Vinnæringen i det tidligere Jugoslavia gikk fra storskala, statlig organisert produksjon til kollaps og oppsplitting. Nå forsøker en ny generasjon produsenter å bygge opp igjen kvalitet, kompetanse og internasjonal konkurransekraft.
Kortversjonen
- Den tidligere jugoslaviske vinnæringen prioriterte storskala volum foran kvalitet og innovasjon under statlig kontroll på 1970-tallet.
- Krig og en feilslått privatisering på 1990-tallet førte til kollaps, gjeldsproblemer og halvere areal med vinmarker.
- Dagens produsenter sliter med å bygge opp igjen tapt omdømme i konkurranse med billigere globale merkevarer.
- En ny generasjon vinbønder satser nå tungt på moderne teknologi og økt kompetanse for å heve kvaliteten.
Etter andre verdenskrig ble mange store, private vinprodusenter nasjonalisert og reorganisert i kooperativer, kjent som agrokombinater. De kjøpte druer fra enkeltbønder, produserte vin under industrielle varemerker og solgte den både i Jugoslavia og utenlands, forteller Gvozden Radenković, grunnlegger av vingården Bela Kula, skriver OBCT.
Systemet ble stadig mer sentralisert. Milica Pletvarska, ønolog og mesterbrenner, sier beslutningene ofte prioriterte sosial stabilitet framfor effektivitet. Sysselsetting og anstendige lønninger ble sikret, men det var få insentiver til teknologisk fornyelse og bedre kvalitet, ifølge henne.
Produksjonskvotene hadde høyeste prioritet, mens markedskonkurranse og forbrukernes smak – særlig utenfor Jugoslavia – fikk mindre oppmerksomhet. På 1970-tallet var Jugoslavia blant verdens ti største vinproduserende land, med en årlig produksjon på over seks millioner hektoliter.
Landene som oppsto etter oppløsningen, produserer nå til sammen anslagsvis 2,5 til 3 millioner hektoliter, ifølge tall fra Den internasjonale vinorganisasjonen OIV. På 1970-tallet gikk 20 til 25 prosent av den jugoslaviske vinproduksjonen til eksport, ifølge Oxford Companion to Wine.
Nord-Makedonia hadde en særlig rolle som leverandør av druer og bulkvin til de mer industrialiserte republikkene Slovenia, Kroatia og Serbia, sier Pletvarska. Vingårder i Vardar-dalen ble utvidet, og store gjæringsanlegg ble bygget for å sikre stordriftsfordeler.
Selv om volum ble prioritert over kvalitet, betyr ikke det at vinen nødvendigvis var dårlig, understreker Radenković. Jugoslavisk vin ble blant annet eksportert til Vest-Tyskland, Storbritannia og USA.
Les også: Jugoslavia: Drømmen som brast i blod 🔒
Da systemet gradvis brøt sammen på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet, gikk vinsektoren inn i en nedadgående spiral. Mange selskaper ble privatisert først etter konkurs, og de nye eierne hadde dermed ikke nødvendigvis forpliktelser overfor verken ansatte eller vinproduksjon.
– Privatiseringen har nærmest fullstendig ødelagt hele den økonomiske sektoren knyttet til vinproduksjon og vindyrking, sier Radenković.
Mange virksomheter var tynget av gjeld, mens ledelse og ansatte som overtok selskaper ofte manglet kapital til modernisering. Oppdeling av store vinmarker førte dessuten til mer fragmentert eierskap og lavere effektivitet. Manglende innsyn gjorde det også vanskeligere å tiltrekke utenlandske investeringer.
Pletvarska sier mange vinmarker ble delvis forlatt. Druer ble i stedet brukt til hjemmeproduksjon av vin eller rakija, eller solgt på uformelle lokale markeder. Samtidig ble kvaliteten på druene svekket fordi mange dyrkere manglet tid og ressurser til vedlikehold.
I Serbia førte tilbakeføring av tidligere nasjonalisert jord til at enkelte industrielle produsenter mistet tilgangen på egne råvarer. Fra om lag 135.000–140.000 hektar vinmarker i Jugoslavia på 1970-tallet, falt arealet til rundt 65.000–70.000 hektar ved begynnelsen av dette århundret.
Nye små produsenter har senere tatt i bruk moderne ønologiske metoder og satset på kvalitetsvin. Men de har måttet konkurrere med etablerte, globale merker med lavere priser. I Nord-Makedonia ble vin lenge forbundet med anonym bulkvin, noe som gjorde det vanskelig å selge dyrere flasker, ifølge Pletvarska.
Radenković mener enkelte serbiske viner nå kan måle seg med ledende internasjonale merker. Likevel vil det kreve investeringer i teknologi og kompetanse å gjenoppbygge omdømmet, skriver artikkelen. For produsentene i Serbia, Nord-Makedonia, Montenegro og andre land finnes det ingen snarvei tilbake.
