Billige våpen kan gi raske gevinster på slagmarken, men sjelden varige fordeler. Krigen i Ukraina viser hvordan mottiltak raskt endrer både teknologi, kostnader og organisering.
Shahed-dronene som ble importert fra Iran, gjorde det i første omgang mulig for Moskva å mette det ukrainske forsvaret med et enkelt og rimelig våpen. Ukraina har imidlertid bygget opp en motreaksjon i flere lag som er nøktern og varig. Den har tvunget Russland til å gjøre sine jetdrevne droner mer komplekse – og mye dyrere – helt opp til Geran-5, som nærmer seg prisen på et kryssermissil. Eskaleringen illustrerer en kjent regel på slagmarken: Et våpen er ikke lenge både billig og vanskelig å nøytralisere. Samtidig har det fremskyndet en smidig omstilling av Ukrainas system for innovasjon og anskaffelser.
Mot slutten av 2022 begynte Russland å importere iranske kamikazedroner fra Shahed-familien, etter å ha innsett at landet ikke ville klare å slite ut Ukraina kun med den i realiteten begrensede mengden kryssermissiler det hadde til rådighet.
I månedene som fulgte, ble disse systemene gradvis «russifisert», også i betegnelsene: Shahed-131 ble til Geran-1 og Shahed-136 til Geran-2. Denne utviklingsbanen, både industrielt og operativt, er blitt fulgt tett av David Lisovtsev, OSINT-forsker og forfatter av Feed – Russia-Ukraine War. Hans analyser setter russiske valg opp mot ukrainske mottiltak.
Tilpasning til behovene
Svært raskt konstaterte russiske myndigheter at Geran-1 i liten grad svarte til deres behov. Lavere nyttelast og begrenset militær effekt gjorde den lite egnet for en langvarig bruk og slitasje. Den forsvant derfor raskt til fordel for Geran-2, som var ødela mer og, viktigst av alt, kunne utplasseres i stort antall. Det russiske målet var klart: Å mette fiendens forsvar med en enkel, relativt billig drone som kunne tilbakelegge lange avstander – selv om det innebar lav hastighet og høy lyd.
Etter en innledende tilpasningsfase bygget Ukraina gradvis opp et systemisk svar. I 2023 ble kampen mot Geran-2 et eget opplegg, basert på dybdeforsvar. Det første trinnet var oppdagelse ved å utvide et nettverk som kombinerte radarer, akustiske sensorer, menneskelige observasjoner og distribuerte varsler for å redusere tiden mellom oppdagelse og handling mest mulig. Det andre trinnet var avskjæring med utbredt bruk av mobile skyte-enheter plassert langs sannsynlige innflyvningsakser, som brukte tunge maskingevær og lette kanoner fra forberedte stillinger. Poenget var ikke teknologisk raffinement, men gjentakelse, ildtetthet og rask reaksjon. Til slutt ble det innført en streng prioritering av ressursene: De dyreste luftvernssystemene ble reservert for komplekse trusler, mens hoveddelen av droneangrepene ble håndtert med enklere løsninger. Etter hvert som flybaner og angrepsmønstre ble bedre forstått, gikk avskjæringen fra improvisasjon til et organisert og geografisk forankret opplegg med særlig vekt på å beskytte energiinfrastruktur og store bysentra.
Les også: Biomimetiske mikrodroner: Utvidelsen av krigens domene 🔒
Justering av flyprofilene
Overfor denne tilpasningen forsøkte Russland å endre oppsettet. Flyprofilene ble justert, med droner sendt ut i større høyder for å unngå ild fra maskingeværer. Denne endringen eksponerte dem imidlertid for andre midler. I Lisovtsevs analyse utvidet Ukraina sitt svar ved å ta i bruk enkle luftbårne plattformer – lette fly og helikoptre – de ble brukt som mobile avskjæringsplattformer. Også her var logikken den samme: Å bevare høyverdige systemer og opprettholde en økonomisk bærekraftig løsning som kunne fungere over tid.
