Dagens toppmøte kan bli et geopolitisk vendepunkt – men til fordel for hvem?
Siden Donald Trump tiltrådte som USAs 47. president for sin andre periode, har hans «venn» Vladimir Putin allerede sikret seg viktige strategiske gevinster. Den russiske presidenten har fastsatt vilkårene for forhandlingene ut fra målene han satte med den «spesielle militæroperasjonen», og han har lagt frem sine betingelser for en «våpenhvile» – som han bare vil godta i bytte mot omfattende territorielle innrømmelser fra Ukraina, deriblant Donbass og Krim – uten å vike en tomme fra sine imperialistiske ambisjoner.
I dag vil president Trump møte den russiske presidenten Vladimir Putin til et toppmøte på tomannshånd i Alaska, trolig i Anchorage. Dette er et område som ble solgt av tsarene til USA i 1867, og som er en del av Arktis – den store geografiske regionen i jordens nordlige halvkule rundt Nordpolen – som i de siste årene har blitt et område for geostrategisk rivalisering mellom verdens stormakter.
President Trump er overbevist om at Russlands angrepskrig mot Ukraina kan løses gjennom et bytte av ikke nærmere spesifiserte landområder. Han har presisert at «hvis det ikke oppnås enighet, vil han ønske Putin og Zelenskyj lykke til med de fremtidige kampene». Dette er en åpenbar trussel mot president Zelenskyj om å stanse amerikansk bistand dersom han – slik han har varslet – ikke gir fra seg områdene Moskva krever, ettersom Ukrainas grunnlov forbyr det.
Trusselen bekrefter også uttalelsen visepresident J.D. Vance kom med 10. august: «Det hvite hus ønsker å slutte å finansiere konflikten i Ukraina». Dette inngår i en strategi for å presse og svekke den ukrainske presidenten, en linje som Trumps visepresident og forsvarsminister Pete Hegseth – begge uten diplomatisk eller strategisk erfaring – systematisk har fulgt ved å blokkere og forsinke utsendelsen av bistand til Ukraina, som allerede er godkjent av den amerikanske kongressen.
En strategisk seier for Putin
Toppmøtet vil finne sted uten deltakelse fra staten under angrep – Ukraina – og uten noen europeisk representasjon. Dermed gis Kreml full kontroll over agendaen, mens Kyiv, dets europeiske allierte og alle nasjoner som fortsatt tror på folkeretten, blir delegitimert og tilsidesatt.
Måten møtet er organisert på, valg av sted, presidentens ambisjon om å vinne Nobels fredspris, og uttalelsene Trump kom med til pressen før det arktiske toppmøtet, har påført de europeiske lederne og Ukrainas president Zelenskyj enda et hardt slag. Det viser at deres innflytelse på utviklingen i Europa – og særlig i forhandlingene om å få slutt på krigen – er marginal og ubetydelig.
Les også: Russland-ekspert: Trump er i et hjørne 🔒
Valget av Alaska som forhandlingssted er en ny strategisk seier for president Putin: Et møte på amerikansk jord, langt fra Europa og den ukrainske fronten, bekrefter deres reduserte betydning. Samtidig rehabiliterer og legitimerer det Kremls leder geopolitisk som en verdensleder. Til tross for vestlige sanksjoner bruker Putin toppmøtet for å presse Washington til å stanse dem eller svekke virkningene, for å befeste sin internasjonale legitimitet og Russlands imperiale storhet, samtidig som han holder fast på sine uakseptable territorielle krav og politiske innblanding i Ukraina.
Med hans egne ord møter president Trump til toppmøtet «uten å ha mange kort på hånden»: med få virkemidler for å presse sin russiske motpart og liten manøvreringsfrihet, etter gjentatte ganger å ha delegitimert Zelenskyj og gjentatt Kremls propaganda om årsakene til konflikten. Han er bundet av valgløftene om å avslutte krigen raskt og av manglende samordning med europeiske allierte om målene for en rettferdig og varig fred.
I tillegg er han omgitt av spekulasjoner om tidligere forbindelser til Russland, som stadig mer presserende blir trukket frem. Samtidig smuldrer hans diplomatiske støtte blant allierte raskt opp. Europeiske ledere presser åpent på for strengere sanksjoner mot Russland og sterkere sikkerhetsgarantier for Ukraina, og advarer om at enhver ensidig avtale med Putin vil være farlig og destabiliserende.
Aggressorens fred
Den prøyssiske generalen Carl Philipp Gottlieb von Clausewitz skrev verket Om krigen, utgitt i 1832 og bestående av åtte bind. Det regnes fortsatt som det viktigste militærstrategiske verket som noen gang er skrevet, og brukes fremdeles som lærebok ved alle militærakademier i verden, samt innen statsvitenskap og andre humanistiske fag. I verket konkluderer han: «Aggressoren er alltid fredens elsker; han ville foretrukket å erobre landet ditt uten motstand».
