Saudi-Arabias overlevelse som stat avhenger av langt mer enn oljeformue og militærmakt. Det avgjørende spørsmålet er om landet har de strukturelle forutsetningene som trengs for å overleve på lang sikt.
Mens du leser denne teksten, bør du stille deg selv følgende spørsmål: Ligger en stats reelle makt i olje – eller i vannet som renner fra kranen? Dersom svaret er det siste, vil det du nå leser utfordre etablerte geopolitiske forestillinger. Du vil se, steg for steg, hvor sårbar en stat som fremstår enorm på kartet faktisk kan være.
Hvordan en krig kan vinnes ikke med stridsvogner, men ved at noen få kritiske infrastrukturinstallasjoner settes ut av drift; og hvorfor den økende spenningen i Midtøsten i dag ikke bare handler om konflikt, men om en stats eksistens. Viktigst av alt: Mens mange diskuterer hvem som står mot hvem, vil det bli tydelig at det egentlige spørsmålet er hvem som vil overleve i fremtiden.
Spørsmålet om hvorfor staten Saudi-Arabia ikke kan overleve på lang sikt ble nylig reist i et møte som jeg deltok i. Deltakerne var en gruppe uortodokse, skarpsindige akademikere. Vi møttes digitalt, laget kaffe og begynte å diskutere. I etterkant av dette møtet bestemte jeg meg for å skrive ned disse refleksjonene – slik at de ikke går i glemmeboken.
Konklusjonen er klar: Saudi-Arabia kan i realiteten ikke overleve som stat før århundret er omme. Mer presist: landet kan ikke overleve som en selvstendig og uavhengig stat. Allerede i dag er det ikke fullt ut uavhengig.
Geografiske og geopolitiske realiteter
Dette må ikke vurderes utelukkende i lys av dagens politiske maktbalanse, men i sammenheng med geografi, vannressurser, produksjonskapasitet og geopolitiske realiteter. En stats varighet avgjøres ikke bare av hvor grensene trekkes, men av om det innenfor disse grensene kan opprettholdes et bærekraftig livsgrunnlag.
En stats levetid ligger ikke i oljen under bakken, men i vannets tilgjengelighet over den. Vannressurser og geografiske forhold former kulturer, tradisjoner og nasjonal identitet. De binder mennesker sammen – og skaper grenser. Uten et slikt fundament finnes det heller ingen naturlig nasjonalisme; den må i så fall konstrueres kunstig.
Her er Den arabiske halvøyas natur avgjørende: ekstrem tørke, begrensede grunnvannsreserver og nærmest fraværende naturlige jordbruksområder. Sett gjennom et perspektiv av geografisk determinisme er varig suverenitet svak der vann mangler. Vann muliggjør landbruk, landbruk muliggjør befolkning, befolkning muliggjør produksjon – og produksjon skaper makt. Derfor har denne regionen historisk enten vært avhengig av handelsruter eller underlagt eksterne makters innflytelse.
Geopolitisk befinner Den arabiske halvøy seg i randsonen mellom tre store maktsfærer. I nord ligger arven etter Romerriket og middelhavsmaktene, i øst Iran med sin persiske kontinuitet, og i vest aksen mot Etiopia. Denne plasseringen kan ved første øyekast fremstå som en fordel, men skaper i realiteten en bufferposisjon.
Geopolitikk handler nettopp om hvordan en stats geografiske plassering, naturressurser og forhold til nabomakter former dens strategiske handlingsrom. I dette tilfellet fremstår halvøya – i motsetning til Halford Mackinders hjertelandsteori – som det mest sårbare punktet i den såkalte «kystnære halvmånen».
Les også: Mackinders geopolitiske visjon: Eurasia som verdens maktsentrum 🔒
Ørkenområder styres ikke av sanden, men av fraværet av vann. Staters skjebne i slike områder formes rundt oaser, karavaneruter, brønner og havner. Utenfor disse finnes det ikke grunnlag for varig samfunnsliv. Det finnes ingen grunn til å anta at denne realiteten har endret seg i nåtiden – snarere forsterkes den av klimaendringer.
