Den nye geoøkonomiske tidsalderen for makt har kommet for å bli – og Norge ikke følger med i timen.
Vi lever i en ny geopolitisk epoke der makt ikke lenger kun måles i militære muskler, men i økonomisk autonomi, teknologisk kapasitet, og evnen til å innovere raskere enn andre. Dette er den moderne maktens treenighet – en triade EU forsøker å forstå gjennom Draghi-rapporten, USA har operasjonalisert gjennom IRA (Inflation Reduction Act), og Kina for lengst har gjort til statsdoktrine.
Men midt i dette kappløpet står Norge – en energinasjon på papiret, men en kunnskapsnasjon på vikende front. Vi har kapital. Vi har ressurser. Men vi mangler noe langt viktigere: strategisk evne til å koble forskning, næringsliv og politikk i et nasjonalt kraftfelt.
Fra idéøkonomi til renteøkonomi
De siste tiårene har Norge gått fra å være en industrinasjon som bygget, produserte og eksperimenterte – til å bli en forvaltningsnasjon som administrerer rikdom. Våre styringssystemer er blitt bedre på budsjettdisiplin enn på risikotaking. Der Sverige, Finland og Danmark har brukt de siste 15 årene på å bygge globale teknologiselskaper, har Norge bygget stadig flere utredninger.
Mens svenskene fjernet formuesskatten og fikk Spotify, Klarna og Northvolt, økte Norge eierbeskatningen og fikk et klima der gründere og investorer søker utenlandske adresser.
Norsk kapital tørster etter sikkerhet – og norsk innovasjon tørker ut.
Dette er ikke lenger et økonomisk problem. Det er et geoøkonomisk svakhetstegn:
For i en verden der teknologi er politikk, og kapital er sikkerhet, er manglende innovasjon en form for strategisk avvæpning.
Når staten klipper koblingsledningen
Det mest alvorlige tegnet på denne mentale nedrustningen finner vi i statsbudsjettet for 2026. Regjeringen foreslår å avvikle Forregion, en regional ordning som har fungert som Norges mest effektive koblingsboks mellom forskningsmiljøer og små bedrifter.
Dette kan virke som en detaljpost på et budsjett, men konsekvensene er prinsipielle:
Man fjerner et virkemiddel som transformerer kunnskap til økonomisk handling. Forregion er ikke et støtteprogram – det er et systemisk virkemiddel for å utløse innovasjon.
Les også: Fra geopolitikk til geoøkonomi🔒
Små bedrifter uten egne forskningsavdelinger har gjennom Forregion fått hjelp til å formulere forskningsbehov, koble seg til forskningsmiljøer, og starte forprosjekter.
Resultatet? Nye produkter, eksportinntekter – og flere av Norges mest spennende teknologibedrifter.
Når regjeringen kutter slike ordninger, er det ikke bare et budsjettmessig valg. Det er et uttrykk for strategisk kortsynthet.
Det skjulte maktspillet bak innovasjon
I geopolitikk snakker vi ofte om hard makt (hard power) og myk makt (soft power).
Men i det 21. århundre vokser en ny kategori frem: Smart makt (smart power) – evnen til å bruke kunnskap, innovasjon og teknologi som maktmidler. Dette er ikke teori.
Mens USA bygger sin teknologiske dominans gjennom innovasjonsdrevne selskaper som dobler seg som geopolitiske verktøy – fra SpaceX til Microsoft –, bruker Kina statlige insentiver for å sikre nasjonal teknologisk selvforsyning og global markedsdominans. EU, på sin side, forsøker desperat å skape «European Champions» for å unngå total avhengighet av Silicon Valley og Shenzhen.
Og Norge? Vi klipper forbindelsen mellom næringsliv og forskning i distriktene. Det er ikke innovasjonspolitikk – det er selvdestruksjon.
Når distriktene blir frakoblet kunnskapsøkonomien
De fleste innovasjonsmiljøer i Norge ligger i byene. Men de industrielle musklene – verkstedene, prosessindustrien, sjømatnæringene, energiprosjektene – finnes i regionene. Forregion har fungert som broen mellom disse verdenene.
Når denne broen forsvinner, mister tusenvis av små og mellomstore bedrifter sitt første møte med forskning. Det er ikke bare et distriktspolitisk tap, men også et nasjonalt tap.
Uten koblingsmekanismer forvitrer innovasjon i regionene – og Norge mister sin største konkurransefordel: bred kunnskapsbasert verdiskaping over hele landet.
Resultatet er at vi får et sentralisert innovasjonskart, hvor all vekst og forskning trekkes mot Oslo og Trondheim, mens resten av landet blir leverandør, ikke utvikler.
Kapitalen uten retning
I den klassiske økonomiske teorien – fra Mises til Schumpeter – er kapital en dynamisk ressurs. Den skal settes i arbeid for å skape nye ideer, nye markeder, nye løsninger.
Men i dagens Norge fungerer kapital mer som et forsvar mot risiko enn som et verktøy for vekst.
