I en verden preget av maktforskyvninger søker India ikke å velge side, men å forme spillet med kalkulerende realpolitikk. Jaishankar-doktrinen legger rammene for denne ambisjonen.
India fremstår i dag som den andre asiatiske giganten, og en potensiell motvekt til Kinas hegemoniske ambisjoner. Landet har betydelig geopolitisk tyngde: Med 1,4 milliarder innbyggere – 17,2 prosent av verdens befolkning – er India verdens mest folkerike stat, foran Kina. Landet er verdens femte største økonomi og har en strategisk plassering i Indiahavet, som av mange regnes som det mest strategiske havområdet globalt. Årsaken er den omfattende vare- og energitransporten mellom Midtøsten og Asia, samt havets rolle som bindeledd mellom Sentral-Asia og Sørøst-Asia. I tillegg har India en ledende og internasjonalt anerkjent posisjon innen den globale IT-industrien.
Statsminister Narendra Modi ønsker at stormaktene fullt ut skal anerkjenne India som en sentral aktør i den globale (u)ordenen. For å forstå denne ambisjonen må man analysere landets utenrikspolitikk, som er fundamentet for en helhetlig og ambisiøs strategisk tilnærming.
Fra Nehrus alliansefrihet til Jaishankars strategiske autonomi
Da Jawaharlal Nehru ble Indias første statsminister i 1948, utviklet han en politikk for «alliansefrihet»[1]. Målet var å holde India nøytralt mellom de to blokkene under den kalde krigen. Denne linjen gjorde det mulig å motta bistand fra ulike partnere samtidig som landet kunne prioritere økonomisk og sosial utvikling. Nehru forsøkte å holde avstand til blokkene for å beskytte indisk suverenitet.
Subrahmanyam Jaishankar (født 9. januar 1955 i New Delhi) har vært Indias utenriksminister siden 31. mai 2019, og representerer en annen tilnærming. Han står for en transaksjonelt, uforbeholdent og tydelig hierarkisert diplomati. India samarbeider tett med USA gjennom Quad-samarbeidet, kjøper våpen fra Russland og Frankrike, fører dialog med Iran og engasjerer seg aktivt i det globale sør – ikke av nøytralitetshensyn, men ut fra en kalkulert vurdering av nasjonale interesser.
Jaishankar viderefører prinsippet om alliansefrihet, men uten den ideologiske overbygningen. I stedet omformes det til et pragmatisk redskap for strategisk autonomi i en multipolar verden. India som er seg bevisst sin økende økonomiske styrke og den politiske handlekraften under Modi, ønsker å sette sin egen internasjonale dagsorden.
Grunnlaget for denne tilnærmingen ble formulert av Jaishankar i boken The Indian Way: Strategies for an Uncertain World (2020), hvor han systematiserer Indias utenrikspolitiske strategi rundt fem hovedprinsipper.
- Forrang til den nasjonale interessen
«Utenrikspolitikk handler om interesser, ikke moralsk holdning.»
Samhandling med tenketanker og diplomater, New Delhi, 2021.
Indisk diplomati bygger ikke på eksterne moralske føringer, men en nøktern og systematisk vurdering av statens interesser. Realisme står i sentrum: India handler ut fra egne prioriteringer, ikke ut fra forventninger fra ideologiske blokker eller eksterne partnere.
- Strategisk autonomi fremfor foreldet alliansefrihet
«Vi har alltid gjort det klart at vi har valgfrihet; vi har strategisk autonomi.»
Hindustan Times Leadership Summit, New Delhi, 6. desember 2025.
Les også: India og USA styrker forsvarssamarbeidet
Jaishankar legger vekt på beslutningsfrihet og det han omtaler som «multi-allianse». India inngår samarbeid med konkurrerende stormakter der det tjener deres egne interesser, uten eksklusiv tilknytning til én side. Denne strategiske autonomien gjør det mulig for New Delhi å håndtere relasjonene til USA, EU og Russland parallelt, og manøvrere fleksibelt i et multipolart maktsystem.
- Multipolaritet som strategisk mål
«Vårt felles ønske er å se en rettferdig og representativ global orden, ikke en som er dominert av noen få.»
Intervju, Times of India, New Delhi, 4. august 2025.