Fra et militærgeografisk perspektiv skaper slike områder ikke strategisk dybde, men logistisk avhengighet. Militærgeografi analyserer hvordan terreng, klima, vannressurser og transportlinjer påvirker militære operasjoner. Selv om ørkenens utstrekning kan gi inntrykk av naturlig forsvar, er dette illusorisk uten stabile vann- og forsyningslinjer. Krig avgjøres derfor ikke bare med våpen, men med kontroll over logistikk og ressurstilførsel.
Historien til den arabisk halvøy
Dette forklarer hvorfor den arabiske halvøy historisk sjelden har vært direkte okkupert, men snarere kontrollert indirekte av omkringliggende makter. Romerriket etablerte provinsen Arabia Petraea og kontrollerte handelsrutene, fordi forsyning av legioner i ørkenen var avhengig av ressurser fra Syria og Egypt. Lokale aktører som nabateerne og Palmyra kunne opprettholde en viss autonomi ved å betale tributt – ikke fordi de var sterke, men fordi de manglet egen kapasitet til vann- og matproduksjon.
På tilsvarende vis utvidet Sasanideriket sin innflytelse til Persiabukta og styrte gjennom vasallstater som lakhmidene. Disse var avhengige av persisk beskyttelse for å overleve både militære trusler og naturgitte begrensninger.
Med islams fremvekst ble halvøya for en kort periode et maktsentrum, men også dette var knyttet til byer med tilgang til vann, som Medina og Damaskus. Under umayyadene og abbasidene flyttet maktsenteret seg til Damaskus og Bagdad – nettopp fordi en bærekraftig stat ikke kunne opprettholdes i ørkenens kjerneområder. Det osmanske riket kontrollerte Hijaz og Najd i fire århundrer, fordi lokal makt ikke kunne opprettholde stabilitet uten ekstern logistisk støtte.
Fra vest invaderte Aksumriket Jemen på 500-tallet og nådde Mekka, støttet av vannressurser og militær kapasitet fra høylandsområdene. Disse historiske eksemplene peker alle i samme retning: Den arabiske halvøy har ikke vært i stand til å generere tilstrekkelig økonomisk eller militær styrke på egen hånd, og har derfor vært avhengig av eksterne makter med større tilgang på ressurser.
Den arabiske halvøy i moderne tid
I moderne tid forsøkte Saudi-Arabia å kompensere for sine geografiske svakheter gjennom olje. Oljen fungerte som en kunstig energikilde som erstattet vannets rolle: mat ble importert, drikkevann produsert gjennom avsalting, og befolkningen supplert med utenlandsk arbeidskraft.
Denne modellen er imidlertid ikke bærekraftig. Produksjonen er ikke intern, men avhengig av eksterne tilførsler. I geopolitisk teori beskrives dette som «rentierstatens sårbarhet». En rentierstat er en stat hvor hovedinntektene kommer fra naturressurser eller eksterne overføringer, ikke fra egen produksjon.
Dette svekker samfunnskontrakten, fordi staten fordeler inntekter i stedet for å kreve dem inn gjennom beskatning. Resultatet er en befolkning som konsumerer uten å produsere, og en stat som distribuerer uten å skape. I krisetider kan dette føre til systemkollaps. Særlig kritisk er det når livsgrunnlaget – som vann – er avhengig av teknologi og energi. Dersom energitilførselen brytes, stopper også tilgangen på vann.
Les også: Avtalen mellom Saudi-Arabia og Pakistan: Mot et nytt strategisk rammeverk?
