Storbritannias sosialdemokratiske parti (SDP) beskriver seg selv som “et patriotisk, økonomisk venstreorientert og kulturelt tradisjonelt parti”. Er det fremtiden for politikk i Europa?
William Clousto er lederen for Storbritannias sosialdemokratiske parti (SDP). Under SDPs årskonferanse 13. september i år i London, satte han seg ned med The American Conservative for å snakke om utenrikspolitisk intervensjon, neokonservatisme, energipolitikk og gjenoppblomstringen av engelsk nasjonalisme.
SDP fremstår som det eneste partiet i Storbritannia som forsøker å forene utenrikspolitisk realisme, en høflig form for nasjonalisme og sosialdemokratisk politikk. Dette er utvilsomt en uvanlig kombinasjon i europeisk sammenheng, der mange populistpartier er mer nasjonalistiske hjemme og mer intervensjonistiske utenfor egne grenser.
– Hva bør konturene av en britisk «storstrategi» være?
– Jeg synes ikke «storstrategi» er et særlig nyttig begrep for Storbritannias nåværende situasjon. Landets stilling er langt mer beskjeden enn som så. Ser man på de siste 25 årene med britisk politikk, ser man en rekke alvorlige feil: deltakelse i selvødeleggende valgkriger i Irak og Afghanistan, bevisst forsømmelse av landets energisikkerhet og industrielle kapasitet, og nylig også manglende evne til å sikre våre egne grenser.
– Et klokt svar på en gjenoppstått multipolar verden og uunngåelig ustabilitet er, etter min mening, å fokusere på nasjonal motstandskraft og kapasitet. Vi må særlig prioritere å gjenreise den innenlandske industrien. Det betyr ikke at Storbritannia skal ignorere sin geostrategiske rolle eller sitt ansvar overfor internasjonale partnere. Vi må være en pålitelig alliert for USA, for Vest-, Sentral- og Sør-Europa, og for våre venner og handelspartnere verden over.
– Jeg vil fremme et tettere samarbeid mellom verdens demokratiske stater – ofte på tross av, og til tider på grunn av, FN. Portugiseren Franco Nogueiras observasjon fra 1960-tallet om FNs iboende anti-vestlige slagside er fortsatt gyldig. En vedvarende brist i internasjonalt diplomati er at autoritære regimer bruker rettighetsbegreper oppfunnet i Vesten som våpen mot Vesten. Vi ser det i klimapolitikken og i de grunnløse kravene om slaverierstatninger. Dette må motarbeides.
Les også: Englands storstrategi 🔒
– Jeg vil også trekke Storbritannia ut av hele det internasjonale asylrettssystemet, gjennom parlamentarisk vedtak, fordi det fratar stater retten til å kontrollere egne grenser. Når staten ikke kontrollerer grensene, bryter den samfunnskontrakten med borgerne. Resultatet er at tilliten til regjeringen kollapser. Jeg har lenge ment at Vesten trengte ett land som beviste at det faktisk kan gjenvinne kontroll over egne grenser. Trump/Vance-administrasjonen ser ut til å ha gjort nettopp det. Det fortjener anerkjennelse – og bør være et forbilde for Vesten. Brexit-avstemningen i 2016 viste hvilken retning britene ønsket, men den politiske eliten sviktet.
– Hvordan bør forsvars- og sikkerhetspolitikken endres?
– Etter tiår med utenlandske eventyr og mislykkede forsøk på å påtvinge andre våre verdier med makt, må vi igjen fokusere på forsvar av hjemlandet – samtidig som vi beskytter våre internasjonale interesser. Det trengs også en fullstendig overhaling av forsvarsanskaffelsene. Dagens trusler mot vårt levesett er ikke bare militære: terrorisme, organisert kriminalitet og cyberangrep utvikler seg raskt og sofistikert. Mange av disse truslene kan være hjemlige. Storbritannias sikkerhetsutfordringer er trolig like mye interne som eksterne.
– Er den britiske høyresiden fortsatt fanget i neokonservativ tenkning?
– Den politiske kursendringen som trengs nå, er en overgang fra markedsfundamentalisme til økonomisk nasjonalisme – bort fra billige importvarer og store handelsunderskudd, og mot innenlandsk produksjon. Elitene må slutte å være likegyldige til hva som produseres, hvor og av hvem – og hvem som eier det. Fremtidig økonomisk motstandskraft krever en total endring i tankegang.
