Stadig flere ser mot Sør-Kaukasus som en nøkkelregion i rivaliseringen mellom øst og vest, hvor interne og eksterne krefter kjemper om kontroll.
Georgiske Victor Kipiani er en kjent offentlig figur i det fjellrike landet i Sør-Kaukasus, hvor han leder den velkjente pro-vestlige georgiske tenketanken GeoCase og er en velrespektert advokat. Victor er også Geopolitikas Eurasia- og Kaukasus-ekspert.
I et nytt intervju med den aserbajdsjanske tenketanken Stem gir han oppdatering på sørkaukasisk geopolitikk: Ikke bare den vanskelige og ustabile innenrikspolitiske situasjonen i Georgia etter valget i november, men også det større geopolitiske bildet, hvor regionale og globale stormakter kjemper et nullsumspill om innflytelse i den svært geostrategiske viktige regionen.
Kipiani har blitt intervjuet av Tamila Mamedova i Stem.
– Bølgen av protester i Georgia avtar ikke. Hver eneste dag pågår det protester, ikke bare i Tbilisi, men også i regionene. Hvordan tror du denne protesten vil ende?
– Ja, dette er en helt ny type protest vi ikke har sett tidligere. Det som gjør disse protestene unike, er at de ikke bare foregår i Tbilisi, Georgias hovedstad, men er en landsomfattende bevegelse som omfatter ulike deler av samfunnet.
– Når det gjelder hvordan dette kan ende, er det svært vanskelig å gi et nøyaktig svar akkurat nå. Jeg stiller meg ofte spørsmålet: hva bør eller kan være løsningen på denne politiske krisen?
– Svaret er sammensatt, ettersom regjeringspartiet i Georgia ikke har vist vilje eller ønske om å komme med innrømmelser. Samtidig virker det sannsynlig at protestene ikke vil dabbe av. Forventningen om at regjeringen bare kan «vente ut» protestene, virker urealistisk.
– Ser vi etter en mulig vei ut av krisen, er nok nyvalg til parlamentet det mest forutsigbare alternativet. Spørsmålet blir da hvordan dette skal gjennomføres, og hvor fleksible og villige myndighetene er til å gjøre de nødvendige innrømmelsene i denne viktige saken.
– Hvor objektiv mener du vurderingen til enkelte politikere er, blant annet tidligere representanter for Georgisk Drøm, om at skillet mellom Georgisk Drøm og Nasjonalbevegelsen (red. anm. politisk parti i Georgia som ble grunnlagt i 2001 av Mikheil Saakasjvili) er utvisket og at det nå er satt et likhetstegn mellom dem?
– Ja, jeg tror denne påstanden i stor grad stemmer. Selv om Georgisk Drøm kom til makten i 2012 med et program for å rette opp feil begått under Nasjonalbevegelsen, har tiden vist at styreformen fortsatt er svært lik det vi så under forrige regjering.
– Nå, med mangelfullt rettsvesen, manglende uavhengige etterforskninger og liten reell institusjonell kapasitet, blir menneskerettighetsproblemer og nedgangen i landets prestisje og omdømme stadig tydeligere. I denne sammenhengen kan vi dessverre konstatere at Georgisk Drøm ikke lenger gir grunn til optimisme når det gjelder Georgias framtid, konkurranseevne og europeiske ambisjoner.
Les også: Valget i Georgia: Et avgjørende øyeblikk for landets geopolitiske fremtid 🔒
– Til slutt har Georgisk Drøm endt opp på samme sted som Nasjonalbevegelsen var, ved å søke å samle makten for enhver pris og med alle midler. Derfor er det i praksis liten forskjell mellom det som skjedde under Nasjonalbevegelsen, og det vi ser under Georgisk Drøm.
– 8. januar kom Georgisk Drøms politiske råd med en erklæring. I den siste delen av teksten ble det uttrykt håp om at Trump ville beseire «dypstaten» og «det globale krigspartiet» i USA og Europa, og at Georgia ville fortsette sin vei mot Europa. Hvordan vil du vurdere denne uttalelsen fra Georgisk Drøm?
