Krigen i Ukraina er i ferd med å gi Karpatene en ny strategisk betydning. Regionen kan bli et sentralt bindeledd mellom Ukraina, Sentral-Europa og Svartehavet.
Kortversjonen
- Krigen i Ukraina gjør Karpatene til en strategisk makroregion som knytter ukrainsk territorium tettere til Vest-Europa.
- Volodymyr Zelenskyjs nye Karpatinitiativ bygger opp en bred regional samarbeidsarkitektur for sikkerhet, økonomi og gjenoppbygging.
- Initiativet utvider tidligere transportkorridorer og gir land som Polen, Romania og Slovakia nye roller i regional integrasjon.
- Serbias deltakelse er spesielt geopolitisk betydningsfull fordi landet balanserer båndene til Russland med tettere samarbeid med Ukraina.
- Serbia og Ukraina planlegger en frihandelsavtale innen utgangen av 2026 samt et mulig samarbeid om en felles dronefabrikk.
Krigen i Ukraina har på nytt rettet oppmerksomheten mot historien og betydningen til enkelte regioner som lenge har vært lite kjent og underbelyst, og som tradisjonelt har vært betraktet som «grenseområder» i utkanten av Sentral-Europa, i skjæringspunktet mellom Donaubassenget, Balkan og Svartehavet. Karpatene er et slikt område. I den vestlige forestillingsverdenen har regionen lenge vært redusert til et mystisk og vilt landskap forbundet med transilvanske legender, eller til en eksotisk og lite studert del av det såkalte «kompliserte Balkan». Den russisk-ukrainske krigen er imidlertid i ferd med å gjøre Karpatene til en del av Europas strategiske dybde. Jernbane- og veiinfrastrukturen i og rundt området bidrar til å knytte det ukrainske strategiske rommet sammen med den vesteuropeiske dybden. Karpatene fungerer dermed som et logistisk bindeledd. Regionen har lenge vært betraktet som et «tilfluktsfjell», men omfatter også omfattende forlandsområder og omkranser den pannoniske sletten. Samtidig har området en klar orientering mot Svartehavet, ettersom det hydrografiske systemet – Donaubassenget – i stor grad vender i denne retningen. Karpatene danner dermed en vid bue rundt den pannoniske sletten og utgjør en overgangssone mellom den nordeuropeiske sletten, Donaubassenget, Balkan, de ukrainske slettene og Svartehavet. Militært utgjør Transkarpatia derfor et område med strategisk dybde som er særlig viktig for Ukrainas interesser.
«Den russisk-ukrainske krigen gjør Karpatene til en del av Europas strategiske dybde.»
Karpatenes geopolitiske system – fra forlandet til Svartehavet
Les også: Det utvalgte offeret: Ukraina
Begrepet Karpatene viser ikke bare til en fjellkjede, men til en hel makroregion – et geohistorisk basseng i skjæringspunktet mellom tre store historiske rom: det germanske Sentral-Europa, det rutensk-polske Øst-Europa og Donauområdet. Man kan derfor snakke om et karpatisk geopolitisk system bestående av pass, dalfører, bassenger og forlandsområder som knytter den ungarske sletten sammen med Galicia, Rutenia, Transilvania, det sørlige Polen, Moldova og til slutt Donaubassenget. Det er nettopp denne funksjonen som geohistorisk grenseflate som forklarer regionens ekstraordinært komplekse historie. Her har blant annet kongerikene Ungarn og Polen, fyrstedømmet Galicia-Volhynia og senere Det polsk-litauiske samveldet avløst hverandre. Dagens makroregion er i stor grad en arv etter det tidligere habsburgske imperierommet, men med én grunnleggende forskjell: Imperiet klarte å holde sammen befolkningsgrupper som i løpet av 1900-tallet ble fordelt mellom flere stater. Etter første verdenskrig ble det tidligere imperierommet splittet opp i en mosaikk av territorier. Regionen gjennomgikk deretter en svært turbulent historie frem til den etter andre verdenskrig ble innlemmet i Sovjet-Ukraina. Senere ble også Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Romania innlemmet i det sovjetiske systemet dominert av Moskva. Karpatene ble dermed en politisk grense mellom det NATO-orienterte Vest-Europa på den ene siden og sovjetblokken på den andre. Man må heller ikke undervurdere Karpatregionens betydning i Ukrainas kollektive og historiske minne. Allerede 9. januar 1919 ble Den hutsulske republikk opprettet, oppkalt etter den ukrainske folkegruppen hutsulene i regionen. Republikken oppsto som en reaksjon på planene om ungarsk anneksjon etter Østerrike-Ungarns sammenbrudd. Da Nazi-Tyskland demonterte Tsjekkoslovakia etter Münchenavtalen, fikk regionen først autonom status før Den karpato-ukrainske republikk ble proklamert 15. mars 1939. Uavhengigheten varte imidlertid bare én dag, noe som gjorde den kjent som en av historiens mest kortlivede republikker. Etter Berlinmurens fall i 1989 kom spørsmålet om reorganiseringen av dette politisk fragmenterte området på nytt på dagsordenen. Den 14. februar 1993 etablerte Polen, Ungarn, Slovakia og Ukraina Karpatene-euroregionen i Debrecen. Romania sluttet seg senere til. Dette markerte et viktig skritt i den institusjonelle gjenoppbyggingen av det regionale og grenseoverskridende samarbeidet. I 2003 undertegnet syv stater i Kyiv en ny rammekonvensjon om vern og bærekraftig utvikling av Karpatene: Tsjekkia, Ungarn, Polen, Romania, Serbia, Slovakia og Ukraina. Konvensjonen trådte i kraft i 2006.