– Denne tilpasningen har allerede skjedd i USA, legemliggjort av Trump og Vance og lenge fremmet av tenkere som Oren Cass og Robert Lighthizer. I Storbritannia er det foreløpig bare SDP som representerer denne retningen politisk. Noen få innen Labour og de konservative – som Lord Glasman og Nick Timothy – deler synet, men de er i klart mindretall og blir ofte ignorert.
– Innenrikspolitisk sitter Storbritannia fortsatt fast i restene av et økonomisk paradigme som stammer fra Thatcher-tiden. Staten klarer ikke å balansere budsjettet, kontrollere grensene eller håndtere masseinnvandringen, og landet har ikke hatt handelsoverskudd siden 1983. Modellen fungerer ikke, men høyresiden nekter å innse det. Dette er ikke bærekraftig. Jeg pleier å si at jeg ikke vet hva Reform UKs handelspolitikk er – fordi de ikke vet det selv.
– På den positive siden er aggressiv, intervensjonistisk neokonservatisme i Storbritannia i stor grad død som bevegelse. Forsøkene på å påtvinge andre samfunn våre verdier med makt regnes nå med rette som fullstendig nytteløse. Selv om man fortsatt ser sabelrasling på kommentarplass i enkelte aviser, er disse stemmene en diskreditert minoritet.
– Hva går SDPs energipolitikk ut på?
– Energisektoren er den grunnleggende industrien som alle andre avhenger av. Alle suksessrike økonomier trenger rikelig og rimelig energi, men Storbritannia har de høyeste strømprisene i den industrialiserte verden. Systemet vårt er upålitelig, produserer for lite, koster for mye og er for avhengig av import. Storbritannia var en pioner innen sivil kjernekraft etter krigen – med 19 anlegg og 41 reaktorer – men nå står vi midt i en energikrise og importerer gass for å holde lysene på.
– I september 2025 publiserte SDP forskningsrapporten Energy Abundance for å diagnostisere problemene og foreslå løsninger. Årsakene er tydelige: avskaffelsen av statlig planlegging i 1989, en feilslått privatisering (naturlige monopoler egner seg ikke for privatisering), bevisst nedstenging av olje- og gassproduksjon og til slutt ideologisk styring gjennom «netto null»-politikk og dyre, ustabile fornybare energikilder. Vi beregner at disse feilene har redusert britisk BNP med over 3 070 milliarder pund siden 2004.
Les også: England er fortsatt preget av opptøyene 🔒
– De økonomiske problemene har kulturelle røtter. Eliten har byttet bort vår velstand mot sin egen moralske selvtilfredshet. Først ble de likegyldige til behovet for pålitelig kraftproduksjon i eget land, og overlot ansvaret til markedet. Deretter lot de som om overgangen til dyre, ustabile fornybare kilder ikke bidro til avindustrialiseringen. Det gjorde den – og skadevirkningene er store. Man kan ikke skattlegge en nedlagt fabrikk. Til slutt, etter å ha satset alt på «netto null», har elitene strukturert energisystemet slik at vi må importere enorme mengder naturgass. Nå importerer vi over 40 prosent av energien vår. Hvordan betaler vi for det? Ikke ved å eksportere.
– Som partiet for den patriotiske staten vil SDP sette en stopper for dette. Løsningen er enkel: ta kontroll over energisystemet. Først bygge en ny flåte av statseide kraftverk basert på hydrokarboner innen fem år – 40 gigawatt gass og 20 gigawatt kull. Deretter, over de neste ti årene, bygge en ny statseid kjernekraftflåte på 40 gigawatt. Alt dette skal fylle nettet med nok strøm til å innføre trinn tre: en permanent prisregulering på 10 pence per kilowattime for både husholdninger og industri. Dette ville låse energiprisene lavt og gi forutsigbarhet for investorer og industri.
– Kort sagt: SDPs løsning på energikrisen er å bruke ren handlekraft – slik en kompetent stat kan gjøre. Som vi sier i partiet: Hvis rå kraft ikke virker, bruker du ikke nok.
– Kan CANZUK (Canada, Australia, New Zealand, UK) være en løsning på Storbritannias svekkede innflytelse?
– Jeg ser den anglo-vestlige sivilisasjonen som en rik og særpreget kultur, verdt både å verdsette og beskytte. Som en person med familie i Storbritannia, Canada, Australia og USA er jeg personlig tiltrukket av CANZUK-tanken. Jeg støtter tett samarbeid mellom disse demokratiske landene, særlig innen handel, forsvar og sikkerhet – slik AUKUS-avtalen viser. Men jeg ser ikke realistiske utsikter til et felles forbund eller konføderasjon. Snakk om en «felles marine og kombinert BNP» minner om den utopiske tenkningen fra 1950-tallet som førte til EU.