For Jaishankar er multipolaritet ikke bare en beskrivelse av verdens tilstand, men et aktivt prosjekt og en nødvendighet. Målet er en mer balansert og representativ verdensorden der India kan utøve sin suverenitet fullt ut. Multipolaritet er derfor et strategisk verktøy for å utvide landets handlingsrom og hindre systemisk dominans fra én eller noen få makter. Spørsmålet er hvor India plasserer seg i den pågående globale maktforskyvningen.
- Selektiv og saksbasert partnerskapspolitikk
Hver bilateral relasjon vurderes ut fra konkrete interesser – forsvar, energi, handel eller teknologi. India kan samarbeide med stater som står i skarp motsetning til hverandre ved å skille ulike saksområder fra hverandre og unngå blokktenkning. Dette prinsippet er en direkte konsekvens av strategisk autonomi og ambisjonen om en balansert multipolar orden.
- Avvisning av diplomatisk moralisme
«Europa må utvikle seg bort fra tankegangen om at Europas problemer er verdens problemer, og at verdens problemer er ikke Europas problemer.»
GLOBSEC Forum, Bratislava, 3. juni 2022.
Jaishankar avviser normative eller ideologiske føringer fra andre makter, særlig vestlige. Denne posisjonen uttrykker en tydelig avstand til vestlig normativ dominans og markerer Indias krav på suveren likestilling i det internasjonale systemet. India fremstår i dag som en stat som opptrer uten forbehold og uten behov for å bli legitimert av Vesten.
Hindutva og realpolitikk
Jaishankar-doktrinen oversetter den innenrikspolitiske maktkonsolideringen, forankret i Hindutva-ideologien, til en sammenhengende utenrikspolitisk strategi. Ved å kombinere sivilisatorisk nasjonalisme på hjemmebane med pragmatisk realpolitikk internasjonalt, ønsker India å handle konsekvent i tråd med egne interesser, bevare sin valgfrihet, styrke sin posisjon i en multipolar verdensorden og avvise eksterne moralske føringer.
Les også: Derfor kan India bli Norges nye superpartner
Denne koblingen mellom innenrikspolitisk identitetsforankring og utenrikspolitisk pragmatisme er kjernen i dagens indiske realpolitikk. Resultatet er en original modell for post-vestlig maktutøvelse – en stat som projiserer styrke internasjonalt samtidig som den forankrer sin strategi i en tydelig sivilisatorisk identitet.
En ny modell?
Modis India representerer en særegen strategisk modell: En sterk, strukturerende og mobiliserende nasjonalisme på hjemmebane som danner grunnlaget for en pragmatisk og selvstendig utenrikspolitikk. Den såkalte Jaishankar-doktrinen konkretiserer skiftet ved å gjøre Hindutva til et strategisk redskap – snarere enn til en ideologi ment for eksport.
I en multipolar verdensorden i omforming opptrer India i dag som en balanserende makt. Landet samarbeider med USA og Europa, opprettholder historiske forbindelser med Russland og forsvarer samtidig sin suverenitet mot vestlige føringer og press. Denne sivilisasjonsforankrede realismen – basert på nasjonal identitet og strategisk egeninteresse – vil definere Indias maktutøvelse i tiårene fremover. Lærdommen er tydelig: En nasjons styrke ligger ikke bare i militære og økonomiske ressurser, men i evnen til å forene styrken i den indre sammenhengen med ytre strategisk handlingsrom.
Sluttnoter
[1] Alliansefrihetslinjen vokste frem tidlig under den kalde krigen, i en periode preget av intens rivalisering mellom de to blokkene dominert av USA og Sovjetunionen. India, som ble selvstendig i 1947, spilte en sentral rolle i etableringen av denne retningen under statsminister Jawaharlal Nehru.
Ved å avvise tilknytning til noen av blokkene formulerte India en utenrikspolitikk basert på nasjonal uavhengighet, respekt for statlig suverenitet og fredelig samarbeid mellom stater. Denne tilnærmingen ble delt av flere nylig avkoloniserte land, blant annet Egypt under Gamal Abdel Nasser, Jugoslavia under Josip Broz Tito, Indonesia under Sukarno og Ghana under Kwame Nkrumah.
Bevegelsen tok form under Bandung-konferansen i 1955 og ble institusjonalisert med opprettelsen av Den alliansefrie bevegelsen i Beograd i 1961. Den samlet stater som ønsket å bevare politisk autonomi og markere en «tredje vei» i internasjonal politikk – utenfor både den vestlige og den sovjetiske blokken.
Fra bryllupsritual til militæroperasjon: Sindoors symbolisme🔒
