President Alexander Lukasjenko vil nesten helt sikkert bruke sitt lands tiltredelse til den eurasiske multilaterale gruppen som et påskudd for å fortsette å oversvømme Polen og Baltikum med irregulære migranter.
Tidlig i juli møttes eksisterende medlemmer og dialogpartnere i Shanghaigruppen (SCO) i Astana for organisasjonens 24. årlige toppmøte. Kasakhstans president Qasym-Jomart Toqaev var fast bestemt på å gå utover den vanlige pomp og prakten som er forbundet med disse arrangementene, og sikre at hans lands roterende formannskap faktisk betydde noe før han ga stafettpinnen videre til Kina.
Dessverre var det mest substansielle resultatet som kom ut av den to dager lange konferansen å bringe Belarus – en internasjonal pariastat og en USA-utpekt statlig sponsor av menneskehandel – inn i folden på landets uavhengighetsdag, bare noen uker før Lukasjenko markerte tre tiår ved roret.
Etter å ha konkludert med at hans regime var for langt borte til å kunne forsones med, etter at den belarusiske sterke mannen rigget valget i august 2020 og sementerte et monarkisk styre, tok EU av seg hanskene. De innførte effektive blokader mot kontinentets «siste diktatur» som en protest mot det stjålne valget.
Et tveegget sverd
Sanksjonene mot Belarus har likevel vist seg å være et tveegget sverd. Mens pan-europeiske handels- og transportforbud har knust landets eksportdrevne økonomi og etterlatt Lukasjenko med dype sår, er han nå avhengig av Vladimir Putins nåde og Kremls generøsitet for sin egen overlevelse.
Å søke en nærmere tilnærming på kort sikt er fortsatt håpløst, ikke bare på grunn av Russlands fiendtlige overtakelse av Belarus, men også fordi landets illegitime leder handler impulsivt og involverer seg i ulike tåpelige handlinger uten å tenke på konsekvensene, enten de er diplomatiske eller andre.
Les også: Hybridkrigføring: Russlands skyggespill mot europeisk stabilitet 🔒
Minsk regionale domstols nylige beslutning om å dømme den tyske sosialarbeideren Rico Krieger til døden på oppdiktede, terrorrelaterte anklager, bare dager etter at Lukasjenko lanserte en fornyet turismekampanje og løsnet innreiseprotokoller for borgere fra 35 europeiske land, illustrerer hvor frakoblet virkeligheten hele hans administrasjon er.
Det er også verdt å huske at det nasjonale flyselskapet Belavia – en av Belarus’ største inntektskilder før Covid-19-pandemien – praktisk talt har vært på livsstøtte helt siden landingsrettene ble opphevet og opprettelsen av flyforbudet over EUs luftrom, som svar på kapringen av Ryanair Flight 4978 i 2021.
Lukasjenko er på mange måter arkitekten bak sin egen isolasjon og må ta noen alvorlige selvransakelser. Med viten om at et allerede presset Moskva kan begynne å anse ham som en økonomisk byrde og forlate ham i stikken hvis Minsk nekter å bli involvert i krigen i Ukraina, banker han nok en gang på døren til Brüssel.
Selv om han åpenbart er for sent ute og mangler økonomiske midler i sitt forsøk på å normalisere forholdet mellom EU og Belarus med symbolske gester av velvilje, som å benåde atten politiske fanger på medisinsk grunnlag og frikjenne Mikalai Kazlou – lederen for det forbudte opposisjonspartiet United Civic Party – tyder Lukasjenkos «vendepunkt» på at situasjonen strammer seg til rundt ham. I mellomtiden er tilbudet om å hjelpe Polen med å avverge migrantstrømmen han selv orkestrerte i utgangspunktet, bare en forlengelse av hans “brannstifter som spiller brannmann”-sjikaneri og et politisk hensiktsmessig forsøk på å fremstille seg selv som den voksne i rommet.
Nok en bunnløs grop
Den samme tankegangen kan anvendes på hans plutselige tilbaketrekning av tropper fra den ukrainske grensen. Ta ikke feil, Lukasjenko er ute etter en lukrativ vokterrolle lik den flyktningpakten som ble inngått med Tyrkia i 2016. Denne avtalen tillot president Recep Tayyip Erdoğan å utpresse og plyndre EU i bytte mot å stanse strømmen av millioner av syriske asylsøkere på vei til Europa. Ved å huse en stor gruppe potensielle inntrengere på belarusisk territorium, har den tidligere kollektivbrukssjefen planer om å oppnå lignende innflytelse over Brüssel med et siste terningkast og etterligne sin tyrkiske motparts «på-kanten-av-avgrunnen-taktikk».
For å unngå å sløse enorme summer av europeiske skattebetaleres penger i enda et pengesluk, er det viktig at Polen, Litauen og Latvia får full frihet til å patruljere sine grenser mot Belarus slik de finner det passende, uten at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og diverse menneskerettighetsorganisasjoner puster dem i nakken.