Les også: – Margaret Thatcher trodde på verdien av britisk kultur og historie 🔒
– Sterke nasjonalstater beskytter borgernes interesser bedre enn svake føderasjoner. De som fremmer CANZUK, peker ofte på fri bevegelse som et mål, men det er helt urealistisk. Tror noen at Australia ville gi full fri bevegelse til alle britiske borgere? Det ville utløse store migrasjonsbølger, inkludert mange kulturelt vanskelige minoriteter. (MI5 overvåker rundt 40 000 personer for islamistiske trusler.) Som et av få vestlige land med effektiv grensekontroll ville Australia være svært uklokt om det gikk med på det.
– Er økende engelsk etnonasjonalisme en trussel mot Den britiske unionen?
– Engelskmennene har utvilsomt våknet kulturelt. Det har lenge vært tatt for gitt at engelske interesser er trygge og ikke trenger spesiell oppmerksomhet. Tidligere ble engelskhet og britiskhet sett på som nesten synonyme. Da England vant fotball-VM i 1966, vaiet unionsflagget – ikke St. Georgs-korset – og ingen reagerte. Nå ville man det.
– For engelskmennene har dette sammenblandingen hatt ulemper. I tiår har nasjonal stolthet vært kulturelt akseptert i de keltiske nasjonene, mens engelskhet har vært nærmest forbudt. Skotter, irer og walisere kan feire sine nasjonaldager uten reaksjoner, men engelskmenn har ikke hatt samme frihet. Samtidig har fordømmelsen av imperiets fortid falt uforholdsmessig tungt på engelske skuldre, selv om de keltiske nasjonene deltok aktivt i koloniprosjektet.
Les også: Fra Bagdad til fiasko: Neokonservatismens fall 🔒
– Etter at Blair-regjeringen opprettet egne parlamenter i Skottland, Wales og Nord-Irland, står England igjen uten eget parlament. Noen sier landet er for stort til å ha ett, men i så fall er det kanskje også for stort for unionen.
– Når et folk blir nedvurdert av sine egne eliter slik engelskmennene har blitt, vil de før eller siden reagere – og det har de gjort. Over hele landet ser man nå kampanjer som «Raising the Colours», der St. Georgs-korset heises offentlig. Dette er nytt. Som jeg sa på SDPs konferanse i London: Å henge engelske flagg på lyktestolper er ikke bare et krav om anerkjennelse, men et rettmessig opprør mot at flertallet blir tilsidesatt. Igjen viser progressive at de ikke forstår hvilken kulturell mobilisering de selv har utløst.
– Jeg tror ikke unionen vil bryte opp, men den vil fragmenteres kulturelt – både innad i England og mellom England og de andre delene. Full juridisk separasjon av Storbritannia er en enorm oppgave. Brexit var vanskelig, men å skille selve unionen ville være nesten umulig. Mange av oss – meg selv inkludert – har familie på begge sider av den skotske grensen og er bokstavelig talt anglo-skotter. Det samme gjelder Wales, og til en viss grad Nord-Irland, selv om sistnevnte har en annen vei å gå.
– Filosofen John Gray har forutsagt at Storbritannia vil holde sammen, og jeg tror han har rett. De keltiske nasjonene ønsker uavhengighet, men får ikke regnestykket til å gå opp. Engelskmenn reagerer med likegyldighet på skotsk uavhengighet, men forstår ikke alltid de strategiske konsekvensene. Avtalen er enkel: engelske skattebetalere subsidierer Skottland, og til gjengjeld sikres et trygt nordlig territorium. I teorien kunne et uavhengig Skottland tillate Russland eller Kina å etablere marinebaser i Scapa Flow. Skottland er avgjørende for Englands sikkerhet. Sett slik må unionen bestå.
– Et siste og viktig poeng: Engelsk etnonasjonalisme utgjør ingen umiddelbar trussel mot unionen, fordi det ikke finnes noen bevegelse som kan virkeliggjøre engelsk uavhengighet. Skottland, Wales og Nord-Irland har alle etablerte separatistpartier. England har ingen – og ingen vei til en folkeavstemning.
Storbritannia i sentrum for debatten om ytringsfrihet og innvandring🔒
