I slutten av mai vil nesten 28 millioner sørafrikanske velgere gå til urnene for å velge sine representanter til de nasjonale og provinsielle parlamentene. Dette syvende demokratiske allmenne valget kan markere et historisk vendepunkt, med muligheten for at African National Congress (ANC) ikke oppnår absolutt flertall for første gang på tre tiår.
Den 29. mai er Sør-Afrika klart til å fornye sitt nasjonale parlament og sine provinsielle forsamlinger. For første gang siden apartheidens slutt (1994), kan ANC få mindre enn 50 % av stemmene, ifølge visse meningsmålinger. Dette perspektivet markerer et vendepunkt etter tretti år med politisk dominans for et parti som nå møter skarp kritikk. Bevegelsen står nå overfor en godt organisert opposisjon og mange interne splittelser. ANC, en gang symbolet på kampen mot raseskille og en bærebjelke i den demokratiske overgangen i Sør-Afrika, må også håndtere en befolkning som stadig blir mer desillusjonert over partiets styre.
80 drap per dag
Ankomsten av Cyril Ramaphosa til presidentskapet i 2018 vekket store forhåpninger om endring og fornyelse. Hans presidentperiode ble likevel preget av store økonomiske og sosiale utfordringer. En økning i kriminalitet (i gjennomsnitt 130 voldtekter og 80 drap per dag i løpet av de siste tre månedene i 2023), en arbeidsledighet som fortsatt er et endemisk problem, nådde 32 % i fjor (over 60 % av unge mellom 15 og 24 år er arbeidsledige). Vedvarende økonomiske ulikheter som fortsetter å fordype de rasebaserte barrierene er langt fra forsvunnet siden det afrikanerdominerte regimets fall. Anklager om korrupsjon, som til og med berører statens høyeste nivåer, har tilsølt bildet av hans administrasjon, som har forverret seg under Covid-19-pandemien.
Les også: Sahels skjebne etter militærkupp og tapte vestlige militærbaser 🔒
I tillegg har de hyppige strømbruddene frustrert befolkningen og svekket tilliten til regjeringens evne til å levere grunnleggende tjenester, noe som har tvunget Cyril Ramaphosa til å erklære «landet i en nasjonal katastrofetilstand». I møte med økende press fra velgerne, har ANC forsøkt å forsvare sin politikk ved å kontinuerlig fremheve sine suksesser siden apartheidens slutt. Partiet hevder at fattigdomsnivåene har sunket, at flere sørafrikanere bor i anstendige boliger, og at tilgangen til helsetjenester har forbedret seg. Disse påstandene står imidlertid i kontrast til den virkeligheten mange sørafrikanere opplever daglig, noe som gjør det utfordrende for ANC å overbevise velgerne. Ved å love å skape millioner av nye arbeidsplasser i løpet av de neste fem årene, har ANC også forpliktet seg til å stimulere investeringer, støtte privat sektor og intensivere kampen mot korrupsjon, i håp om å kunne opprettholde et stabilt flertall.
En mulig koalisjon
Democratic Alliance (DA), ledet av afrikaneren John Steenhuisen, fremholder seg som alternativet til den sittende makten. Ved å anklage ANC for å ha ført landet ut i kaos, foreslår DA en liberalisering av økonomien og økt privatisering. Partiet lover å skape to millioner nye jobber i møte med de økonomiske realitetene i et land der Randen nesten ikke har noen verdi sammenlignet med euroen eller dollaren, å avslutte strømbruddene og å halvere voldelig kriminalitet. Deres kampanje, preget av alarmistisk politisk reklame (deres kampanjevideo viser nasjonens regnbueflagg som sakte brenner opp under et svært angstfylt lydspor) og konkrete forslag, søker å overbevise velgerne om at en politisk endring av kurs er nødvendig. Meningsmålinger indikerer at DA kunne øke sin parlamentariske representasjon, noe som åpner veien for dannelsen av en bred koalisjon.
Faktisk, for å styre, vil DA kunne alliere seg med partier som Freedom Front Plus (FF+), som forsvarer afrikanernes rett til å ta sin egen skjebne i egne hender (partiet har alliert seg med CapXit, en bevegelse som krever en folkeavstemning for å skille ut Cape-provinsen, den eneste ledet av DA) og Inkatha Freedom Party (IFP) som nylig mistet sin historiske leder, prins Mangosuthu Buthelezi. Disse partiene, og flere mindre, har signert et flerparts-charter for Sør-Afrika, forpliktet til å lede landet sammen hvis deres kombinerte stemmer overgår 50 %. En slik koalisjon vil kunne tegne om det politiske landskapet i Sør-Afrika, som tradisjonelt har vært dominert av ANC.
Economic Freedom Fighters (EFF), ledet av Julius Malema, representerer en radikal og stadig mer innflytelsesrik stemme på den politiske scenen. Med forslag som omfordeling av land til de fattigste (brorparten av land i Sør-Afrika er fremdeles i hendene på afrikanere) og nasjonalisering av nøkkelindustrier, tiltrekker EFF seg de mest marginaliserte velgerne i det sørafrikanske samfunnet. Malema, kjent for sin brennende retorikk og hans ikoniske røde beret, lover, til alle som vil høre, et mer rettferdig samfunn.
Les også: Penger mot prinsipper: Hvordan USA finansierer Sør-Afrikas problematiske allianser
Julius Malema i bakhold
Hans taler, farget av en åpenlyst anti-hvit rasisme, finner gjenklang i en svart befolkning hvor fattigdomsraten er alarmerende: Over 60% av svarte er under fattigdomsgrensen, sammenlignet med 1% for hvite og 6% blant indere, ifølge statistikk fra South African Human Rights Commission (SAHRC). Imidlertid viser ulike meningsmålinger en viss stagnasjon i hans velgerbase, og det er lite sannsynlig at han vil vinne disse valgene, eller være en solid alliert for ANC, som fortsatt nekter å anse ham som en troverdig samtalepartner.
I denne samme populistiske ånd, finnes Jacob Zuma, tidligere president (2009-2018) og en kontroversiell skikkelse i sørafrikansk politikk. Han har gjort sitt comeback på scenen med partiet Mkhonto we Sizwe (MK), oppkalt etter ANCs militante gren under kampen mot rasediskrimineringsregimet. Avsatt av Ramaphosa, anklaget i flere korrupsjonssaker og fengslet for forakt for retten, forblir Zuma en innflytelsesrik figur, spesielt i provinsen Kwazulu, hans hjemregion. I sitt manifest hevder han å være i stand til å skape fem millioner jobber og bekjempe korrupsjon, paradoksalt nok posisjonerer han seg som en retter av urett. Til tross for lav nasjonal stemmeintensjon, kan han overraske i lokale bastioner hvor hans popularitet forblir intakt, og være en avgjørende faktor i en provins som tradisjonelt og intensivt har vært preget av rivalisering mellom ANC og IFP.
Sør-Afrika, utstyrt med robuste demokratiske institusjoner, står overfor et avgjørende valg for sin fremtid. Resultatene vil ikke bare avgjøre den politiske retningen i landet, men også dets evne til å overvinne vedvarende økonomiske og sosiale utfordringer, samt å gjenoppta en internasjonal lederrolle som har blitt tilsølt av støtten til Russland og Palestina.
Denne artikkelen ble først publisert i Revue Conflits. Den har blitt oversatt fra fransk.