– Konspirasjonsteorier er et av hovedproblemene for Georgisk Drøm. Partiets siste uttalelser bekrefter at slike teorier preger deres politiske stil. Denne retorikken er uakseptabel for en seriøs stat og et politisk parti som vil spille en vesentlig rolle. Den skader dessuten landets internasjonale omdømme. Uttrykk som «det globale krigspartiet» og «dypstaten» bygger ikke på faktiske forhold.
– Videre, i takt med at Georgias statsinstitusjoner blir stadig svakere, er det styrende sjiktet i Georgisk Drøm i ferd med å utvikle seg til en slags «dypstat» i georgisk utgave. I en slik situasjon er det uansvarlig å legge skylden på andre land og samtidig overse egne problemer.
– Når det gjelder Donald Trump, hadde Georgisk Drøm store forhåpninger om at han skulle få en ny presidentperiode. Dette er basert på ideen om at man kunne inngå avtaler med ham som går utenom tradisjonelle demokratiske normer. Det finnes en forestilling om at Trump kunne inngå en avtale med Vladimir Putin om å dele det postsovjetiske området. Resultatet kunne bli at Georgia havnet bak et nytt «jernteppe» under russisk innflytelse. Ifølge Georgisk Drøms beregninger ville dette dempe vestlig press og gi partiet mulighet til å styrke makten sin. Men det er høyst usikkert om disse forventningene vil bli oppfylt.
– Salome Zourabichvili (red. anm. Georgia forhenværende pro-vestlige president som har nektet å gå av grunnet påstander om valgfusk) sa at hun hadde planer om å delta på Trumps innsettelse og, ifølge henne selv, planla møter på høyt nivå i USA. Hvordan ser du på hennes rolle i de kommende politiske prosessene?
– Fru Zourabichvili befinner seg i en situasjon i Georgia som kan beskrives som en forfatningsmessig og juridisk tvist. Det er kjent at hun fortsatt hevder å være Georgias president, basert på anklager om valgfusk ved parlamentsvalget. Dermed mener hun at parlamentet er illegitimt, og at valget av president Kavilashvili, som skjedde i tråd med parlamentsvedtak, også er ugyldig.
– I lys av dette presenterer fru Zourabichvili seg, også under sitt nylige besøk i USA, som Georgias sittende president. Det må likevel nevnes at dette er et juridisk spørsmål med både tilhengere og motstandere. Problemet er at dagens utvikling i Georgia for lengst har passert de rammene grunnloven setter. Prosessen ble igangsatt av regjeringspartiet, og deretter fulgte opposisjonspartier og andre politiske aktører, som i noen grad også har sett bort fra lovens spilleregler.
Les også: Står Armenia alene? En fremtid uten Russlands beskyttelse 🔒
– Den pågående situasjonen rundt fru Salome Zourabichvili er derfor en forlengelse av den generelle rettslige usikkerheten i landet. Til tross for diskusjoner om hennes offisielle status, er det hevet over tvil at hun har betydelig politisk innflytelse både nasjonalt og internasjonalt. Det er sannsynlig at hun vil fortsette å spille en viktig rolle i georgisk politikk fremover.
– Hva er utsiktene for videre utvikling av det strategiske partnerskapet mellom Armenia og USA? Kan vi si at denne strategiske avtalen mellom USA og Armenia skyldes at forholdet mellom Tbilisi og Washington har forverret seg, og at USA har valgt Jerevan for å få fysisk tilstedeværelse i Sør-Kaukasus?
– Vi skal være forsiktige med å konkludere at økt amerikansk interesse for Armenia henger direkte sammen med forverringen av amerikansk-georgiske forhold. Dette er to separate temaer med forskjellig bakgrunn og innhold.
– Det georgisk-amerikanske samarbeidet har pågått i over tre tiår, og den nåværende kraftige forverringen er et beklagelig faktum som sterkt reduserer det bilaterale samarbeidet.
