutscher Lloyd i 1970 skapte Hapag-Lloyd, verdens femte største rederi. Siden 1996 har byen også vært sete for Den internasjonale havrettsdomstolen (International Tribunal for the Law of the Sea). Slik har noe av Hanseatene levd videre i Hamburg.

En ny Hansa i dag

Initiativet til å gjenopplive Hanseatene kom imidlertid fra nederlenderne, som både hadde vært gamle konkurrenter og gamle samarbeidspartnere. I 1978 kom byen Zwolle i Nederland med en oppfordring som først fikk gehør i Lübeck og deretter i 56 andre byer. Samme år ble det gamle tyske kvarteret i Bergen restaurert og deretter oppført på UNESCOs verdensarvliste. Siden den nazistiske okkupasjonen hadde denne delen av byens historie vært visket ut av det norske historiske minnet. Som europeisk kulturhovedstad i 1999 vedkjente Bergen seg fullt ut den hanseatiske arven. Det var enda enklere i Sverige og Finland, der minnet om Hanseatene aldri var blitt glemt. Begge landene ble medlemmer av EU i 1995.

Jernteppets fall hadde i mellomtiden åpnet for samarbeid i hele østersjøområdet. I Øst-Europa hadde Hanseatene imidlertid forsvunnet fra det kollektive minnet. Etter kommunismens sammenbrudd syntes mange byer å gjenoppdage den materielle og immaterielle kulturarven etter en Hansa som tidligere var blitt oppfattet som «for tysk» og «for kapitalistisk». De nye demokratiske myndighetene forsøkte å bruke denne arven til å bygge økonomiske og politiske nettverk. I 1991 ble derfor Unionen av byer ved Østersjøen opprettet i Gdańsk (Danzig), med det engelske navnet Union of the Baltic Cities og forkortelsen UBC. Deretter fulgte en aktiv periode med vennskapsbyavtaler og partnerskap. Interessen for kulturelle prosjekter var stor, og enkelte ganger også for økonomiske samarbeid. Overalt vitnet mektige kirker fulle av kunstskatter og storslåtte sivile monumenter om livskraften, prakten og enheten i denne urbane sivilisasjonen. Hanseatene hadde både vært et uttrykk for den og et redskap for å utvikle den.

Les også: Strategisk tognett fra Tyskland til Finland styrker utvikling og sikkerhet

Siden har det blitt lagt ned et omfattende arbeid i å synliggjøre denne historien som kulturarv, blant annet gjennom turistruter og cruisereiser. Ordene Hansa og hanseatisk går igjen i språkbruken til private og offentlige aktører som skaper nye fremstillinger av en sammensatt fortid. De nyhanseatiske nettverkene gjør det mulig å overskride grenser og etablere samarbeidsområder. De har også bidratt til å begrunne medlemskap i EU og deltakelse i globaliseringen. Latvia er ett eksempel: Da Riga feiret sitt 800-årsjubileum i 2001, fikk byen betydelig støtte fra dette bynettverket, som utøvde effektiv myk makt og da samlet 175 byer. Allerede på dette tidspunktet ble de tre baltiske statenes og Polens EU-medlemskap forberedt. Medlemskapet ble offisielt i 2004.

Tyskland har siden holdt seg noe mer i bakgrunnen. Landet er fortsatt den viktigste handelspartneren for alle landene i området, men interessene ligger også andre steder: De er globale. For enkelte byer i det tidligere DDR, som tidvis opplever økonomisk og demografisk tilbakegang, gir den nye Hanseatene en mulighet til å skape ny aktivitet og utvikling. Nettverket hadde en periode over 200 medlemsbyer. I 2022 ble imidlertid 22 russiske og belarusiske byer utestengt.

Konklusjoner

Historieskrivningen om Hanseatene har vært preget av to store, motstridende retninger. Den nasjonalt orienterte historieskolen har sett Hanseatene som Tysklands ansikt mot havet, eller rettere sagt som et uttrykk for den tyske åndens skaperkraft. Andre analytikere har fremhevet den kosmopolitiske og europeiske dimensjonen. Det er dette synet som dominerer i dag. Allerede på 1700-tallet skrev Herder at Hanseatene «grunnla et forbund av stater basert på gjensidig nytte, kappestrid i arbeidet, lojalitet og orden». Filosofen la til: «Byene gjennomførte det kongene, prestene og adelen verken kunne eller ville gjennomføre: De skapte et Europa som handlet i fellesskap».

«Byene gjennomførte det kongene, prestene og adelen verken kunne eller ville gjennomføre: De skapte et Europa som handlet i fellesskap.»

Også statsvitenskapen og sosiologien har undersøkt Hanseatene som modell. Kjøpmennene dominerte forbundet, som knyttet byer underlagt fyrster sammen i et nettverk. Slik forente Hanseatene den monarkiske og den republikanske modellen. Beslutninger basert på en konsensuskultur kjennetegnet dette fellesskapet. Fraværet av faste institusjoner, som lenge ble sett som en svakhet, blir i dag vurdert på nytt som en kilde til fleksibilitet.

«Beslutninger basert på en konsensuskultur kjennetegnet dette fellesskapet. Fraværet av faste institusjoner, som lenge ble sett som en svakhet, blir i dag vurdert på nytt som en kilde til fleksibilitet.»

Blant tyskere, nederlendere og skandinaver står minnet om Hanseatene fortsatt sterkt. To sentrale trekk ved disse folkenes økonomiske liv har sitt opphav i den hanseatiske tradisjonen: utenrikshandelens dominerende rolle og, som en følge av dette, kunnskap om fremmedspråk. Et annet trekk, særlig blant tyskerne, er næringslivets mistillit til staten som institusjon.

Saltveien – skatten som formet Frankrike 🔒

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss, abonner eller doner.