Venezia-biennalen fremstilles ofte som et symbol på kunstnerisk frihet og internasjonal dialog, men har den i dag blitt en arena for ideologisk kamp, geopolitisk press og kulturell maktutøvelse?
Biennalen ble etablert i 1873 med mål om å invitere verdens stater til å vise frem det ypperste innen nasjonal kunst. Konseptet var den gang banebrytende: Hvert land opprettet sin egen paviljong, som det også eide, for å løfte frem kunstnere som kunne gi nasjonen prestisje. Venezia-biennalen ble dermed den første globale institusjonen som samlet stater rundt kunsten. Ideen om å samle verdens nasjoner ble senere videreført på det politiske planet, et halvt århundre og to verdenskriger senere, gjennom opprettelsen av FN i 1945.
Biennalen representerte en ny type institusjon. Den var verken et akademi, en verdenssalong eller en markedsplass. Venezia-biennalen ble et rom for global synlighet for kunsten og uttrykte en moderne forståelse av kunst ved å omfavne et stort mangfold av uttrykksformer. Ambisjonen var høy: å anerkjenne alle kunstretninger og skape utveksling mellom folk og kulturer, både nære og fjerne, kjente og ukjente. Filteret var verken ideologisk, akademisk eller økonomisk. På slutten av 1800-tallet eksisterte det en tro på at kunst var et universelt språk, hevet over ord, som kunne deles på tvers av forskjeller. Venezia tilbød verden et møtested over politikken. Ambisjonen var edel, men vanskelig å opprettholde, for kunst og politikk har alltid vært preget av motsetninger.
Venezia gir kunsten en teaterscene og gjør den synlig for hele verden
Biennalen har gjennom historien vært preget av kriser, instrumentalisering, konflikter og skandaler, særlig fra 1960-tallet og fremover, da massemediene etablerte sitt hegemoni over global kommunikasjon og ble et sentralt våpen i den kulturelle kalde krigen. Metodene i denne nye typen krigføring fungerte spesielt godt i Venezia, hvor flere hundre journalister fra hele verden samlet seg under biennalen.
Les også: Folklore og nasjonalisme: Fra tradisjon til propaganda
Strategiene bygger på hele arsenalet av det spektakulære: illusjoner, avledningsmanøver, demonisering, uthenging, symbolske rettssaker og fordømmelser — men også glorifisering, kjendiseri og plutselig kanonisering. Som herskere over bildene sørger mediene for at hendelsene spres globalt. Skandaler, dramatikk og konflikter produseres for å gi stoff til journalister på jakt etter oppsiktsvekkende historier. Jo mer splittende, dramatisk og følelsesladet en hendelse er, desto større blir oppmerksomheten.
Å skape «buzz» er blitt en kunstform i seg selv, og det er derfor ikke overraskende at de alvorlige spørsmålene sjelden stilles — blant annet hvem som finansierer hele iscenesettelsen: Who pays the piper[1]? Den brede offentligheten oppfatter i liten grad kulturkrigen, dens strategier, logistikk og finansiering, som fortsatt ledsager militære, kommersielle og finansielle konflikter.
Skandale ved biennalen i 2026
Forestillingen utspiller seg med en verdenskrig som bakteppe. Skandalen oppstår da ekspertjuryen, som skal dele ut biennalens pris under åpningsseremonien, kunngjør sin kollektive avgang foran en stor forsamling av journalister. Begrunnelsen er at Den internasjonale straffedomstolen har dømt Putin og Netanyahu for forbrytelser mot menneskeheten. Dermed, hevder juryen, kan israelske og russiske kunstnere ikke lenger motta en slik utmerkelse. De må ekskluderes fra prisutdelingen.
Samtidig marsjerer Femen, Pussy Riot, maskerte rockere, Anga-kollektivet og palestinske aktivister gjennom området mens de demonstrerer og roper ut sin indignasjon. Noen viser frem brystene sine, andre løfter plakater. Fremtredende intellektuelle tar ordet, pressen hisser seg opp, og Europas politiske ledere trekkes inn i en stadig sterkere fordømmelse. Flere varsler at de vil trekke tilbake sine faste subsidier, mens kulturdepartementet uttrykker bekymring. Det er det vanlige manuskriptet.
