Historien viser at stormakter sjelden plutselig faller sammen – de glir langsomt inn over i en ny fase før de selv forstår hva som skjer. Spørsmålet er om Vesten befinner seg i et slikt øyeblikk.
En ny geopolitisk situasjon
I våre dager er det igjen snakk om fremvoksende imperier, Kina for eksempel, og «imperier» som står i fare for å utfases, som Vestens sivilisasjon. Endringene i de vesteuropeiske demokratiene har vært gjenstand for sterk kritikk fra amerikanerne siden Donald Trump inntok Det hvite hus for andre gang i januar 2025. Det kommer også til uttrykk i USAs nasjonale sikkerhetsstrategi.
I fjor var det visepresident Vance som i klare ordelag uttrykte amerikanernes bekymring for utviklingen i Vest-Europa under den årlige sikkerhetskonferansen i München. Vance understreket at de mest bekymringsfulle trekkene utspinner seg på innsiden av Vest-Europa, og ikke skyldes truende krefter utenfra. Vance ble sterkt kritisert av europeiske ledere, som kjente seg støtt på mansjettene, samtidig som store deler av Vest-Europas befolkninger kjenner seg godt igjen i Vances beskrivelse av en utvikling i antidemokratisk retning.
Ved årets sikkerhetskonferanse i München talte den amerikanske utenriksministeren Mario Rubio. I bunn og grunn sa han det samme som Vance i fjor, men valgte en retorisk tilnærming som nok var lettere å fordøye for de europeiske lederne. Han trakk veksler på Europas historie, kultur og sivilisasjon som grunnlaget for USA, ispedd historiske og personlige referanser. I tillegg utvidet han bildet da han sa at både USA og Europa er truet av indre oppløsning og sterke motkrefter utenfra. Rubio understreket at gårsdagens verden er død, og at vi – USA og Europa – må møte den nye verdenen sammen ved å forene krefter fordi vi vet hva vi vil beskytte og fremme.
Hele verden står i en ny geopolitisk situasjon der kultur, sivilisasjon og samfunn settes i spill. Vesten har gjennomgått store endringer etter andre verdenskrig: slagordpregede uttrykk som kulturelt mangfold og multikulturalisme for å rettferdiggjøre en voldsom innvandring, og senere forsøkene på å fortie utfordringene som knytter seg til den; de forenklede fremstillingene av klimaproblemene der barnedronninger som Greta Thunberg fikk global spalteplass og talerstol i FN der hun skjelte og smelte, mens EU innførte omfattende restriksjoner og regelverk som har ført til deindustrialisering, blant annet i Tyskland – Europas tradisjonelle økonomiske lokomotiv; legg til skammen over å være hvit, Vest-Europas økende selvhat og selvforakt, oppløsningen av forskningsbasert kunnskap, debatten om flytende kjønn – hva er en kvinne, en sosial konstruksjon eller biologisk faktum? Legg til woke-bevegelsen, en ukritisk #metoo-bevegelse, kanselleringskulturen og endelig fete, hvite, middelaldrende menn som roten til så å si alt som er vondt og vanskelig. Motstemmer har enten vært forsøkt tiet i hjel, eller demonisert; «fake news» og «konspirasjonsteoretiker» er merkelapper som altfor ofte og ukritisk er blitt klistret på meningsmotstandere.
Et historisk mønster?
Er utviklingen i Vesten en enestående begivenhet, eller følger den et historisk kjent mønster som har preget andre sivilisasjoner?
Ifølge John Bagot Glubb (1897–1986) følger imperier et livsløp som kan sammenlignes med menneskelivet: fødsel, modning, alderdom og død.
Les også: Europa stålsetter seg for geopolitisk usikkerhet 🔒
Sir Glubb var engelsk offiser og kjempet i første og andre verdenskrig. Senere tjenestegjorde han mange år i Midtøsten, der han i 1939 ble sjef for Den arabiske legion. I 1948 deltok han i arabernes felttog mot Israel, og åtte år senere, i 1956, ble han avsatt av kongen av Jordan som ledd i arabernes aksjon mot fremmed innflytelse. Han dro tilbake til Storbritannia, og i de følgende årene skrev han sytten bøker, hovedsakelig fra og om Midtøsten.
