Tre år etter at krigen brøt ut i Sudan, er etniske skillelinjer blitt et aktivt militært våpen i en stat i oppløsning.
Siden april 2023 har Sudan befunnet seg i det FN beskriver som « våre dagers verste humanitære krise». Mediene peker ofte på innblanding fra fremmede makter (Egypt, De forente arabiske emirater, Russland eller Etiopia), men krigens grunnstruktur er først og fremst sudansk. Den springer ut av bruddet mellom to maktsentra i sikkerhetsapparatet: Abdel Fattah al-Burhan, øverstkommanderende for de sudanske væpnede styrkene (SAF), og Mohamed Hamdan Dagalo, kjent som «Hemedti», leder for De raske støttestyrkene (Rapid Support Forces – RSF). Denne splittelsen på toppen har i praksis delt landet langs en øst–vest-akse og gjenåpnet dype brudd der identitet spiller en stor rolle. Allerede i 2024 varslet FN og humanitære organisasjoner om krigsforbrytelser og omfattende vold mot sivile.
Etter hvert som rivaliseringen mellom al-Burhan og Hemedti har tilspisset seg og konflikten er blitt mer territoriell, har også retorikken gradvis blitt ladet med etniske problemstillinger. Dette fungerer både som et effektivt rekrutteringsverktøy og et middel for enkelte grupper til å marginalisere andre og overta deres eiendom. Begge parter bruker etniske problemstillingert i konflikten, men på ulike måter og ulike strategiske mål.
Etniske realiteter i Sudan: «arabisk» / «ikke-arabisk» – en i hovedsak kulturell kategori med politiske konsekvenser
Sudan ligger i skjæringspunktet mellom Afrika sør for Sahara og Nord-Afrika. Med litt over 50 millioner innbyggere (97 prosent muslimer) er landet kulturelt, etnisk og språklig svært mangfoldig. Sudansk identitet er bygget rundt tilhørighet til stammen, regionen og språket. Landet teller rundt 570 stammer og 125 språk.[1]
Ca. 70 prosent av befolkningen definerer seg som arabere; det er en identitet med stor politisk betydning.[2] Arabere utgjør den intellektuelle og politiske eliten, og er konsentrert rundt Khartoum. Skillet er imidlertid i større grad kulturelt enn etnisk.
Ikke-arabiske minoriteter er i hovedsak konsentrert i landets periferi, og kjennetegnes ofte av rurale livsformer. Dette gjelder blant annet beja-folket i nordøst, nubiere – arvinger etter det antikke kongeriket Nubia – i nord, nuba-folket i sørvest, samt fur, masalit og zaghawa i Darfur i vest.[3]
Disse minoritetene, som er spredt over hele territoriet, spiller en strategisk rolle i landbruket og regional handel, men politisk sett er de marginalisert.
De to leirenes samfunnsstruktur: koalisjoner, rekruttering og territorier
I en borgerkrig preget av territoriell fragmentering benytter begge parter seg av samfunns- og gruppebaserte strategier for å mobilisere styrker og vinne støtte.
RSF har sitt utspring i janjawid-militsene – væpnede grupper bestående av nomadiske arabere fra Nord-Darfur – som ble brukt av Omar al-Bashirs regime under Darfur-krigen på 2000-tallet. Denne bakgrunnen forklarer både gruppens geografiske forankring i vest og dens stammebaserte organisasjonsform.[4]
Les også: Egypt i orkanens øye 🔒
RSF baserer sin rekruttering og maktutøvelse på slike stammebånd. Offisielt appellerer gruppen til «kamp for demokrati» eller «hellig ansvar», men den påkaller også faza’a – en gammel sudansk tradisjon for stammemobilisering. Etter hvert som krigen trekker ut i tid, får de stammebaserte nettverkene stadig større betydning.[5]
På den andre siden representerer SAF under general al-Burhan statens regulære styrker. Etter betydelige tilbakeslag i 2023, med tap av baser til RSF og kontrollen over Khartoum, har hæren måttet legge om strategien og søke allierte. SAF har derfor gjenopplivet tidligere oppløste paramilitære grupper og inngått samarbeid med regionale bevegelser[6] for å danne en bred koalisjon.
I denne territorielle splittelsen blir etnisk retorikk et redskap for å styre krigen. Der rettsvesenet har brutt sammen, erstatter etnisk tilhørighet rettslige kriterier: den kan avgjøre om man regnes som «støttespiller», «fiende» eller «kollaboratør».
RSFs etniske mobilisering – gamle fiendebilder vekkes til live
Selv om begge parter spiller på gruppeidentitet, er det Mohamed Dagolos faksjon som i størst grad benytter etnisk retorikk for å legitimere sin kamp og gjennomføre overgrep.