Biennalens administrasjon, som kjenner ritualet[2], forsøker å dempe konflikten ved å utsette prisutdelingen til slutten av utstillingen i november. Ingen jury skal avgjøre saken — denne gangen inviteres publikum til å stemme.
Hva er en kunstner? Hva er en intellektuell i Venezia i 2026?
Situasjonen gir grunn til å stille spørsmålet, fordi kunsten har fått en ny definisjon. Den er ikke lenger et «særegent, legemliggjort verk, der den fullendte formen bærer mening utover ordene». Dersom man skal tro institusjonene, mediene og markedet, er kunsten nå definert som «en moraliserende, revolusjonær og engasjert diskurs i samfunnets tjeneste». Dette systemet skaper et skille mellom de «gode» politisk militante kunstnerne og de «onde» kunstnerne som fortsatt bruker penselen uten å være aktivister.
Kunstneren som godkjennes av institusjoner og marked, velges ikke for verkets iboende kvalitet eller dets unike karakter. Verket vurderes ut fra budskapet. Kunstneren lever dermed av godtgjørelsen for tjenesten som ytes til «samfunnet», det vil si oppdragsgivere, strateger eller spekulanter.
Les også: Russisk nasjonalistisk opera på 1800- og 1900-tallet 🔒
Kunstneren er blitt en leiesoldat — en soldat i en globalisert hybridkrig som instrumentaliserer kunsten. Oppdraget er å anklage, fordømme, demonisere og rive ned. Denne kunstneren eksisterer ikke lenger i kraft av seg selv og har ingen beundrere som elsker verket for dets egen skyld. Han er sin herres slave; han er blitt et image.
Denne nye definisjonen av kunstneren synes å være allment akseptert, og den legitimerer juryens krav. Siden krigen i Ukraina begynte, er israelske og russiske kunstnere i praksis ikke blitt vurdert ut fra talent, men ut fra nasjonalitet.
For enhver kunstner og intellektuell reiser det seg derfor et avgjørende spørsmål: Er definisjonen av kunstneren i den vestlige verden blitt kollektivistisk? Kan man skape uten frihet? Uten å følge en individuell vei? Er det ikke på tide å sette grenser for kunstnerens politiske, finansielle og massemediale underkastelse? Er det ikke nettopp kunstnerens oppgave å forene motsetninger og bringe ytterpunkter nærmere hverandre, snarere enn å fungere som trommeslagere og sabelførere i stadig nye konflikter?
Likevel er det ingen grunn til å tro at Venezia-biennalen er truet. Den er vant til slike hendelser, som har den fordelen at de skaper oppmerksomhet og sikrer både renommé og økonomisk fremgang. Venezia forblir en storslått teaterscene som alltid har noe nytt å fremføre. Skjønnheten og kunsten redder den. Biennalen er nå 133 år gammel uten en rynke. Kan det samme sies om den andre globale institusjonen, dens yngre søster FN?
Vi sees igjen i 2028, i denne praktfulle kulissen, til neste briljante farse, hykleri, parade og pasquinade.
Sluttnoter
[1] Stonor Saunders, Frances, Who Pays the Piper, utgitt i USA i 1999 og i Frankrike hos Albin Michel i 2003.
[2] Biennalen ble avbrutt under begge verdenskrigene, og alle senere konflikter har satt tydelige spor der, særlig Vietnamkrigen. Det som skjer i dag ligger i biennalens natur: Den fungerer som et politisk resonanskammer, omgitt av byens skjønnhet og kunsten. Sammenstillingen av motsetninger er kanskje nettopp kilden til dens fruktbarhet. Motsetningene har ikke klart å ødelegge den.
Fra palio til calcio: «leker» som politiske og sosiale markører i italienske byer 🔒