Uten energi stopper avsaltingsanleggene for sjøvann, og selv tilgang til bruksvann vil forsvinne. Hvordan skal nærmere førti millioner mennesker overleve under slike forhold? Det som holder en nasjon i live, er derfor ikke territoriet i seg selv, men meningen som tillegges det. I Saudi-Arabia er denne meningen redusert til olje, og når oljen tar slutt, mister også territoriet sin betydning.
Forsvarsgeografi
På dette punktet er det avgjørende å forstå den grunnleggende svakheten i Saudi-Arabias forsvarsgeografi. Forsvarsgeografi analyserer hvordan et lands topografi – fjellkjeder, elver, ørkenområder og urbaniseringsmønstre – skaper fordeler eller ulemper i møte med fiendtlige angrep. Landets territorium er stort, men denne størrelsen gir ikke strategisk dybde, ettersom rundt nitti prosent av befolkningen er konsentrert langs noen få kystlinjer og i oasebyer. Disse tett befolkede områdene utgjør i praksis enorme målflater for iranske missiler.
Videre mangler Saudi-Arabia naturlige forsvarslinjer. I nord er ørkenen åpen; i øst finnes det ingen vesentlig barriere mot maritime angrep, annet enn grunne farvann; og det finnes ingen geografisk hindring som kan holde Iran på avstand. Hovedstaden Riyadh ligger dessuten overraskende nær Iran.
I vest grenser Saudi-Arabia til Rødehavet og det historiske området Abyssinia, mens landet i sør har en flere tusen kilometer lang grense mot Jemen som i praksis er ukontrollerbar. Å sikre hele denne grensen ville kreve et soldatantall minst tre ganger større enn den saudiarabiske hæren. Dette gjenspeiles også i krigen mot Houthi-styrkene, der Saudi-Arabia gjennom åtte år verken har klart å sikre grensen eller stanse dem.
Samtidig er situasjonen i sør mer kompleks enn et rent militært spørsmål. Denne delen av Jemen er en historisk etablert region med fjell, vannressurser, jordbruk og husdyrhold – et samfunn med dype røtter. Befolkningen i disse fruktbare områdene har både blitt marginalisert og til dels angrepet av Saudi-Arabia. Ved å overse denne virkeligheten har Saudi-Arabia bidratt til å gjøre en fremtidig strukturell motpart til en direkte motstander. Men svakheten ligger ikke bare ved grensene. Den ligger også i den saudiarabiske statens indre oppbygning.
Stammelojalitet og geopolitikk
Den viktigste årsaken er at den saudiarabiske hæren ikke fungerer som en nasjonal hær. Det eksisterer ikke en tydelig nasjonal militær bevissthet i Saudi-Arabia, fordi staten fra starten av har vært basert på stammelojalitet og -allianser. Hver stamme opprettholder sin egen væpnede styrke under lojalitet til sin egen leder, og ideen om et samlet nasjonalt forsvar forsøkes opprettholdt gjennom utenlandske våpen finansiert av oljeinntekter.
Personellet som opererer disse våpnene, består i stor grad av leiesoldater fra land som Pakistan, Jordan og Sudan, ettersom saudiske ungdommer foretrekker offentlig sektor eller privat næringsliv fremfor militærtjeneste. Disse forholdene skaper en potensiell stor militær svakhet: Når kriger oppstår, vil leiesoldater oppløses i det øyeblikket lønningene opphører.
Les også:
De gjenværende saudiarabiske enhetene vil på sin side da ikke operere fullt ut under sentral kommando, nettopp på grunn av stammelojaliteter. Historien gir mange eksempler på dette: Under Ikhwan-opprøret på 1920-tallet handlet stammer tilknyttet al-Saud-familien på egen hånd, og under opprøret ledet av Juhayman al-Utaybi i 1979 ble stammebaserte nettverk igjen aktivert.