I 2024 introduserte Russland Geran-3, i hovedsak en Geran-2 utstyrt med jetmotor i stedet for stempelmotor. Målet var å øke hastigheten og redusere tidsvinduet for avskjæring ved å omgå et ukrainsk forsvar som var godt tilpasset de klassiske Shahed-dronene. Gevinsten viste seg imidlertid å være begrenset. Parallelt akselererte Ukraina i en annen retning, de utviklet avskjæringsdroner spesifikt utformet for å håndtere enkle og lite manøvrerbare mål, med en enhetskostnad som stod i forhold til en bruksverdien. Det handlet ikke bare om å nøytralisere trusselen, men å gjøre det uten å tømme lagrene for luftvernmissiler og binde opp sjeldne ressurser.
Geran-3 ble dermed ikke et masseprodukt på linje med Geran-2. Den ble etterfulgt av Geran-4, et nytt forsøk på å forbedre jetkonseptet, med sikte på høyere hastighet og større høyde. Denne utviklingen støtte imidlertid på mer grunnleggende begrensninger. Shahed-skrogets aerodynamikk som er stabil ved lav hastighet, blir ustabil over et visst fartsnivå, og slike begrensninger kan ikke løses med enkle justeringer. Geran-4 nådde aldri reell operativ utrulling, og innsatsen flyttet seg derfor til Geran-5, som har en mer radikal utforming.
Tilpasning av standardene
Geran-5 markerer et dypere brudd med flyprofil og arkitektur som er utformet for å møte det ukrainske flerlags forsvaret direkte. Nylige meldinger viser til de første observasjonene av denne versjonen i Ukraina, uten at det er mulig å konkludere med masseproduksjon ennå. Utviklingsbanen belyser imidlertid et nesten ironisk fenomen: Etter hvert som det ukrainske forsvaret er blitt tettere, er dronen som opprinnelig var ment å være billig, ikke det lenger. Geran-2 anslås vanligvis til rundt 50 000 dollar per enhet. Geran-3 skal ha nådd om lag 150 000 dollar. Geran-4 ble vurdert til nær 300 000 dollar. Geran-5 nærmer seg 800 000 dollar.
Les også: Sjødroner: Den nye situasjonen 🔒
På dette stadiet er sirkelen nesten sluttet. Geran-5 skal ha et stridshode på rundt 90 kilo, langt mindre enn et Kh-101-kryssermissil, men kostnaden begynner å nærme seg, alt tatt i betraktning. I jakten på et enkelt, masseprodusert våpen blir Russland, som følge av ukrainsk tilpasning, tvunget til å gjeninnføre kompleksitet, kostnad og knapphet. Metningsdronen nærmer seg dermed, skritt for skritt, det klassiske kryssermissilet – ikke fordi den overgår det, men fordi den tvinges til å etterligne visse egenskaper for å være relevant.
Lærepengen er til slutt ganske klassisk. Et våpen kan være billig eller vanskelig å nøytralisere, men det ikke begge deler over lang tid. Så snart en motstander organiserer et forsvar, tvinger det frem innovasjon – og innovasjon har en pris. Myten om massevåpenet som er billig og mirakuløst, og som kan erstatte avanserte systemer på varig grunnlag uten å betale den teknologiske og industrielle regningen, forsvinner når det møter slagmarken.
Den omfattende bruken av Geran skapte imidlertid ikke bare et taktisk eller teknologisk problem for Ukraina. Den representerte en systemisk utfordring som førte til en gjennomgripende omforming av militær organisering, kommandokjeder, kapasitetsprioriteringer og apparatet for utvikling og anskaffelser. Utfordringen var ikke bare å ødelegge droner, men å gjøre det over tid, til en bærekraftig kostnad, mot en gjentakende og metningspreget trussel.