Les også: Avfall i overflod: Sentral-Europas revolusjon innen søppel-til-energi
Sammenfallende regionale interesser
Det nye Karpatinitiativet som Volodymyr Zelenskyj har kunngjort, er særlig interessant fordi det går lenger enn tradisjonelt grenseoverskridende samarbeid eller miljøsamarbeid. Det kan forstås som et prosjekt for en ny geopolitisk arkitektur i Sentral- og Øst-Europa, bygget opp rundt Ukraina. De annonserte samarbeidsområdene omfatter humanitær bistand, sikkerhet, økonomi, gjenoppbygging av infrastruktur, logistikk, turisme og kultur. Dette gjør det mulig for Ukraina å redusere sin isolasjon og forberede gjenoppbyggingen av landet, samtidig som landet styrker sin strategiske dybde langs de vestlige grensene og integreres tettere i europeiske nettverk.
«Det kan forstås som et prosjekt for en ny geopolitisk arkitektur i Sentral- og Øst-Europa, bygget opp rundt Ukraina.»
For Ukraina fungerer dette regionale initiativet som et slags europeisk hinterland som kan forvandle regionen fra periferi til grenseflate. Denne logikken, basert på forbindelser og samarbeid, var allerede synlig i tidligere prosjekter. Via Carpatia, som inngår i Tre hav-initiativet, skulle knytte Østersjøen til Svartehavet via blant annet Polen, Slovakia, Ungarn, Romania og Ukraina. Samlet gjør dette det mulig for Kyiv å gjøre gjenoppbyggingen av Ukraina til et regionalt europeisk prosjekt bygget rundt en logistisk korridor og et felles sikkerhetsrom, fremfor bare et bilateralt samarbeidsprosjekt mellom Ukraina og EU.
Polen kan bli en av de største mottakerne av gevinstene fra dette initiativet. Warszawa har lenge forsøkt å strukturere et strategisk rom i Sentral-Europa som verken domineres av Berlin eller Moskva. I denne sammenhengen utfyller Karpatinitiativet både Tre hav-initiativet, Via Carpatia-nettverket og infrastrukturen som strekker seg fra Østersjøen til Svartehavet. Polen har dessuten tidligere eksplisitt presentert en slik regional strategi som et supplement til Tre hav-initiativet. For Romania er hovedinteressen å knytte Karpatene tettere til Svartehavet. București ønsker å gjøre Romania til den sørlige inngangsporten til Karpatregionen gjennom aksene Ukraina–Romania–Donau–Svartehavet. Disse forbindelsene kan etter hvert bli avgjørende både for gjenoppbyggingen av Ukraina og for landets eksport og import. I konkurransen mellom ulike transportkorridorer kan Romania utvikle seg til et knutepunkt mellom karpatiske og danubiske nettverk. Slovakia ønsker på sin side å forvandle sin østlige periferi til en grenseflate. Bratislava ser klare økonomiske interesser i prosjektet. Regional integrasjon med Ukraina kan gjøre landet til et viktig transittområde. Ungarns interesser er mer sammensatte. Budapest har en åpenbar interesse av økt økonomisk samhandel med Ukraina og av kontroll over energi- og handelsstrømmer. Men det finnes også en dypere dimensjon: Transkarpatia har en betydelig ungarsk befolkning og en særskilt plass i den ungarske geopolitiske forestillingsverdenen. Integrasjonen av Karpatregionen kan derfor gi Budapest en mulighet til å opprettholde en institusjonell og økonomisk regional tilstedeværelse uten nødvendigvis å havne i direkte konfrontasjon med Kyiv. For Tsjekkia kan samarbeidet med Ukraina komme landets industri til gode, særlig innen energi, transport, ingeniørvirksomhet og forsvar. Østerrike ønsker på sin side å gjenvinne sin historiske rolle som økonomisk og finansielt sentrum for Donauområdet. Det østerrikske tilfellet er særlig interessant fordi landet ikke direkte tilhører det østlige karpatiske området på samme måte som Polen, Slovakia og Romania. Østerrikes deltakelse viser dermed at initiativet går utover selve Karpatfjellene og bidrar til å knytte regionen tettere til Vest-Europa.