Den samme strukturen består i dag. Verken tjue år med utdanningsreformer eller Vision 2030-prosjektene har klart å endre denne stammebaserte realiteten, fordi en slik endring ville undergrave selve grunnlaget for al-Saud-familiens politiske legitimitet og makt. Al-Saud-familien har bygget sin makt på en finjustert balanse mellom stammer, og å forstyrre denne balansen vil være å undergrave sin egen eksistens. Følgelig mangler Saudi-Arabia de grunnleggende elementene som kjennetegner en nasjonalstat: en nasjonal hær, et nasjonalt utdanningssystem og en felles nasjonal bevissthet.
I Saudi-Arabia finnes ikke en tilsvarende bevissthet, fordi staten først etablerte sine moderne grenser i 1932, og disse grensene er i stor grad kunstige linjer trukket under britisk kolonial innflytelse. Flertallet av befolkningen identifiserer seg først med sin stamme, deretter med sin religion og til slutt – om i det hele tatt – som saudiarabiske borgere. Selv nasjonalsangen fremføres sjelden med ektefølt overbevisning.
Denne mangelen på nasjonal identitet får alvorlige konsekvenser i krig, ettersom kriger ikke bare vinnes med logistikk, men også med folkets vilje til å ofre sitt liv for et større fellesskap. I Saudi-Arabia er det uklart hva folk skal være villige til å dø for, fordi den nasjonale fortellingen som tilbys dem knapt strekker seg utover Ibn Sauds stammeforening.
Idéen om en felles nasjon er dermed veldig svak i Saudi-Arabia. Det eneste som eksisterer, er velstanden skapt av olje – og velstand er det første som forsvinner i krig. Det som fører en nasjon til døden, er ikke flagget i seg selv, men meningen flagget representerer; uten denne meningen er flagget bare et stykke stoff. Så når oljen tar slutt, vil ørkenen ikke huske noe annet enn sand. Ser man derimot på Iran, fremtrer et helt motsatt bilde.
Sivilisasjonsstat og geopolitikk
Med en flere tusen år lang statstradisjon, er Irans fjell fylt med episke fortellinger skrevet for flere årtusen siden. Fra Perserriket til safavidene, fra qajarene til pahlavidene og til slutt Den islamske republikken, har det iranske samfunnet utviklet en sterk statlig identitet, en felles historiefortelling og en nasjonal motstandskultur. For iranere er forsvaret av fedrelandet ikke knyttet til lojalitet til en stammeleder, men til overlevelsen av en flere tusen år gammel sivilisasjon.
En iransk ungdom vokser opp med en historisk fortelling som strekker seg fra Karbala til Persepolis, fra sasanidene til det moderne Iran, og denne fortellingen gir en konkret idé om et fedreland verdt å dø for. Selv for en bonde i en avsidesliggende del av Iran fremstår dette som et edelt formål verdt å ofre seg for. Denne bevisstheten gjorde det mulig for Iran å motstå ekstreme materielle mangler under den åtte år lange Iran–Irak-krigen.
Iran har også en større beboelig landmasse og rikelige vannressurser, mens landbruk i betydelig grad kan opprettholdes lokalt innenfor klimatiske rammer. Selv vanlige områder i Iran fremstår som mer fruktbare og beboelige enn de potensielt mest produktive områdene i Saudi-Arabia.
Les også: Egypts balansegang i en region preget av krig 🔒
I tillegg gir Zagrosfjellene Iran en naturlig festningsstruktur og selv landets minst verdifulle områder fungerer som naturlige barrierer som beskytter staten. Med andre ord besitter Iran den geografiske dybden, den historiske bevisstheten og graden av selvforsyning som Saudi-Arabia mangler.
Total krig
Sett i lys av konflikten mellom Iran og USA blir denne sårbarheten tydelig, så la oss nå komme til det avgjørende spørsmålet. Hvorfor ble Saudi-Arabia tvunget til å ta parti i en krig mellom Iran og USA, og hvorfor risikerer landet å bli ødelagt hvis denne konflikten blusser opp igjen? USA har i årevis vært den eksterne makten som beskytter Saudi-Arabia.
