Kart og geografi betyr fortsatt noe i forretningsverdenen.
I årevis ble den moderne lederen forventet å reise med enkelhet. Ikke bare fysisk, men også filosofisk. Grenser ble sett på som friksjon. Stedet var sekundært. Hjemme var der Wi-Fi-signalet var sterkest og loungen på flyplassen behageligst.
Idealbildet var den globale borgeren: polert, mobil og i liten grad opptatt av hvor ting faktisk ble produsert, styrt eller var omstridt. Geografien, fikk vi høre, hadde mistet grepet. Sannheten er at den ikke hadde det. Den ventet bare.
De siste årene har vært en lang påminnelse om at grenser ikke forsvinner; de dysses ned. Hva så vi? Forsyningskjeder brøt sammen, politikken trengte seg på, migrasjonen ble strammere. Energi, mat, data og brikker gikk fra å være varer til å bli strategiske ressurser. Plutselig sto ledere som i to tiår hadde optimalisert for en grenseløs verden, overfor tillatelser, tollsatser, sanksjoner og velgere – etter hvert som energikontrakter, handelsruter og innkjøpsvalg brått ble omklassifisert til politiske handlinger.
Dette er ikke slutten på globaliseringen. Men det er slutten på fantasien om at man kan sveve over stedet.
Stedsforståelse som konkurransefortrinn
Ta forsyningskjedene. I én generasjon var effektivitet konge. Avstand var noe som skulle organiseres bort med kostnader, koder og kontrakter. Så kom et virus, en krig, og et skip som satte seg på tvers i Suezkanalen. «Just-in-time» ble «just-too-late». Svaret snakker for seg selv: nearshoring, friendshoring, redundans fremfor eleganse. Dette er ikke midlertidige grep. De er strukturelle erkjennelser av at nærhet, tillit og samordning igjen betyr noe.
Eller se på geopolitikken. Handel ble tidligere fremstilt som nøytral. Det er den ikke lenger. Når griper regjeringer åpent inn i markeder de en gang lovet å ligge unna. Strategisk autonomi er ikke lenger et marginalt begrep, men et politisk styringsprinsipp. Ledere som lenge hevdet å stå utenfor politikken, oppdager at politikken like fullt griper inn.
Så er det talentene. I årevis snakket vi som om de beste folkene bare ville dra dit jobben var. I praksis strammes visumregler, boligmarkedene presses, velgerne gjør opprør og samfunnskontraktene hevder seg. Talentet kan være globalt i teorien. Tillatelsen er det ikke.
Les også: Jobbene forsvinner – men det er ikke kompetansen som svikter
Det som kollapser her, er ikke åpenhet, men vektløshet. Neste fortrinn tilfaller dem som behersker stedet. Og denne beherskelsen er ikke sentimental, den er praktisk. Den starter med økonomisk lesekyndighet: Å forstå hvordan en region faktisk – arbeidsmarkeder, infrastrukturens grenser, reguleringsinstinkter og uformelle regler – fungerer, fremfor å behandle den som et punkt på en slide. Organisasjoner som lykkes nå, «går» ikke bare inn i markeder; de forankrer seg.
Det krever også kulturell troverdighet. Ikke den tynne tilpasningen av slagord og symboler, men legitimitet. Hvem stoler på deg? Hvem tror du blir når det strammer seg til? I en mer mistenksom verden vinnes troverdighet lokalt – og tapes raskt.
Og det fordrer politisk bevissthet. Ikke partipolitikk, men realisme. Å vite hvor de følsomme punktene ligger, hvilke fortellinger som treffer, og hvilke røde linjer som ikke bør krysses. Ledere som hevder å stå «over politikken», finner i økende grad ut at de likevel styres av den.
Kart betyr fortsatt noe
Det finnes også en personlig nyorientering her. Karrierer bygget på evig bevegelse – neste oppdrag, neste land, neste midlertidige base – vurderes nå på nytt. Grundighet får ny verdi. Å kjenne ett system godt kan bli viktigere enn å skumme ti overfladisk. Steder, tidligere avfeid som begrensninger, vender tilbake som kilder til innflytelse.
Ingenting av dette peker mot tilbaketrekning eller nostalgi. Fremtiden er verken nasjonalistisk isolasjon eller en romantisk retur til lukkede grenser. Den er noe vanskeligere: forankret globalisme; internasjonalt perspektiv og lokale konsekvenser. Forbundet, men ansvarlig. Den ubehagelige sannheten er at «den globale borgeren» alltid var et privilegium forkledd som uunngåelighet. Det fungerte utmerket for noen – helt til verden minnet oss om at kart fortsatt betyr noe.
Lederne som forblir relevante, vil ikke være de sokm på. papiret er de mest kosmopolitiske. Det vil være dem som vet hvor de står – bokstavelig talt – og forstår hvorfor det er hele forskjellen. I neste fase av global næringsvirksomhet kommer relevans ikke av å sveve over verden, men av å være solid forankret i den.