I 1978 utkom Glubbs essay «The Fate of Empires and Search for Survival» («Imperienes skjebne og forsøk på å overleve», red.anm.). Her tar Glubb for seg hvilke faktorer som fører til at imperier oppstår og går i oppløsning. Glubbs perspektiv er diakront og viser at til tross for stor avstand i tid, teknologi, styresett, samfunn, likestilling og religion, er det mange fellestrekk. Imperier oppstår ikke plutselig, men gradvis, og på tilsvarende vis kollapser de til fordel for et annet imperium uten at befolkningen nødvendigvis er seg det bevisst.
Imperiers levetid – 250 år eller 10 generasjoner
Med utgangspunkt i en gjennomsnittlig levetid på ca. 250 år setter Glubb opp følgende oversikt over imperiene han har studert – Kina, India og Sør-Amerika er ikke inkludert. Avstanden i tid mellom det eldste imperiet, Assyria, og det yngste, Storbritannia, er nesten 3000 år.
Assyria 859–612 f.Kr. → 247 år
Persia 538–330 f.Kr. → 208 år (Cyrus og hans etterkommere)
Hellas 331–100 f.Kr. → 231 år (Alexander og hans etterfølgere)
Den romerske republikk 260–27 f.Kr. → 233 år
Det romerske keiserriket 27 f.Kr.–180 e.Kr. → 207 år
Det arabiske dynastiet 634–880 e.Kr. → 246 år
Mamelukkenes imperium 1250–1517 e.Kr. → 267 år
Det ottomanske imperium 1320–1570 → 250 år
Spania 1500–1750 → 250 år
Romanov-dynastiet 1682–1916 → 234 år
Storbritannia 1700–1950 → 250 år
Imperiets fire faser
Ifølge Glubb karakteriseres et imperium av fire faser: pionertiden, erobringstiden, handelstiden og velstandstiden. Hver av dem har sine bestemte karakteristika.
Pionertiden
Pionertiden er preget av initiativ, mot, utholdenhet og handlekraft; idealer som styrke og ære, og erobringslyst dominerer. Det gamle og svekkede imperiet angripes og erstattes av et nytt.
Erobringstiden
Erobrernes tilnærming er praktisk og jordnær både militært og i styreform. De lærer raskt og tilegner seg det gamle imperiets militære teknikk og organisasjonsstruktur. Erobrernes metoder er praktiske og utprøvende både i styre og krig fordi det unge imperiet ikke er bundet til århundregamle tradisjoner. I tillegg står lederne fritt til å improvisere – de har ikke studert politikk og taktikk på skoler eller i bøker.
Les også: Imperiet slår til – forløperne til operasjonen i Venezuela 🔒
Pionertiden og erobringstiden overlapper hverandre. Riket konsolideres og menneskene finner seg til rette med tingenes tilstand. Men gradvis vinner ønsket om å tjene penger over idealer som heder og ære, som for en handelsmann er tomme ord sammenlignet med sluttsummen på handelsbalansen. Pengenes økende status må sees i sammenheng med en relativ fred, at handelen tar seg opp sammen med samfunnet for øvrig.
Handelstiden
Kommersiell ekspansjon er et naturlig resultat av erobringene; både varer og handelsfolk kan flyttes, og bevege seg over store avstander. Hvis det er stort nok, råder imperiet over et betydelig klimatisk mangfold som stimulerer handelen. Handel over store avstander er ikke et moderne fenomen. Gjenstander fra Irland, Skandinavia og Kina er funnet i graver og ruiner i Midtøsten fra ca. år 1000 f.Kr. Transporten gikk selvsagt langsommere; derimot var det ikke behov for pass, importtillatelser, toll eller politisk innblanding fordi handelen foregikk innenfor ett og samme imperium og med hjelp av samme administrative språk.