Uten amerikanske militærbaser, luftforsvarssystemer og etterretningsstøtte ville landet ikke kunnet forsvare sin suverenitet. Denne avhengigheten er så omfattende at Saudi-Arabia i praksis må støtte enhver amerikansk strategisk operasjon i regionen.
Så, dersom konflikten mellom Iran og USA blusser opp igjen om utvikler seg til en total krig, vil Saudi-Arabia uunngåelig bli en direkte part i konflikten: Amerikanske missiler vil bli avfyrt fra saudiarabisk territorium, amerikanske tankskip vil forsynes fra saudiarabiske havner, og amerikanske fly vil operere i saudiarabisk luftrom.
For Iran fremstår Saudi-Arabia dermed som en forlengelse av USA. Landets kritiske infrastruktur er derfor naturlige mål, særlig fordi olje- og avsaltingsanleggene utgjør sentrale logistiske noder for amerikansk tilstedeværelse i regionen. Med betydelig kapasitet innen ballistiske missiler og droner, og med rekkevidde over hele Persiabukta, vil Iran ha alle insentiver til å rette ødeleggende angrep mot disse installasjonene.
Særlig utsatte er Saudi-Arabias petroleumsanlegg i den østlige provinsen, havnen Ras Tanura og avsaltingsanleggene som produserer rundt 70 prosent av landets drikkevann. Selv avanserte luftvernsystemer som Patriot og THAAD vil ha begrenset evne til å beskytte alle disse målene mot koordinerte angrep. Kostnadene ved et fullstendig forsvar overstiger dessuten landets økonomiske bæreevne.
USA kan på sin side være villig til å ofre saudiarabiske byer for å beskytte egne styrker og strategiske interesser, ettersom USAs primære mål er å svekke Iran – ikke nødvendigvis å redde Saudi-Arabia som stat.
Statskollaps
Dersom disse anleggene settes ut av spill, vil Saudi-Arabia i løpet av få uker miste både sine oljeinntekter og sin tilgang til rent vann. Uten oljeinntekter stopper importen av mat, og uten energi stopper driften av avsaltingsanleggene. Kombinasjonen av disse faktorene vil raskt føre til vannmangel og hungersnød i storbyer som Riyadh, Jeddah og Mekka. På dette punktet vil staten ikke lenger være i stand til å sikre befolkningen tilgang til verken vann eller mat.
Les også: Fra Gaza til Iran: Omformingen av Midtøstens geopolitikk siden 7. oktober forklart med fem kart 🔒
På dette punktet mister begrepet suverenitet sin mening, ettersom suverenitet først og fremst handler om en stats evne til å dekke sin befolknings grunnleggende behov. Når denne evnen ikke finnes, vil mennesker enten migrere eller gjøre opprør. Slik har det vært historisk: Kahtani-opprøret i 1979 var ikke bare en religiøs bevegelse, men også et utbrudd av frustrasjon blant den sjia-dominerte befolkningen i østprovinsen, drevet av vannmangel og opplevd marginalisering.
I dag er befolkningen langt større, og nesten hele denne befolkningen er avhengig av importert mat og avsaltet vann. Dersom en total krig bryter ut og kritisk infrastruktur blir ødelagt, vil Riyadhs vannreserver være oppbrukt i løpet av den første uken. Hva skjer deretter? Svaret er åpenbart: Stammene vil kjempe mot hverandre om de få brønnene de kontrollerer, og den sentrale autoriteten vil bryte sammen: «En konge uten tilgang til vann vil forlate sin trone den dagen de tørste reiser seg.»