Ukrainas motreaksjon
Det er trolig det som, ved analogi, kan kalles «den ukrainske DGA[1]», nemlig at virkningene har vært mest strukturerende. Konfrontert med Geran forsto Ukraina at det ikke kunne nøye seg med å importere vestlige systemer ferdig levert. Landet fremskyndet derfor etableringen av et økosystem for krigsinnovasjon som knyttet sammen forsvarsdepartementet, etterretningstjenester, lokale industribedrifter, oppstartselskaper, universiteter og sivile aktører. Prioriteten var ikke lenger teknisk perfeksjon, men hvor raskt løsninger kunne testes, justeres, produseres og tas i bruk på nytt i løpet av få uker.
Denne tilnærmingen endret anskaffelsesprosessene i dybden. Lange og standardiserte sykluser ble erstattet av langt mer smidige mekanismer, der et ufullkomment, men umiddelbart tilgjengelig system ble foretrukket fremfor en optimal løsning som kom for sent. Kampen mot Geran har dermed bidratt til fremveksten av en uttalt «godt nok»-kultur, der hovedkriteriet er kost–nytte-forholdet overfor en gitt trussel.
Det er innenfor denne rammen man må forstå den raske utviklingen av avskjæringsdroner, improviserte deteksjonssystemer, koordineringsprogramvare og tilpasning av eksisterende plattformer. Den «ukrainske DGA» fungerer ikke som en vestlig, sentralisert administrasjon, men som et hybrid nettverk, der rollene som bruker, utvikler og vurderer bevisst flyter over i hverandre. Tilbakemeldinger fra fronten er umiddelbare, og beslutningen om å industrialisere eller skrinlegge en løsning tas på få dager.
Les også: «Magyar»: Dronenes far i den ukrainske hæren 
Den 414. separate bataljonen for ubemannede angrepsflysystemer «Birds of Magyar», integrert i de ukrainske landstyrkene og ledet av Robert Brovdi, illustrerer denne transformasjonen fullt ut. Med røtter i den ungarske kulturen i Transkarpatia har Brovdi fått sitt krigsnavn, Magyar, som har gitt enheten dens identitet. Bataljonen skiller seg ut med sin hybride natur: både en stridende enhet i frontlinjen, et senter for operativ doktrine og en nærmest administrativ struktur. Den forener taktisk kommando, teknologisk utvikling, opplæring, standardisering av prosedyrer og direkte samhandling med generalstaben og industrimiljøet gjennom svært korte beslutningslinjer. Denne funksjonelle organiseringen, basert på umiddelbar erfaringsbasert læring og en konstant jakt på best mulig kost–nytte-forhold, gjør den til et av de mest gjennomarbeidede eksemplene på integrasjonen mellom droner, administrasjon og kamp i den ukrainske hæren.
Til slutt har utfordringen fra Geran hatt en strukturerende effekt på budsjettmessige og doktrinære prioriteringer. Den har tvunget frem et klart skille mellom ressurser beregnet for høyintensitetskamp mot avanserte plattformer og ressurser dedikert til masseslitasje mot enkle droner. Dette skillet, som står sentralt i ukrainsk militær tenkning, bidrar til at feilen med å bruke missiler til flere millioner dollar mot mål verdt noen titusener unngås. Det gir også næring til en bredere refleksjon om moderne slitasjekrig, der organisering og økonomi teller like mye som teknologi.
Til syvende og sist har Geran ikke bare tvunget Ukraina til teknisk innovasjon. Det har også bidratt til å forvandle hæren og anskaffelsesapparatet til et svært tilpasningsdyktig, desentralisert og pragmatisk system. Paradoksalt nok har Russland, i forsøket på å oversvømme Ukraina med et enkelt og masseprodusert våpen, fremskyndet fremveksten – på ukrainsk side – av en særlig moderne organisasjonsmodell for krigføring, der læringshastighet og økonomisk disiplin har blitt våpen i seg selv.
Sluttnoter
[1] DGA viser til den franske Direction générale de l’armement, altså statens sentrale organ for forsvarsmateriell, utvikling, testing og anskaffelser i Frankrike.
Krigføring med droner: Fremtidens slagmark i full utvikling 🔒