I handelstiden velter velstanden innover landet og gjør handelsstanden ustyrtelig rik. De rike bygger palasser, og pengene investeres i kommunikasjon, veier, broer, jernbane eller hoteller – alt etter tidsalderens behov. Den første delen av handelstiden er spesielt storslått. De gamle idealene om mot, patriotisme og pliktfølelse gjelder fortsatt. Gutteskolene er med hensikt tøffe, med nøysom mat og et hardt liv; ‘plikt’ er et ord som hamres inn i hodene på de unge.
Velstandstiden
Velstandstiden erstatter handelstiden. Penger øver en sterk tiltrekningskraft og blir drivkraften som fører til det gradvise forfallet. Jakten på rikdom erstatter æresbegrepet og eventyrlysten hos de beste av de unge mennene.
Nesten umerkelig lukker velstanden munnen på pliktfølelsen. Målet er ikke lenger ære eller tjeneste, men økonomisk gevinst. Utdannelsen får samme preg: høyest mulig lønn blir målestokken. Den muslimske filosofen og teologen al-Ghazali (1058–1111) klagde over at studentene ikke lenger søkte kunnskap og dyd, men kvalifikasjoner som gjorde dem rike.
Et annet trekk er behovet for å beskytte seg. Imperiet er ikke lenger interessert i ære og pliktpå fellesskapets vegne, men i å konservere og beskytte velstanden og luksusen som er bygget opp. Fordi penger er lettere å tilby enn å oppvise mot, bruker man penger istedenfor våpen for å bestikke fienden.
Les også: Antisemittismens skygge i Europa
Den voksende avstanden til tradisjonen der militært mot og aggresjon ble hyllet, rettferdiggjøres ved å hevde at de gamle verdiene var primitive og umoralske; siviliserte folk er for stolte til å slåss. Men i et historisk perspektiv et det i denne perioden de store nasjonene nedruster. Årsaken er redusert pliktfølelse, økende selviskhet, og innbyggernes begjær etter velstand og et godt liv.
Det er ingenting i veien med pasifismen i og for seg, svakheten ved den skyldes, slik Glubb anfører, at det er mange aggressive folk i verden. Det er aldri irrelevant å kunne forsvare seg. Nasjoner som erklærer at de ikke vil slåss, vil sannsynligvis før eller senere bli erobret av folk som befinner seg på erobringsnivået, og/eller har status som provins i et imperium.
Utviklingstrekkene som fører til forfall og kollaps
Generelt moralsk forfall og dekadanse. Dekadansen og det moralske forfallet skyldes en for lang periode med velstand og makt, som har produsert kynisme og religiøst forfall. Innbyggerne anstrenger seg ikke lenger for å redde seg selv fordi de ikke tror det er verdt det. La oss ete, drikke og være glade, for i morgen dør vi. Glubb mener dekadansen er en systemisk moralsk og åndelig sykdom og ikke individuell eller fysisk – innbyggerne i et imperium er vanligvis større og sterkere enn de barbariske inntrengerne.
Ifølge Glubb kommer dekadansen og det moralske forfallet til uttrykk på følgende områder:
- Likegyldighet til religion og trosutøvelse
- Seksuelle utsvevelser og seksualisert språkbruk
- Overdreven intellektualisme på bekostning av praktiske ferdigheter
- Økning i kvinnenes påvirkning i offentlig liv
- Indre politisk splid stilt overfor ytre farer ødelegger evnen til å handle samordnet. Man er mer opptatt av det som splitter enn det som forener.
- Tilstrømning av store mengder innvandrere: I erobringsfasen er befolkningen stort sett homogen. Med stor tilstrømming av innvandrere endres befolkningssammetningen, og tradisjonelle verdier og rådende kultur kommer under press. 2. og 3. generasjon innvandrere kan ytre sett fremstå som assimilert, men de representerer ofte en svakhet: Deres grunnleggende natur er ofte forskjellig fra den opprinnelige befolkningsgruppen. Mange innvandrere tilhører sannsynligvis raser og folk som tidligere er erobret av imperiet. Når forfallet setter inn, er det påfallende hvor god hukommelsen er, man husker gamle kriger, kanskje for flere hundre år siden, som fører til krav om løsrivelse/uavhengighet.