Denne dynamikken er ikke ny; den har gjentatt seg flere ganger i moderne historie. I 1991 frigjorde USA Kuwait fra Irak, men lot deretter landet i stor grad stå alene. I 2003 invaderte USA Irak og etterlot staten i dyp destabilisering. I 2021 trakk USA seg ut av Afghanistan og vendte ryggen til sine allierte nærmest over natten. Et lignende scenario kan utspille seg for Saudi-Arabia. Dersom krigen utvikler seg i samme spor gjennom det første året, vil saudiarabisk infrastruktur i stor grad bli ødelagt, USA vil ikke klare å sende tilstrekkelige forsterkninger, og det saudiarabiske regimet vil enten flykte eller bli styrtet.
Det som da gjenstår, vil være en ørken uten vann, mat eller elektrisitet, der stammer står mot hverandre i konflikt. I etterkant kan én eller to stammeledere etablere en kortvarig autoritet, men denne vil kun kunne eksistere som en vasall under Iran eller en annen ekstern makt – slik historiske eksempler viser, fra lahmidene og ghulamene til Mekkas sharifer under det osmanske riket.
Sannsynligheten for at al-Saud-familien overlever en slik prosess, er nærmest ikke-eksisterende, ettersom familien verken har et geografisk tilfluktssted eller en lokal milits som kan beskytte den. Store deler av familien vil enten flykte til utlandet eller bli mål for iranskstøttede grupper.
Tributtstatenes sårbarhet
En stat som opprettholder sin eksistens gjennom tributt, betaler til slutt sin gjeld med blod; når beskytteren forsvinner, blir ensomheten verre enn ørkenvinden. Dette er, før eller siden, den skjebnen som kan vente Saudi-Arabia. Det er med dette utgangspunktet denne analysen er skrevet – som et historisk informert forsøk på å forstå hvordan stater som baserer sin overlevelse på avhengighet av USA, risikerer å bryte sammen.
Gjennom historien har enhver tributtstat kollapset når beskytterens makt har svekket seg eller oppmerksomheten har blitt rettet andre steder. I antikken erklærte Palmyra-kongedømmet, som betalte tributt til Roma, sin uavhengighet under Zenobias ledelse mens Roma var opptatt med interne borgerkriger. Da Roma vendte tilbake, ble riket imidlertid fullstendig knust.
Les også: Geografi slo militærmakt: slik gikk Iran seirende ut av krigen
I middelalderen forsvant ghassanidene, som betalte tributt til Bysants, i kjølvannet av de islamske erobringene. I nyere tid kollapset Føderasjonen Sør-Arabia, som sto under britisk protektorat, umiddelbart etter at britene trakk seg ut i 1967, og ble erstattet av et kommunistisk regime.
Saudi-Arabia vil antagelig møte den samme skjebnen. I en periode der olje mister sin verdi, eller den globale energiomstillingen akselererer, vil USA ikke lenger ha noen strategisk begrunnelse for å beskytte Saudi-Arabia. Dette vendepunktet vil sannsynligvis inntreffe mellom 2030 og 2040, ettersom andelen elektriske kjøretøy og fornybar energi innen 2030 vil passere en terskel som presser oljeprisene permanent ned.
I et scenario der oljeprisen faller under 30 dollar per fat, vil Saudi-Arabias statsbudsjett bryte sammen. Fra dette tidspunktet vil USA begynne å betrakte landet som en strategisk byrde og gradvis trekke tilbake sin militære tilstedeværelse. Når tilbaketrekkingen er fullført, vil regionale makter som Iran eller Tyrkia forsøke å fylle maktvakuumet.
Balkaniseringen av den arabiske halvøy
Senest innen 2045 vil Saudi-Arabia, slik vi kjenner det i dag med sine nåværende grenser, ha opphørt å eksistere. I stedet vil enten en serie sjia-dominerte provinser under iransk kontroll, eller nordlige, Tyrkia-støttede sunnimuslimske stammeføderasjoner ledet av sjammarene bli stående igjen. Sjammarene er i dag en stor stamme som lever i Saudi-Arabia, Kuwait, Irak og Syria, med sitt sentrum i al-Ha’il nord i Saudi-Arabia. Stammens leder er for tiden doktor Wisam Bey, som bor i New Zealand.
