EU har innledet seriøse medlemskapsforhandlinger med Ukraina. Selv om bevisbyrden nå ligger hos Kyiv, kan ikke Brussel lene seg tilbake.
Den europeiske unionen og Ukraina avholdt sin andre mellomstatlige konferanse og innledet den første forhandlingsgruppen, kjent som «Fundamentals», i Luxembourg den 15. juni. Navnet virker kanskje kjedelig, men innholdet er alt annet enn det. Denne forhandlingsgruppen utgjør ryggraden i hele prosessen. Den omfatter rettsstatsprinsipper, demokratiske institusjoner, offentlig forvaltning og økonomiske kriterier, og består av fem forhandlingskapitler: rettsvesenet og grunnleggende rettigheter; rettferdighet, frihet og sikkerhet; offentlige anskaffelser; statistikk; og finanskontroll. Det er den første forhandlingsgruppen som åpnes, og den vil være den siste som avsluttes. Fra dette øyeblikket er Ukrainas medlemskap ikke lenger et geopolitisk løfte. Det har blitt en strukturert forhandling med mål, veikart, frister og ubehaget ved å bli vurdert.
Den første konferansen av denne typen, for to år siden, satte i gang forhandlingene og fastsatte EUs forhandlingsrammeverk. Lite har skjedd siden den gang, og den vanlige forklaringen – ungarsk obstruksjon – er i stor grad riktig. Imidlertid ble blokkeringen ikke fjernet fordi Brussel fant ny besluttsomhet. Den endret seg fordi Viktor Orbáns regjering tapte valget i april. Enstemmighetsregelen som Orbán utnyttet, og den lettheten med hvilken én hovedstad kan holde utvidelsen som gissel, er ikke blitt løst. Det har bare blitt stille. Lærepengen bør være å ta igjen tapt tid mens muligheten fortsatt er der. De fem gjenværende forhandlingsområdene bør åpnes i juli. Dette ville ikke senke terskelen, ettersom en normal fremdrift ville ha tatt omtrent like lang tid. Det ville ganske enkelt vise at politiske blokkeringer kan forsinke tiltredelsen, men ikke avgjøre den, så lenge begge sider er klare til å gå videre.
Les også: Tre strategiske dilemmaer for Europa i de pågående forhandlingene mellom USA, Russland og Ukraina 🔒
Åpningen endrer også hvem som har størst innflytelse. Inntil nå kunne Ukraina skylde på Ungarn eller en langsom beslutningsprosess i EU for forsinkelsene. Den unnskyldningen er nå borte. Kyiv har presset hardt på for et mål om 2027, og nå som klyngene er åpne, kan EU sende ballen tilbake. Spørsmålet er ikke lenger om Ukraina ønsker å bli medlem, men om landet er klar til å levere i det avtalte tempoet.
Omfanget av oppgaven er lett å undervurdere. Assosieringsavtalen omfattet litt over 600 EU-rettsakter, og etter mer enn et tiår har Ukraina gjennomført om lag 84 prosent av dem. Tiltredelse er av en helt annen størrelsesorden. Det krever vedtak av flere tusen rettsakter, og ikke bare på papiret. Brussel vil ikke spørre om en lov er vedtatt, men om den fungerer i praksis. Ukraina må gå fra logikken om tilnærming til logikken om fullt medlemskap, noe som er vanskeligere både når det gjelder kvalitet og kvantitet. Den første virkelige testen kommer i slutten av oktober, når Europakommisjonens utvidelsesrapport for 2026 viser om «Fundamentals»-klyngen blir gjennomført eller bare åpnet. Å gjøre alt dette samtidig som man kjemper en fullskala krig mot russisk aggresjon, med et anstrengt budsjett, svak offentlig forvaltning og okkupert territorium, er enda vanskeligere – en utfordring som optimistene har en tendens til å overse.
Les også: Forholdet mellom Russland og Europa etter krigen i Ukraina 🔒
Noe av grunnarbeidet er lagt. I april vedtok Ukraina et nasjonalt program for å tilpasse lovene sine til EUs. Landet har også utarbeidet forhandlingsposisjoner for alle seks klynger – men dokumenter gjennomføres ikke av seg selv. Ukrainas institusjoner for europeisk integrasjon trenger nå større tyngde. Taras Kachka, visestatsminister for europeisk og euro-atlantisk integrasjon siden juli 2025, og regjeringens koordineringsorgan bør gjøre mer enn å overvåke og koordinere fremdriften; de må gis politisk myndighet til å sanksjonere departementer som trekker tiden ut eller utarbeider svake lover. Parlamentet har i fire år mislyktes i å opprette en hurtigprosedyre for EU-relaterte lovforslag. En nylig vedtatt resolusjon går i feil retning, ved å kreve mer rapportering og en større parlamentarisk rolle i forhandlingene. Tilsyn er sunt, men et kandidatland skal ikke diskutere om det skal vedta EU-lovgivning – den debatten tilhører medlemslandene. Dets oppgave er å anvende reglene, og det raskt der det ikke finnes noen overgangsperiode.
Byrden ligger imidlertid ikke bare på Kyiv, og her slipper Brussel altfor ofte unna granskning. Mål uten insentiver er bare ønsker. EU bør knytte utbetalingene fra sitt neste langsiktige budsjett – finansrammen for 2028–34 – til avslutningen av forhandlingskapitlene, og prioritere de målene som bringer Ukraina inn i det indre markedet. Det ville gjøre pengene til en drivkraft for reformer, gi ukrainerne en reell belønning lenge før fullt medlemskap og tvinge EU til å gjennomføre de lenge etterlengtede reformene før utvidelsen. For en utvidelse som EU ikke har råd til eller ikke kan absorbere, er ikke mer troverdig enn reformer som Ukraina ikke kan gjennomføre.
Døren har åpnet seg videre, og det er gode nyheter. En dør er imidlertid bare nyttig hvis begge sider fortsetter å gå gjennom den i raskt tempo. Kyiv må bygge en stat som er egnet for medlemskap, ikke bare en utenrikspolitikk som ønsker det. Det innebærer å styrke forhandlingslederens og koordineringsorganenes autoritet, og å sette politikken til side der Ukraina ikke har overgangsperioder å vinne på. Brussel må på sin side bevise at det er klart til å ta imot Ukraina, og villig til å betale for reisen. De neste seks månedene vil ikke avgjøre spørsmålet om medlemskap, men det er Ukrainas beste sjanse til å bevise gjennom sine handlinger at landet mener alvor.
Denne artikkelen er basert på en nylig EPIK-kommentar.
Klisjeenes høyborg – Det store sjakkbrettet: hva Brzezinski egentlig skrev om Ukraina 🔒