Denne bruken av rasistisk språk og vold har sine røtter i den første Darfur-krigen på 2000-tallet. Den gang mobiliserte Omar al-Bashirs regime de arabiske janjawid-militsene mot etniske minoriteter. Staten utviklet et rasistisk språk rettet mot ikke-arabere, omtalt som «abid» (slaver på arabisk), og seksuell vold ble brukt som et middel for å ydmyke og symbolsk ødelegge marginaliserte grupper.[7][8]
RSF som er arvtakerne etter janjawid-militsene, gjentar dette mønsteret i dagens krig. De fleste internasjonale organisasjoner (FN, Human Rights Watch) advarer om omfanget av volden som utøves av RSF og deres allierte.[9]
Masalit-befolkningen i Vest-Darfur har vært blant de første og hardest rammede. Allerede i november 2023 rapporterte FNs menneskerettighetskontor om massakrer i Ardamata (Vest-Darfur).[10] I mai 2024 ble El Geneina, en av Darfurs regionale hovedsteder, angrepet av RSF.[11] Det mest slående eksemplet er likevel erobringen av El-Fasher i Nord-Darfur i oktober 2025.[12] Rapportene beskriver systematiske massakrer og massevoldtekter.
Volden synes å ha som mål å fordrive disse befolkningsgruppene for godt.
SAFs strategi: en fler-etnisk koalisjon og gjengjeldende vold
Hæren har valgt en motsatt strategi av RSF ved å samle støtte fra et bredere spekter av grupper, både arabiske og ikke-arabiske. Samtidig har gjenerobringen av territorium ført til en annen form for vold: Represalier mot reelle eller antatte kollaboratører, i form av utrenskninger, vilkårlige arrestasjoner, offentlige ydmykelser og summariske henrettelser.
Les også: Al-Sisi, den nye Ismail Pasja? 🔒
I januar 2025, etter gjenerobringen av Wad Madani i Gezira-delstaten, skal grupper alliert med hæren ha begått overgrep mot personer fra landets vestlige regioner, som ble anklaget for samarbeid med RSF. Ofrene ble dehumanisert og utskjelt («skitt», «kveg») og utsatt for det militsene selv kalte «rensingsoperasjoner».[13]
Hæren har offisielt fordømt overgrepene, men omtalt dem som «enkeltstående brudd».[14]
Også gjenerobringen av Khartoum mellom januar og mars 2025 var ledsaget av omfattende vold. Mot slutten av januar sirkulerte videoer som viste personer knyttet til SAF true beboere i bydelen El Hadj Youssef – hovedsakelig innflyttere fra Kordofan og Darfur – på livet,[15] samt tilfeller av summariske henrettelser på offentlige steder.[16]
Disse bølgene av utenomrettslige drap illustrerer hærens manglende evne til å kontrollere en politisk sammensatt og geografisk vidstrakt koalisjon. I stedet for å gjenopprette orden og en rettsstat anvender SAF en form for gjengjeldelse, dvs. en «rett» i tråd med prinsippet «vae victis»[17].
RSFs erobring av El-Fasher og stabiliseringen av en øst–vest-akse peker mot ytterligere tilspissing av etnisk retorikk, der grupper velger side ut fra tilhørighet. Den sentrale utfordringen for en varig fred blir å finne en modus vivendi mellom dem som definerer seg som arabere – forvaltere av den sentrale makten – og de perifere minoritetene, strategisk viktig, men politisk underrepresentert.
Sluttnoter
[1] https://books.openedition.org/africae/2962?lang=en
[2] https://minorityrights.org/country/sudan/
[3] https://culturalatlas.sbs.com.au/north-sudanese-culture/north-sudanese-culture-core-concepts
[4] https://www.aljazeera.com/news/2023/4/16/sudan-unrest-what-is-the-rapid-support-forces
[5] https://acleddata.com/report/two-years-war-sudan-how-saf-gaining-upper-hand
[6] https://acleddata.com/report/two-years-war-sudan-how-saf-gaining-upper-hand
[7] https://www.hrw.org/legacy/backgrounder/africa/darfur0105/3.htm
[8] https://www.amnesty.org/en/documents/afr54/076/2004/en/
[9] https://www.hrw.org/report/2024/05/09/massalit-will-not-come-home/ethnic-cleansing-and-crimes-against-humanity-el
[10] https://www.reuters.com/ar/world/EGM7QDQVPVJHND6IFH55TCW6IY-2023-11-22/
[11] https://www.hrw.org/news/2024/05/09/sudan-ethnic-cleansing-west-darfur
[12] https://www.courrierinternational.com/article/darfour-soudan-le-sang-est-visible-depuis-l-espace-a-el-fasher-apres-la-prise-de-la-ville-par-les-fsr_236993
[13] https://www.ohchr.org/fr/press-releases/2025/01/sudan-conflict-taking-more-dangerous-turn-civilians
[14] https://www.reuters.com/world/africa/sudans-army-condemns-ethnically-targeted-killings-civilians-el-gezira-2025-01-14/
[15] https://www.ohchr.org/en/press-releases/2025/01/sudan-un-human-rights-chief-alarmed-summary-executions-khartoum-north
[16] https://www.ohchr.org/en/press-releases/2025/04/sudan-un-human-rights-chief-appalled-widespread-extrajudicial-killings
[17] «Ve de beseirede» – de beseirende må straffes.