Frem til kort tid etter Det osmanske rikets tilbaketrekning fra regionen hadde de en autonom struktur under osmansk overhøyhet, og emiratet betrakter seg i hovedsak som av tyrkisk opphav. Sjammarstammens flagg er et halvmåne- og stjernebanner som i stor grad ligner det tyrkiske flagget. Under første verdenskrig var de blant de første som responderte på Det osmanske rikets jihad-erklæring og kjempet på osmansk side helt til krigens slutt, under ledelse av Rashidi-dynastiet. Områdene der sjammarstammen er utbredt, samt Hijaz, vil komme under innflytelse av en politikk nært knyttet til Tyrkia, forutsatt at Tyrkia forblir samlet og i stand til å projisere makt.
I sør er situasjonen i Jemen mer kompleks. Det er mulig at Iran etablerer en korridor til Jemen via Oman gjennom en mer forsonlig tilnærming. Dersom det oppnås en fredelig maktdeling mellom aktørene som kontrollerer hele Arabia, er et sunnidominert styre likevel mer sannsynlig. Samtidig må det understrekes at dette er en vedvarende konfliktregion. Det er også sannsynlig at Jemen vil utnytte vakuumet etter Saudi-Arabias sammenbrudd til å ekspandere inn i de sørlige områdene, som Jizan, Abha og nærliggende regioner.
De indre områdene, særlig Najd-ørkenen, vil derimot bli nærmest fullstendig forlatt og forvandles til et spøkelseslandskap, med kun noen få oasebosetninger igjen. Dette scenariet er ikke science fiction, men en refleksjon av historiske mønstre: der det ikke finnes vann, finnes det ingen sivilisasjon, og der det ikke finnes sivilisasjon, finnes det heller ingen stat.
Nasjonal bevissthet og samfunnsmotstandsdyktighet
Saudi-Arabias største svakhet ligger til syvende og sist i fraværet av en nasjonal bevissthet. Iranerne har bevart sin persiske identitet i tusenvis av år. For dem utgjør zoroastrisme, sjiaislam, det persiske språket og mytologien en sammenvevd sivilisasjonskjede. Tyrkerne har, i sine migrasjoner fra Sentral-Asia til Anatolia, aldri mistet sin statstradisjon og har etablert nye imperier hvor enn de har slått seg ned.
Roma overlot ikke bare sin retts- og administrasjonstradisjon til den vestlige verden, men levde også videre i Østromerriket og innenfor tyrkiske strukturer. Tyrkerne, som blandet seg i Anatolia, etterlot sine sentralasiatiske trekk og sin nomadiske livsform, samtidig som de tok opp i seg Romerrikets arv og karakter. I denne geografien har enhver makt som har slått seg ned, overtatt Østromerrikets visuelle uttrykk, karakter, arkitektur og ambisjon om territorial dominans.
Selv Etiopia har, takket være kristendommen og sitt høylandslandskap, klart å bygge en selvstendig identitet gjennom mer enn femten hundre år, og har til tider etablert kontroll over deler av Arabia.
Les også: Iran-krigen: ingen vei tilbake til status quo for gulfstatene
Men har staten Saudi-Arabia en tilsvarende sivilisasjonsarv? Nei. Det finnes verken en antikk imperial fortid eller et eget språk- og skriftsystem. Halvøyas urbefolkning levde, selv før islams fremvekst, hovedsakelig i bystater som var avhengige av handelskaravaner. Med islams fremvekst fikk regionen prestisje på grunn av de hellige stedene den rommer, men denne prestisjen oversatte seg ikke til politisk suverenitet.
Kontroll over pilegrimsforvaltningen lå, fra osmansk tid og frem til overføringen til saudiaraberne, alltid hos eksterne makter. Saudi-Arabias største prestasjon har vært å kombinere kontrollen over disse hellige stedene med olje og dermed skape en kunstig stat. Men denne kunstigheten vil bli tydelig ved den første store krisen.