Les også: Å forstå dagens Polen 🔒
Serbia – det mest betydningsfulle omdreiningspunktet
Serbias deltakelse i initiativet er trolig den geopolitisk mest betydningsfulle. Landet er ikke medlem av EU og har historisk hatt et særskilt forhold til Russland. Deltakelsen viser derfor at initiativet ikke bare er ment som en koalisjon av EU-land rundt Ukraina. Beograd kan finne flere sammenfallende økonomiske og politiske interesser i prosjektet: større økonomisk åpning mot Sentral-Europa, deltakelse i regionale korridorer, redusert isolasjon og en bredere krets av internasjonale samarbeidspartnere. Fra Kyivs perspektiv innebærer inkluderingen av Serbia et forsøk på å trekke en stat som ikke naturlig er på linje med ukrainsk politikk, inn i Ukrainas regionale nettverk. Gjennom initiativet får Serbia samtidig mulighet til å posisjonere sine investeringer og sin industri i fremtidige ukrainske gjenoppbyggingsprosjekter etter krigen. Under sitt besøk i Beograd 8. august bekreftet den ukrainske presidenten at de to landene ønsker å sluttføre en frihandelsavtale innen utgangen av 2026. Dette er en forutsetning for Serbias medlemskap i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og for å videreføre landets integrasjonsprosess mot EU. Gjennom deltakelsen i Karpatinitiativet ønsker Serbia også å endre hvordan landet oppfattes i Vesten, særlig i Brussel og Washington. Fra å bli sett på som en «pro-russisk faktor på Balkan» kan landet i stedet fremstå som en konstruktiv og pålitelig regional partner som bidrar til stabilitet i Europa. Innenfor denne balanseringspolitikken vil Serbia kunne opprettholde økonomiske og politiske forbindelser med Moskva, samtidig som forholdet til Kyiv og EU styrkes.
Les også: Reportasje om Ukrainas krigsøkonomi: Nøkkelen ligger til sjøs 🔒
«Fra å bli sett på som en pro-russisk faktor på Balkan kan Serbia i stedet fremstå som en konstruktiv og pålitelig regional partner som bidrar til stabilitet i Europa.»
På energiområdet forsøker Serbia å diversifisere rutene for gassforsyning og koble seg til den vertikale gasskorridoren som den transbalkanske gassrørledningen utgjør.
Nye forbindelser med Bulgaria, Romania og Nord-Makedonia kan gjøre det mulig for Serbia å fullføre denne strategien. Landet kan dermed redusere avhengigheten av russisk gass og integreres mer varig i det europeiske energisystemet, som Moldova og Ukraina allerede er en del av. Ukraina har Europas største underjordiske gasslagringsanlegg, som ligger helt vest i landet langs grensen mot EU. Serbia har utilstrekkelig egen lagringskapasitet, og deler av denne er dessuten russisk-eid. Den europeiske energiplanen legger derfor opp til at overskudd kan transporteres til de ukrainske lagringsanleggene. Den serbiske forsvarsindustriens store betydning for Ukraina er heller ikke lenger til å overse, og Serbia har utviklet seg til en viktig indirekte partner, blant annet med direkte støtte fra USA. Serbia har dermed levert ammunisjon til Ukraina til en verdi av nær én milliard euro. I denne sammenhengen har det i flere måneder pågått diskusjoner om et langt mer ambisiøst prosjekt: byggingen av en felles dronefabrikk. Ukraina skal bidra med teknologisk ekspertise, mens Serbia stiller med arbeidskraft og produksjonskapasitet. President Vučićs uttalelse om at han ønsker den ukrainske presidenten velkommen til å innvie dronefabrikken Serbia bygger i samarbeid med Israel, er derfor neppe tilfeldig. Samarbeidet mellom Beograd og Tel Aviv har eksistert i en årrekke og er allerede omfattende. Ukraina kan bidra uten å delta direkte, blant annet gjennom private selskaper og ved å dele erfaringene landet har opparbeidet seg på slagmarken.
Fra bistand til geoøkonomi: Norge og kampen om morgendagens Ukraina