Les også: Under lupen: Baltikums russiske minoritet og trusselen innenfra 🔒
De beskyttelsesmekanismene som for tiden er på plass for å beskytte ulovlige og ofte aggressive utlendinger mot tvungne «pushbacks», har gjort grensepolitiet langs EUs østflanke til lette mål. Dette førte til den fatale knivstikkingen av den 21 år gamle polske soldaten Mateusz Sitek den 28. mai, utført av en afrikansk migrant.
Ettersom Putin og Lukasjenko nærmer seg etableringen av en de jure unionsstat, kan det føre til en strøm av uønskede personer fra Russland til Belarus, inkludert løslatte fanger, naturaliserte leiesoldater og gjestearbeidere.
Ifølge Polens statsminister Donald Tusk var mer enn 90 prosent av de ulovlige migrantene som nylig kom inn i landet i besittelse av russiske visum. De fleste flykter fra strenge og gudsforlatte marerittland som Afghanistan, Jemen, Somalia og Eritrea, land som Kreml har inngått strategiske allianser med for å skape en sikkerhetsarkitektur etter prinsippet «én for alle, alle for én», lik NATO.
En irritasjon for Europa
Til tross for tilbakeslaget disse kontroversielle alliansene har skapt, i form av økende hjemmegrodd terrorisme, er Putin så ideologisk motivert at han fortsetter å ignorere faretegnene og sette den offentlige orden i Russland på spill for det han anser som det «større gode».
Tross alt er hans multipolaritetsprosjekt et tallspill, og jo flere land han har på sin side, desto større er utsiktene til å avsette USA som verdens “eneste hegemon”. Av denne grunnen, og som et virkemiddel for å styrke den «antikoloniale» bevegelsen ledet av Russland og Kina, ser det ut til at den vanskelige-å-håndtere sammensveisingen av BRICS og SCO er i ferd med å bli en realitet og skape en perfekt storm.
De fleste av landene som utgjør SCO er arnesteder for masseemigrasjon. At Belarus blir med i denne regionale enheten som dens vestligste medlem og fremmer «tverrkulturelle utvekslinger» med det globale sør, vil utvilsomt irritere eurokratene.
Les også: Polen tar grensegrep mot belarusisk hybridkrigføring
Innbyggere i Kirgisistan og Tadsjikistan har blitt rådet av sine regjeringer til å unngå å reise til Russland på grunn av utbredt fremmedfrykt mot sentralasiater. Schengen-området kan bli deres nye El Dorado, med Minsk som et springbrett for å komme seg dit. Selv innbyggere i Kina og India – som har en samlet befolkning på tre milliarder og raskere voksende økonomier enn OECD-gjennomsnittet – er på farten.
Like bekymringsfullt er omfanget av forholdet mellom Belarus og Iran, som har blomstret i kjølvannet av Russlands fullskala invasjon av Ukraina. I tillegg til å håndtere løpsk inflasjon og «kjønnsapartheid», kan ikke lenger vanlige iranske borgere ta intern stabilitet for gitt, ettersom Israel-Hamas-konflikten intensiveres og risikerer å spre seg til hele regionen.
En enkel løsning
På grunn av sin nærhet til EU, er Belarus en attraktiv løsning for de som desperat søker en fluktrute og er villige til å bruke hele sin livsoppsparing for å bosette seg et annet sted. Samtidig vil Den islamske revolusjonsgarden (IRGC) ikke nøle med å engasjere seg i en hemmelig ordning som de kan tjene godt på, og samarbeide med Lukasjenko for å drive denne eksodusen fremover.
Det er unødvendig å si at Putin stadig stirrer på klokken for Joe Bidens presidentskap, i håp om at republikanernes kandidat, Donald Trump, med sin «24-timers-forhandlingsløsning», vil tvinge Volodymyr Zelenskyj til å akseptere en ugunstig avtale og gi fra seg erobret territorium.
Lukasjenko er også dypt involvert i denne saken, ettersom Trumps strenge politikk mot ulovlig innvandring vil gjøre Europa til et mer attraktivt alternativ for flyktninger på flukt, noe som vil gi hans menneskesmuglervirksomhet et løft.
Det hybride angrepet som utføres av begge kaosagentene setter EUs samlede motstandskraft og besluttsomhet på prøve. En Merkel-lignende wilkommen-tilnærming til denne konstruerte humanitære krisen ville være katastrofal for en union som allerede er plaget av institusjonell forråtnelse og som sliter med å håndtere ukontrollert migrasjon.
Dette innlegget ble først publisert i Emerging Europe. Det har blitt oversatt fra engelsk.
Brüssel-veteran: – EU er uskikket til å håndtere dagens geopolitiske utfordringer 🔒