– Når det gjelder forholdet mellom Armenia og USA, har hvert land, inkludert nabolandet Armenia, full rett til å velge sin egen geopolitiske retning. Den nylige avtalen mellom USA og Armenia viser at Washington fortsatt er opptatt av Sør-Kaukasus. Dette er også viktig for Georgia, siden det bekrefter at regionen fortsatt er i USAs søkelys. Likevel avhenger Armenias suksess på veien vestover, blant annet mot USA og EU, i stor grad av at Georgia holder fast ved sin pro-vestlige retning. Dersom Georgia fortsetter sin euroatlantiske kurs, vil det styrke mulighetene for hele regionen, inkludert Armenia.
– Når det gjelder hvilken betydning dette har for Georgia, bør vi huske at landet formelt ikke har forlatt sine mål om EU-medlemskap. Ethvert initiativ fra naboland som sikter mot europeisk integrasjon, kan bidra til mer oppmerksomhet, investeringer og støtte fra EU. Fra dette ståstedet kan Armenias fokus på EU betraktes som positivt, da det øker regionens vekt og skaper nye muligheter for Georgia. Tbilisi hilser dette velkommen, fordi det bidrar til å styrke både landets og regionens stilling i verdenssamfunnet.
– Hvordan vil du forklare vilkårene i avtaledokumentet når det bare nevner USAs forpliktelser og ikke sier noe om hva Armenia selv skal gjøre?
– Jeg er sikker på at armensk side nøye gjennomgikk og vurderte dokumentet før de undertegnet det, og at de tok høyde for alle sider ved saken. Sør-Kaukasus er dessuten en følsom region, så jeg mener man bør være forsiktig når man kommenterer interne forhold i naboland. Jeg forholder meg med forståelse og respekt til både innenriks- og utenrikspolitikken i Armenia og Aserbajdsjan.
– I hvilken grad er det logisk at Washington og Jerevan samarbeider dypt om forsvar og sikkerhet, når Russland og Armenia har dannet en felles militær styrke, der den russiske 102. militærbasen og Armenias femte armékorps inngår? Hvordan kan to motstridende parter bygge et tett samarbeid som folkerettslige aktører i ett og samme område når det gjelder forsvar og sikkerhet?
Les også: Økonomi i fokus: Armenia
– Dette er et vesentlig og aktuelt spørsmål som våre armenske venner må ta stilling til. I den pågående rivaliseringen mellom en russisk og en vestlig (særlig amerikansk) sfære, må Armenia håndtere den krevende oppgaven det er å finne en balanse. Hvor godt denne balansen vil holde, gjenstår å se.
– Med dagens geopolitiske forhold, og med krigen i Ukraina som bakteppe, blir det stadig vanskeligere å forbli nøytral. Samtidig er Armenias tilnærming til Vesten et forholdsvis nytt fenomen, og det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner. Armenske politikere må selv vurdere og finjustere denne retningen.
– Det er verdt å merke seg at Armenia fortsatt har omfattende økonomiske bånd til Russland, og i stor grad er avhengig av disse. Det sentrale spørsmålet er hvorvidt Jerevan kan utvikle tettere bånd til USA uten at forholdet til Russland forverres, og uten å sette sine økonomiske og strategiske interesser på spill.
– Prosessen blir utvilsomt komplisert og mangesidig, og vi vil følge den nøye. Georgia har interesse av at Armenia styrker sin pro-vestlige kurs og beveger seg bort fra Russlands innflytelse. Men hvor fort og til hvilken kostnad Armenia kan klare dette, gjenstår å se. Det er et av de mest krevende og sammensatte spørsmålene.
– I hvor stor grad kan vi se denne avtalen i lys av tettere forbindelser mellom Teheran og Moskva, siden partnerskapsavtalen mellom Russland og Iran ble undertegnet omtrent samtidig? Kan vi si at de store maktene dermed har trukket sine interessegrenser og inntatt en posisjon på kartet over Sør-Kaukasus?