Konklusjon
Vi har nå gått igjennom hvorfor Saudi-Arabia, særlig i kjølvannet av en mulig total krig mellom Iran og USA, ikke vil kunne opprettholde sin statlige stabilitet. En slik analyse må omfatte mer enn militære scenarier; den må også inkludere samfunnsstruktur, psykologiske endringer og historiske mønstre som strekker seg over årtusener. Først da kan vi forstå Saudi-Arabias rolle i dagens konflikt mellom USA, Israel og Iran – og vurdere hva som kan komme.
Mens Iran i en krigssituasjon kan omdanne sjia-identitet og persisk historie til en mobiliserende motstandsnarrativ, vil den saudiarabiske befolkningen mangle en tilsvarende samlende referanse. En iransk soldat er oppdratt med martyrkulturen, og under den åtte år lange krigen med Irak strømmet millioner av unge til fronten. I Saudi-Arabia vil man derimot, ved krigsutbrudd, se folkemengder strømme til flyplasser i det øyeblikk de første flyene tar av, fordi ingen ønsker å dø av tørst midt i ørkenen. Denne psykologiske forskjellen er avgjørende.
Av alle disse grunnene er det lite sannsynlig at Saudi-Arabia vil bestå som stat på lang sikt. Verken USAs beskyttelse eller oljeformuen kan endre de strukturelle realitetene knyttet til geografi og vannmangel. Krigen mellom Iran og USA vil kun fungere som en utløsende faktor, men den egentlige kollapsen vil springe ut av interne strukturelle svakheter: stammefragmentering, mangel på nasjonal identitet, strategisk sårbar geografi og total avhengighet av eksterne vannressurser.
Les også: Iran: religion som maktens arkitektur
Gjennom historien har denne regionen kontinuerlig betalt tributt til eksterne makter og eksistert i skyggen av større imperier – romerske, persiske, osmanske eller etiopiske. Det moderne Saudi-Arabia er i denne historiske syklusen kun en parentes. Når parentesen åpnes, finnes det olje; når den lukkes, vil det igjen bare være ørken. Og ørkenens skjebne er tørke og isolasjon.
Et territorium uten vann bærer makt på lån. Når långiveren krever det tilbake, forsvinner også suvereniteten. Dagens økende spenninger i regionen, særlig langs aksen Iran–USA–Israel, markerer i realiteten siste akt i denne kunstige balansen, og de arabiske monarkiene er allerede fullt klar over dette. Ikke bare Saudi-Arabia, men også De forente arabiske emirater, Qatar, Kuwait og Bahrain kan på sikt opphøre å eksistere.
Oman og Jemen vil bestå, ettersom deres geopolitiske posisjon er bedre tilpasset deres strukturelle realiteter. De øvrige statene på Den arabiske halvøy har derimot ikke tilpasset sin strategiske orientering til sine geopolitiske forutsetninger, og vil derfor bryte sammen – inkludert den kunstige staten Jordan. Disse monarkiene, som fører krig på Israels og USAs side, bærer frykten for nederlag like dypt som Israel selv.
Krig avgjøres ikke bare på slagmarken, men også gjennom infrastruktur, vannressurser og samfunnets mest sårbare punkter. Dersom våpenhvilen mellom USA og Iran bryter sammen og konflikten igjen eskalerer, vil de iranske missilenes mål ikke bare være byer, men selve livsgrunnlaget til disse statene– vannsystemer, energilinjer og logistiske arterier. I det øyeblikket vil det bli tydelig hvor skjør den petroleumsbaserte ordenen faktisk er.
Den ufravikelige realiteten er at når krig bryter ut i en region uten vann, er det ikke bare hærene som taper – det er selve livet. Og den største provokasjonen i denne konflikten er følgende: mens alle diskuterer hvem som vil vinne på slagmarken, er det egentlige tapet allerede avgjort.