Derfor har president Putin, som forbereder seg på fred samtidig som han fortsetter å sende missiler mot ukrainske byer og planlegger nye offensiver, all interesse av å sette seg ved forhandlingsbordet med lederen for verdens supermakt – og han er uten tvil den som stiller sterkest i disse “arktiske” samtalene.
Hva kan da komme ut av forhandlingene i Alaska? Noen resultater er allerede synlige, andre virker sannsynlige. Den russiske presidenten har allerede sikret seg det viktigste resultatet siden starten på den militære aggresjonen mot Ukraina: gjenopprettelsen av sin personlige diplomatiske legitimitet.
Les også: Amerikansk analytiker om Russland, Ukraina og NATO: – Ta Trump seriøst 🔒
Møtet på amerikansk jord er et knusende slag mot Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som 17. mars 2023 utstedte to arrestordre mot presidenten for Den russiske føderasjon, Vladimir Putin, og Maria Alekseevna L’vova-Belova, presidentens kommissær for barns rettigheter i Russland. Det styrker Kreml-sjefens lederskap, både internt og internasjonalt, og hjelper Russland ut av isolasjonen.
I bytte mot en våpenhvileavtale, som skal føre til stans i bombingen av sivile – noe Russland uansett ville bryte heller før enn siden – ville han oppnå, i forståelse med USA, en formell anerkjennelse av nye territoriale annekteringer, at Ukraina gir avkall på NATO-medlemskap, og en lettelse eller opphevelse av vestlige sanksjoner. På sin side forsøker president Trump å få til en rask og profilert fredsavtale for å innfri sine valgløfter og sikre seg en stor politisk seier hjemme.
Likevel risikerer et slikt personifisert diplomati, uten bred internasjonal støtte, å føre til ensidige innrømmelser fra Washington til Moskva. Dette er konsesjoner som han ikke har noen politisk fullmakt til – verken fra det internasjonale samfunnet eller fra ukrainske myndigheter. Et slikt ettergivende standpunkt vil forsterke den dype strategiske kløften som har oppstått mellom Trumps USA og Europa, NATO-allierte og resten av den demokratiske verden.
Historien som rimer
Når historien ser tilbake på Alaska-toppmøtet, vil Ukraina og Europa ikke fremstå som aktører direkte involvert i krisen skapt av autokratienes “ondskapens akse”, men som tilskuere overlatt til sin egen skjebne av sin viktigste allierte gjennom de siste 80 årene – en alliert som plutselig skiftet side.
De andre medlemmene av Atlanterhavspakten, som fortsatt støtter Ukraina, holdes utenfor mens de slikker sårene etter handelskrigen som deres største bidragsyter har påført dem – med skiftende tollsatser og trusler om å trekke tilbake et stadig mer svekket forsvarsvern.
Den ubehagelige sannheten er at Ukrainas fremtid – og kanskje Europas – kan bli avgjort av to kontroversielle, men på enkelte måter like, personligheter som mer eller mindre bevisst og frivillig har fått verdens skjebne i hendene. To menn som møtes tusenvis av kilometer fra hovedstedene i de 50 statene som utgjør det europeiske kontinentet, for å tegne opp en ny verdensorden preget av usikkerhet, utrygghet og bruk av militær makt.
Les også: Tidligere Trump-presidentrådgiver: – USA vil ikke snu ryggen til Ukraina 🔒
Hvis ekkoene fra Jalta-konferansen i 1945 virker ubehagelig nære, er det fordi historien har en tendens til å gjenta seg – om enn på ulike måter. Jalta-konferansen, som fant sted 4.–11. februar 1945 på Krim, var et avgjørende møte mellom lederne for de viktigste allierte maktene: Franklin D. Roosevelt (USA), Winston Churchill (Storbritannia) og Josef Stalin (Sovjetunionen). Hovedmålet var å legge strategien for å beseire fiendene i “Stålpakten” som utløste andre verdenskrig, og å fastsette felles retningslinjer for den internasjonale politiske orden etter krigen.
Arkitekten bak dette toppmøtet – i hemmelige dokumenter omtalt med kodenavnet “Argonaut” – var USAs president Franklin Delano Roosevelt, som hadde visjonen om en demokratisk verdensorden (til tross for motstanden fra Sovjetunionen). Roosevelt var pådriveren for å erstatte den kranglete Folkeforbundet med en ny internasjonal organisasjon for kollektiv sikkerhet. Han døde før organisasjonen ble etablert, men De forente nasjoner (FN) – hvis charter ble undertegnet 26. juni og trådte i kraft 24. oktober 1945 – ble til ut fra hans idéer og de demokratiske verdiene som USA sto for og som kom til uttrykk på toppmøtet, videreført av hans tidligere medarbeidere.
I dag blir disse verdiene og de internasjonale institusjonene trampet på og brakt til taushet av begge etterfølgerne til Jalta-lederne, som møtes til toppmøte i Alaska.
Europa har mistet plassen ved bordet – nå står det på menyen 🔒