- Overdreven velferd som utarmer statens inntekter. Det ser ut til at tendensen til filantropi og sympati med andre henger sammen med sivilisatorisk forfall. Statsborgerskap, like rettigheter o.l. strøs sjenerøst utover, jf. Romerriket og Vesten i dag.
- Det beste folket/rasen. De store nasjonenes folk later til å tro at deres overlegenhet er evigvarende. Abbaside-kalifatet erklærte at Gud hadde utpekt dem til å styre over menneskeheten frem til Dommens dag. Overbevisningen om egen overlegenhet ser ut til å gå hånd i hånd med luksusen som følger velstanden, og som ødelegger karakteren hos den dominerende rasen.
- Fremveksten av popstjerner og idoler som ytterligere forsterker forfallet.
Glubb minner om at imperienes lidenskapelige aktivitet historisk sett har vært et gode. Mandig utholdenhet, oppriktighet og sannferdighet som preget erobringsperioden, frembragte mange fantastiske helter. Tilgangen til naturressurser og den fredelige akkumulasjonen av velstand i handelstiden åpnet også for nye triumfer i kunst, kultur og sivilisasjon; og kunnskapstilfanget nådde nye høyder i den intellektuelle perioden. Han konstaterer at det er umulig å si at noen av disse enderingene var ‘gode’ eller ‘dårlige’; Glubb spør hvorfor de ikke inntraff samtidig og på en moderat måte. Hans konklusjon er at dét aldri ser ut til å ha skjedd.
Les også: Alexandr Dugins ny-eurasianisme: mellom tradisjon og geopolitikk 🔒
Glubbs trøst er at selv når fortvilelsen og håpløsheten preger flertallet i et imperium, er det enkelte som innser at hvis samfunnet, staten, nasjonen, skal overleve, må noen være villig til å ofre seg for fellesskapet. Historisk sett levde noen av de største helgenene i tider preget av nasjonalt forfall; «de løftet tjenestens og pliktens banner opp mot flommen av fordervelse og fortvilelse», skriver Glubb, som også beskriver sin egen reaksjon på likhetene mellom ulike imperier: «Da jeg leste beskrivelsene fra Bagdad på 1000-tallet, trodde jeg knapt mine egne øyne. Beskrivelsene kunne ha vært hentet fra «The Times» i våre dager [dvs. 1970-tallet, red.anm.]. Samsvaret i detaljer var spesielt oppsiktsvekkende: forfallet i seksualmoralen, popsangerne med sine lutter/gitarer, kvinnenes inntog i yrkeslivet, femdagers uken.»
Han avslutter med følgende kommentar: «Jeg vil ikke våge meg på en forklaring. Det er så mange mysterier i menneskelivet som ligger langt utenfor vår fatteevne.»
Vesten av i dag
Sett i lys av Glubbs analyse kan dagens vestlige samfunn oppfatets som de befinner seg ved et veiskille. Spørsmålet er ikke bare om Vesten svekkes, men om det er villig til å foreta en selvkritisk kursendring. Historien antyder at imperiers skjebne avgjøres av indre karakter mer enn av ytre fiender.
Det er vanskelig ikke å oppfatte USAs oppfordring til Vest-Europa som at de erkjenner den endrede geopolitiske situasjonen og oppfordrer Europa til å handle og bidra, det vil si: Lytte til og respektere sine egne borgere, påta seg ansvaret for Europas situasjon, legge skammen over fortiden til side og istedenfor løfte frem de gode bidragene innen kultur, teknologi, vitenskap og sivilisasjon som Europa historisk sett har stått for, og møte utfordringene på en saklig og relevant måte.
Dersom Europa og USA skal bevare sin sivilisasjonelle tyngde, forutsetter det en gjenoppdagelse av plikt, ansvar og kulturell selvtillit – ikke som nostalgi, men som strategisk nødvendighet. Alternativet er ikke nødvendigvis dramatisk kollaps, men gradvis irrelevans i en verden der nye maktsentra med ambisjoner om å forme fremtiden er i ferd med å oppstå.
