Avtalen mellom Saudi-Arabia og Pakistan: Mot et nytt strategisk rammeverk? 🔒

Bak avtalen ligger et halvt århundre med stille militært samarbeid – nå gjort synlig for hele verden.

Saudi-Arabia og Pakistan inngikk i september 2025 en offisiell avtale om gjensidig forsvar. Noen har omtalt dette som en kjernefysisk garanti gitt til Riyadh av Islamabad. Avtalen reiser mange spørsmål om dens militære, diplomatiske og regionale konsekvenser.

Revue Conflits har intervjuet Gil Mahely, ekspert på sikkerhetspolitikk i Midtøsten og Sør-Asia, om den nye gjensidige forsvarsavtalen mellom de svært viktige land i den sunnimuslimske verdenen.

– Denne avtalen er blitt presentert som en «kjernefysisk beskyttelse» gitt av Pakistan til Saudi-Arabia. Hva dreier det seg egentlig om?

– Man må være forsiktig med slike uttrykk. Avtalen mellom Riyadh og Islamabad er ikke en revolusjon, men snarere en formalisering av et gammelt forhold. Man kan si at dette er et ekteskap som kommer etter et langt samboerskap.

– Siden slutten av 1940-årene, og til og med før Pakistan ble opprettet i 1947, har det eksistert bånd mellom muslimske eliter på det indiske subkontinentet og det saudiarabiske kongedømmet. Militært har Pakistan ofte støttet Riyadh: pakistanske soldater har vært utplassert i Saudi-Arabia, særlig under beleiringen av Den store moskeen i Mekka i 1979; saudiarabiske offiserer får jevnlig opplæring i Pakistan. Også i dag er flere hundre pakistanske soldater stasjonert i kongeriket.

Les også: Er islam høyrevridd? 🔒

– Med andre ord er det militære samarbeidet mellom de to landene ikke noe nytt. Det som er nytt, er viljen til å vise dette samarbeidet åpent.

– Når det gjelder «den kjernefysiske paraplyen», finnes det ingenting som tyder på at det inngår i avtalen. De offisielle uttalelsene er bevisst vage: de omtaler militær bistand «på alle nivåer», men nevner aldri eksplisitt ikke-konvensjonelle våpen. Denne uklarheten er trolig bevisst fra begge sider for å sende signaler uten å forplikte seg konkret.

– Noen kommentatorer mener dette er et svar på de nylige israelske angrepene. Er det troverdig?

– Nei. En slik avtale forhandles ikke på ti dager. Slike tekster krever måneder eller til og med år med diskusjoner. Selvfølgelig kan man velge å fremskynde eller utsette signeringsseremonien etter situasjonen, men selve avtalen går langt forut for det aktuelle nyhetsbildet.

– Man bør derfor ikke se dette som en umiddelbar reaksjon på israelske handlinger, men som et dypere strategisk skifte. Som i 1930-årene i Europa, da Frankrike inngikk en rekke avtaler med sine allierte i Sentral-Europa, handler dette først og fremst om en felles oppfatning av en trussel og en tilpasning til det geopolitiske landskapet.

– Kan man virkelig snakke om en gjensidig militærgaranti mellom de to landene?

– Igjen, man må være forsiktig. Man kan ikke sammenligne denne avtalen med NATO-paktens artikkel 5, som innebærer automatisk solidaritet mellom medlemslandene — og selv denne artikkelen er i dag gjenstand for tolkning.

– I tilfellet Pakistan–Saudi-Arabia er det svært lite sannsynlig at Riyadh vil sende sine F-15-jagere for å støtte Islamabad i en konflikt med India. På samme måte har Pakistan verken vilje eller kapasitet til å gi Saudi-Arabia en reell kjernefysisk beskyttelse.

– Det vi ser, er først og fremst en konvergens av interesser: Pakistan: en militært kompetent stat, men på randen av økonomisk kollaps, som søker å tjene penger på sin militære kapasitet. Saudi-Arabia: et usedvanlig rikt land, men avhengig av ekstern sikkerhet, som ønsker å spre risikoen og diversifisere sine allianser i en tid da USAs pålitelighet fremstår stadig mer usikker.

– Kan avtalen også ha en energidimensjon, særlig med tanke på Kina?

– Det er mulig, men sekundært. Saudi-Arabia eksporterer allerede store mengder til Asia og har gode forbindelser både med India og Pakistan. Avtalen endrer ikke grunnleggende på dette.

– Det som teller, er signalet som sendes: Riyadh kan ikke lenger nøye seg med amerikansk beskyttelse og søker andre garantier, også gjennom samarbeid med regionale makter. Formaliseringen av alliansen med Islamabad må først og fremst forstås som et signal til Washington, men også til Teheran og andre rivaler i regionen.

– Hvem er i dag Saudi-Arabias fremste motstander? Iran? Israel? Houthiene?

– Irans rolle som hovedfiende står fast. Siden 1979 har de to landene vært involvert i en eksistensiell rivalisering. Den islamske revolusjonen ga politisk sjiisme en ny dynamikk, som Saudi-Arabia svarte på med en ytterligere radikalisering av wahhabismen.

Les også: Iran outsourcer politisk vold 🔒

– Konflikten er religiøs, geopolitisk og historisk. Saudi-Arabia hevder sin legitimitet som vokter av islams hellige steder og som forkjemper for en streng form for islam; Iran fremstår som sjiaislams og det persiske nasjonalismens fanebærer, med en innflytelse som strekker seg inn i den arabiske verden.

– Dette betyr ikke at Riyadh ønsker å gjøre seg til en åpen fiende av Israel eller India. Tvert imot har Saudi-Arabia interesse av å bevare gode forbindelser til New Delhi, hvor det finnes en stor diaspora, og å unngå en direkte konfrontasjon med Israel. Men det regionale maktbildet forblir preget av det saudi-iranske motsetningsforholdet.

– Hva kan bli de videre konsekvensene av avtalen?

– På kort sikt er virkningen først og fremst diplomatisk. Offisialiseringen skaper et «politisk faktum»: alle snakker om det, og Iran må nå ta denne alliansen med i sine strategiske vurderinger.

– På mellomlang sikt vil effekten avhenge av hvordan de bilaterale forholdene utvikler seg. Pakistan og Iran deler allerede en vanskelig grense, særlig i Balutsjistan, der det fortsatt finnes spenninger og opprør. For Teheran vil et tettere forhold mellom Islamabad og Riyadh styrke følelsen av innringing.

– Til slutt melder det seg et spørsmål: søker Saudi-Arabia å nærme seg atomvåpen, direkte eller indirekte? Selv om jeg tviler på at Islamabad vil gi Riyadh et «kjernefysisk paraply», er bare tanken nok til å bekymre Iran og kan fremskynde landets egne programmer. I den forstand påvirker avtalen allerede den regionale sikkerheten, selv uten å endre den militære virkeligheten på kort sikt.

Pakistan, en forsvarsindustri man bør merke seg 🔒

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss, abonner eller doner.