Når debatten handler mer om hva folk tror du mener enn om hva du faktisk skriver, svekkes mer enn samtalen. Da svekkes også evnen til å forstå, lære og fatte gode beslutninger.
I løpet av få dager publiserte jeg to analyser.
Den første sto på Geopolitika. Den handlet om Europas forsvarsevne, institusjonell kapital og hvorfor økonomisk styrke ikke automatisk blir til strategisk kapasitet. Hovedbudskapet var at Europa må gjenoppbygge industriell kapasitet, teknologisk kompetanse og robuste institusjoner dersom kontinentet skal kunne styrke sin egen sikkerhet.
Likevel ble analysen av en lest som støtte til Russland og ikke til Ukraina.
Den andre analysen ble publisert på LinkedIn. Den handlet om hvorfor Norge risikerer å begå den dyreste styringsfeilen i moderne tid dersom vi tror at stadig større offentlige bevilgninger automatisk skaper et sterkere forsvar. Med utgangspunkt i institusjonell økonomi var hovedpoenget at kapital ikke er et resultat, men en innsatsfaktor. Først når institusjoner evner å organisere, prioritere og gjennomføre, blir kapital til operativ kapasitet.
Likevel ble analysen møtt med kritikk som bygget på et premiss den aldri fremsatte.
Det interessante er imidlertid ikke disse to reaksjonene.
Det interessante er at dette langt fra er første gang.
Gjennom flere år har jeg opplevd at mennesker leser inn budskap, motiver og konklusjoner som ganske enkelt ikke finnes i teksten. Når det samme mønsteret gjentar seg, blir det vanskelig å forklare det som enkeltstående misforståelser.
Da melder et mer grunnleggende spørsmål seg.
Er vi i ferd med å utvikle en offentlig samtale hvor stadig flere er mer opptatt av å fremføre sitt eget budskap enn av å forstå andres argumenter?
Les også: «Hysteriokratiets» fremvekst
Det virker som om mange ikke lenger leser for å forstå.
De leser for å svare.
De lytter ikke for å lære.
De lytter for å finne en formulering som kan brukes til å bekrefte det de allerede mener.
Konklusjonen kommer først.
Analysen kommer etterpå.
Dermed skjer det noe fundamentalt.
Teksten blir ikke lenger vurdert på sine egne premisser. Den blir vurdert opp mot et allerede etablert narrativ. Dersom argumentet ikke passer inn, blir argumentet omtolket – ikke narrativet.
Resultatet er at vi ikke lenger diskuterer det som faktisk er skrevet.
Vi diskuterer vår egen forestilling om hva som er skrevet.
Det er en utvikling som burde bekymre langt flere enn den gjør.
Det som kanskje uroer mest, er ikke at slike reaksjoner finnes.
Det er hvem de noen ganger kommer fra.
Ikke sjelden kommer de fra mennesker som viser til høyere utdanning, analytiske roller, lederansvar eller omfattende erfaring. Nettopp derfor forventer man også noe mer enn raske reaksjoner. Man forventer den intellektuelle disiplinen som ligger til grunn for all seriøs analyse: først forstå, deretter vurdere.
Hvis denne disiplinen svekkes hos mennesker som analyserer, rådgir og fatter beslutninger, er dette ikke lenger bare et spørsmål om debattkultur.
Det er et spørsmål om samfunnets beslutningskvalitet.
Historien viser at stater sjelden gjør sine største feil fordi de mangler informasjon.
Langt oftere oppstår feilene fordi informasjon blir tolket gjennom etablerte forestillinger, ideologiske filtre eller bekreftelsesbias. Virkeligheten presses inn i et eksisterende narrativ, i stedet for at narrativet justeres når virkeligheten peker i en annen retning.
Det er derfor den samme intellektuelle disiplinen som kreves for å lese en tekst presist, også er grunnlaget for god forskning, god etterretning, god strategi og god samfunnsstyring.
Før man kan kritisere et argument, må man forstå det.
Før man kan løse et problem, må man beskrive det korrekt.
Før man kan ta en god beslutning, må man være villig til å la fakta utfordre egne oppfatninger.
Dette er også en del av det jeg omtaler som institusjonell kapital.
Institusjonell kapital handler ikke bare om lover, regler, organisasjoner eller budsjetter.
Den handler også om de intellektuelle normene som gjør at et samfunn faktisk evner å omsette informasjon til kunnskap og kunnskap til gode beslutninger.
Evnen til å lese presist.
Evnen til å gjengi motpartens argument korrekt før man kritiserer det.
Evnen til å justere egne oppfatninger når fakta tilsier det.
Dette er ikke bare akademiske idealer.
Det er strategiske ressurser.
Les også: Vesten lider av et infantiliseringssyndrom
Når slike normer svekkes, svekkes også institusjonenes evne til å lære, korrigere kurs og fatte gode beslutninger.
Da får vi ikke bare en dårligere offentlig samtale.
Vi får svakere analyser.
Svakere strategier.
Svakere ledelse.
Og til slutt svakere samfunn.
Kanskje er derfor ikke vår tids største utfordring mangel på informasjon.
Kanskje er den største utfordringen at stadig flere er mer opptatt av å få gjennomslag enn av å oppnå forståelse.
Et samfunn mister ikke først sin strategiske styrke når det går tom for penger, teknologi eller kompetanse.
Det begynner å miste den den dagen mennesker slutter å spørre:
«Hva er det egentlig den andre forsøker å si?»
Og i stedet spør:
«Hvordan kan dette brukes til å bekrefte det jeg allerede mener?»
Den dagen bekreftelse blir viktigere enn forståelse, svekkes ikke bare den offentlige samtalen.
Da svekkes også den strategiske dømmekraften som ethvert demokrati, enhver institusjon og enhver stat er avhengig av.
Konformisme – tilbøyeligheten til å følge normen former våre samfunn
