Bokomtale av
The Brain, In Theory
Romain Brette
Princeton Univ. Press (2026)
Nevrovitenskapen må slutte å anse og behandle hjernen som om den er en datamaskin, skriver Nature.
Hva er en hjerne? Spørsmålet kan virke opplagt, men svaret er ikke trivielt. Nevrovitenskapen har gjort fremskritt det siste århundret, og utviklet avanserte metoder for å måle og påvirke hjerneceller, nevrale kretsløp og dyrs atferd. Men hvordan hjerne faktisk fungerer har vi fortsatt ikke forstått.
I boken The Brain, In Theory dekonstruerer nevrovitenskapsmannen Romain Brette den dominerende modellen av hjernen, som behandler og oppfatter dette organet som en datamaskin. Han medgir at metaforer fra ingeniørfag kan være nyttig, men hevder at de ofte er vage, usammenhengende og misvisende – og at de, for eksempel, ikke klarer å fange opp dyrenes deres kognitive egenskaper. Årsaken er enkel: Virkelige hjerner er ikke konstruerte modeller. Brette ønsker blåse nytt liv i hjernevitenskapen ved å rette studiet av nervesystemet inn mot biologi. Oppgaven er krevende, men Brettes oppgjør med fagfeltets dominerende teoretiske rammeverk er systematisk og grundig.
Feilslutninger
Først tar han for seg ideen om at hjernen, og livet generelt, kan forklares ved hjelp av mekanistiske begreper. Hjernen er ikke en programmerbar maskin, hevder Brette, fordi nevroner ikke følger faste regler eller kommandoer, ikke kan endres til å fungere vilkårlig og heller ikke utfører databeregninger som sådan. Nevrale aktivitet er ikke en kode, der én variabel kan oversettes direkte til en annen, slik som i morsekoder og blindeskrift. Nevronenes fyringsrate varierer avhengig av detaljene i sanseinntrykk, som retningen på en form man ser på, eller hva slags oppgave som utføres, og når og hvordan den blir fullført. Med andre ord, selv om forskere kan trekke slutninger om forbindelser mellom hjerneaktivitet og ytre variabler, betyr ikke det at organismen de studerer gjør det samme.
En annen læresetning Brette avviser, er nevro-beregningsteori – ideen om at sinnet er en type programvare som bruker nevral maskinvare, og fungerer som en dataenhet som gjør beregninger. Denne reduksjonistiske tankegangen antyder at all mental kapasitet ikke er annet enn en serie beregninger. Den behandler hjernen som om den var en analytisk filosof, eller en maskin som analyserer logiske påstander. Men det er en feilaktig antropomorf projeksjon, der forskernes verktøy for å studere naturen forveksles med naturen selv.
Brette forsøker også å avlive ideen om at hjernen behandler informasjon. Han omtaler dette som «epistemisk flogiston», et hypotetisk stoff som ble utviklet for å forklare nettopp de egenskapene det per definisjon har. Mange nevrovitenskapsfolk tenker på hjernen som et organ som henter ut og bearbeider informasjon. Brette er uenig. Teknisk sett angir informasjon graden av usikkerhet ved en bestemt hendelse, men det sier oss lite om hvordan hjernen finner ut hva et signal betyr.
Kort sagt liker ikke Brette ideen om at hjernen skulle være en velutviklet biologisk maskin. Hvis han har rett, er anstrengelsene for å forsøke å gjøre den til det –for mange nevroforskere er det som en hellige gral – en alvorlig feiltagelse
Hjerner er ikke designet og satt sammen; de utvikler seg og modnes. Nevroner er ikke mekaniske komponenter, men levende enheter som tilhører hele kroppen. Å snakke om livet til en ingeniør er som å snakke om kjærligheten til en revisor.
Et økologisk perspektiv
Hvis hjernen ikke er en maskin, hva er den da? I sitt kognitive rammeverk beholder Brette bare det han kaller kroppsliggjort informasjon. Det er informasjon som er knyttet til kroppen og handlingene i en organisme i dennes bestemte miljø. Han erstatter begrepene beregning og representasjon med samspill og kroppsliggjøring. Kognisjon, hevder han, er å vite gjennom å gjøre – en idé som ikke er ny, men som er innsiktsfull.
Hans perspektiv på sinnet er økologisk. Hjernen beregner ikke, den betrakter verden som et sted for mulige handlinger. Når en person ser en stol, kategoriserer vedkommende den ikke abstrakt, men foregriper i stedet bevegelsene som må utføres for å sette seg på den. Filosofen Henri Bergson beskrev faktisk persepsjon som «virtuell handling»[1]. I stedet for forutsigelse/prediksjon, spør Brette om ikke forventning er det riktige kjernebegrepet på området for kognisjon og liv. Det er en lovende tanke, som fremmes mot slutten av boken, men som trenger en nærmere forklaring.
Han avslutter med å understreke at prinsippet som styrer levende hjerner, er organisering. Han ser hjerneaktivitet som «den kollektive atferden hos en koloni av levende enheter, snarere enn en distribuert datamaskin». Organismer vokser, deler seg, muterer og organiserer seg selv. De er integrerte, kroppsliggjorte og dypt forankret i sitt miljø. Samtidig er de autonome, målrettede, proaktive og skapende. I et slikt prosessorientert syn på livet[2] betraktes hjerner og sinn som grunnleggende dynamiske, snarere enn som statiske ting som endrer seg mekanisk. Denne tilnærmingen gir de biologiske prosessene i kognisjonen en fornyet rolle fordi den snur vår forståelse av stabilitet og aktivitet på hodet. Den virkelige utfordringen er å forklare bestandighet i en verden der ingenting står stille.
[1] Bergson, H. Matter and Memory (Zone, 1990).
[2] Whitehead, A. N. Science and the Modern World (MacMillan, 1925).