– Jeg tar ofte opp dette spørsmålet i ulike sammenhenger: I dag er Sør-Kaukasus blitt en konkurransearena, ikke bare for de landene som tradisjonelt har interessert seg for regionen, men også for andre stater som historisk sett ikke har hatt noen direkte tilknytning hit, som Israel, Pakistan, India og til og med Kina. Dette er særlig tydelig med den økte påvirkningen fra land som Iran og Russland, som bekrefter sin interesse gjennom ulike avtaler. Det bør ikke overraske oss.
– Det viktigste nå er at Georgia, Armenia og Aserbajdsjan unngår at Sør-Kaukasus blir gjennomsyret av ekstern innflytelse utenfra. Vi må beholde mest mulig handlingsrom for samarbeid mellom de tre landene, slik at Tbilisi, Jerevan og Baku kan ta avgjørelser som først og fremst gagner regionen og ikke styres av krefter utenfra.
– Det er avgjørende å forhindre at Sør-Kaukasus gjøres til en arena for stedfortrederkonflikter og påvirkning fra eksterne aktører som viser direkte eller indirekte interesse. Dette er en av de viktigste oppgavene for alle de tre landene i Sør-Kaukasus.
– Får styrkingen av forholdet mellom Armenia og USA konsekvenser for Armenias bånd til sine tradisjonelle partnere, som Russland og Iran? Hvis ja, på hvilken måte?
– Det er knapt nødvendig å spekulere i hvordan tettere armensk-amerikansk samarbeid konkret vil påvirke Armenias forhold til Russland og Iran. Det er tilstrekkelig å se at i den økte rivaliseringen i Eurasia, som også omfatter Sør-Kaukasus, står Iran og Russland på den ene siden og USA på den andre, som direkte konkurrenter. Det blir svært vanskelig å dele denne innflytelsessfæren uten motsetninger.
Les også: Russlands svekkede geopolitiske hånd: Assads fall og konsekvenser for armensk sikkerhet 🔒
– Dermed kan utviklingen i forholdet mellom Armenia og USA direkte påvirke hvorvidt spenningen med Russland og Iran øker eller reduseres. Men hvor omfattende denne effekten blir, og i hvilken grad den begrenser andre forbindelser, vil vi først forstå når avtalen mellom USA og Armenia skal settes ut i livet. Det er én ting å undertegne et dokument, noe helt annet å virkeliggjøre det i praksis.
– Hvilke grep tar Georgia og Aserbajdsjan for å tilpasse seg de skiftende politiske forholdene som styrkingen av det armensk-amerikanske samarbeidet fører med seg? Med tanke på at Georgias utenriksminister og statsminister nylig besøkte Baku, hvor mye har disse besøkene med denne geopolitiske situasjonen å gjøre?
– Når det gjelder samarbeidet mellom Georgia og Aserbajdsjan, har slike reiser lenge vært en del av hverdagen. Disse forholdene krever etter mitt syn ikke noen spesiell forklaring, for alle spørsmål, uavhengig av den politiske stemningen, behandles i en åpen og avslappet tone.
– Jeg vil likevel framheve to viktige punkter. For det første viderefører vi en tradisjon for naboskap som ble etablert under president Eduard Sjevardnadze og Heydar Alijev. Denne kontinuiteten og stabiliteten virker fortsatt gunstig den dag i dag. For det andre ser vi fremveksten av nye prosjekter, som «midtkorridoren» og en undersjøisk strømkabel i Svartehavet. Disse initiativene vil gi nye muligheter i det økonomiske samarbeidet mellom landene våre. Jo tettere de økonomiske båndene er, desto mer attraktiv blir regionen for investeringer, og det fører igjen til utvikling av handel og styrket stabilitet i Sør-Kaukasus.
– Det er viktig at vi betrakter dette som en utvikling av bilaterale og regionale forbindelser, ikke som en konfrontasjon med noen. En positiv agenda gir flere anledninger til samarbeid enn en negativ, som er rettet mot å bekjempe en motpart. Jeg mener den beste måten å møte alt negativt på, er å øke konkurransekraften og kvaliteten i vårt eget samarbeid. Det er den mest effektive strategien for å håndtere utfordringer.
Hybridkrigføringens skjulte verden: Armenia kjemper for sin overlevelse 🔒