Mange formuende investorer velger å parkere pengene sine i eiendom, fond eller i banken – ikke i selskaper. Hvorfor? Fordi skattesystemet straffer investeringer i ikke-likvide verdier. Resultatet er at store deler av norsk kapitalbase blir liggende død i finansielle instrumenter, mens gründere og teknologibedrifter mangler risikokapital.
Dette er innovasjonens versjon av den såkalte “Valley of Death” – dødens dal der gode ideer dør fordi kapital og forskningsstøtte ikke møtes i tide. Forregion var en av få ordninger som faktisk bygde bro over denne dalen.
Den europeiske advarselen
I Draghi-rapporten til EU (2024) pekes det på et mønster som også gjelder Norge: Europa har mistet sin teknologiske handlekraft fordi innovasjon har blitt behandlet som et støttefelt, ikke som et strategisk sikkerhetsområde. Mario Draghi sier det tydelig: ¨
Les også: Den delte verden: Handelsmaktens nye tidsalder 🔒
«Uten en fornyet satsing på innovasjon og produktivitet risikerer Europa å bli et museum over sine tidligere bragder.»
Dette gjelder også Norge. Vi har vært stolte av å være en høyteknologisk olje- og energinasjon. Men i overgangen til det digitale og det grønne er vi i ferd med å bli et museum over vår egen velstandshistorie.
En geopolitisk sårbarhet
Den som ikke produserer teknologi, må kjøpe den.
Den som ikke utvikler kunnskap, må importere den.
Og den som ikke bygger egen industriell kapasitet, må stole på andre.
Dette er ikke en akademisk observasjon. Det er kjernen i geoøkonomisk tankegang, som gjør oss sårbare for eksterne krefter. Når Norge reduserer sin egen innovasjonskapasitet, svekker vi også nasjonal motstandskraft. Vi blir mer avhengige av EU og USA for teknologi, og mer sårbare for globale leverandørkjeder. I praksis outsourcer vi fremtidens verdiskaping – og dermed vår politiske handlefrihet.
Fra statsbudsjett til statlig doktrine
Innovasjon må ikke behandles som en budsjettpost, men som en del av nasjonal doktrine. Likevel ser vi at norske myndigheter reduserer bevilgningene til forskning og høyere utdanning med en realnedgang på over 3 %. Universitetene får færre forskere, bedriftene mister koblingsordninger – og samtidig snakker man om «omstilling» og «grønn industri».
Det er som å sende et skip til havs uten motor og bli overrasket når det driver.
Forregion-kuttet er ikke bare symbolsk; det representerer en ideologisk blindhet: troen på at markedet alene vil løse innovasjonsutfordringen. Men uten infrastruktur for kobling mellom akademia og næringsliv, forblir kunnskapen steril og kapitalen passiv.
Veien videre – en ny geoøkonomisk strategi for Norge
Norge må ut av sin forvaltningsmodus. Vi må bygge en innovasjonsstat, ikke en budsjettnasjon.
For det første:
Vi må etablere en nasjonal geoøkonomisk strategi der innovasjon, kapitaltilgang og forskning ses som deler av det samme kretsløpet.
Innovasjon er ikke kostnad – det er forsikring mot irrelevans.
For det andre:
Staten må gjenreise regionale innovasjonsordninger som Forregion og gi dem forutsigbare rammer. De er ikke kostbare – de er effektive.
Les også: Norge som energinasjon: Fra industribygging til geopolitisk naivitet 🔒
For det tredje:
Norsk kapital må gis incentiver til å gå inn i vekstbedrifter.
Det må lønne seg å investere i verdiskaping fremfor finansspekulasjon.
For det fjerde:
Akademia må få et tydelig mandat: forskning skal ikke bare publiseres, men prøves ut i praksis. Universiteter må bli innovasjonspartnere, ikke kunnskapsarkiver.
En geopolitisk sluttrefleksjon
Når stormaktene definerer innovasjon som sikkerhet, må småstater som Norge forstå at manglende innovasjon er en sikkerhetsrisiko. Det er gjennom forskning, entreprenørskap og industriell kapasitet at vi opprettholder vår handlefrihet.
Å kutte Forregion og samtidig tale varmt om grønn omstilling, er som å rive fundamentet mens man bygger huset. Det er ikke bare dårlig politikk – det er strategisk naivitet.
I 2030 vil verden være delt mellom de som skaper teknologi, og de som forvalter andres teknologi. Spørsmålet er: Hvor vil Norge stå?
Epilog: Vi må tørre å skape
Norge ble bygget av mennesker som våget å bygge. Vi er et folk som har trosset fjell, hav og kulde – men nå later vi til å frykte risiko mer enn vi frykter stagnasjon. Historien viser at nasjoner ikke dør av fattigdom, men av komfort og selvtilfredshet.
Hvis vi fortsetter å leve av det vi har gjort – og ikke av det vi skaper – blir fremtiden kort.
Vi må finne tilbake til det som skapte Norge: viljen til å handle, bygge, og lære.
For i en verden som ruster opp, kan vi ikke fortsette å ruste ned.
