Ukrainas vei inn i EU handler ikke lenger bare om medlemskap, reformer og markedsadgang. Den er blitt uløselig knyttet til Europas fremtidige sikkerhetsarkitektur.
I flere tiår var utvidelsen et av EUs mest vellykkede politiske prosjekter. Den utvidet et fellesskap preget av demokrati, velstand og stabilitet over et kontinent som var i ferd med å komme seg etter splittelse og konflikt. Den fant også sted i et strategisk miljø der de grunnleggende spørsmålene om europeisk sikkerhet i stor grad syntes å være avklart.
Den antakelsen gjelder ikke lenger. Russlands fullskala invasjon av Ukraina har knust grunnlaget for den europeiske sikkerhetsordenen etter den kalde krigen. Samtidig har usikkerheten om fremtiden for det transatlantiske forholdet vekket spørsmål om Europas egen rolle innen forsvar og avskrekking.
At disse debattene dukker opp igjen, er ikke helt nytt. Det foreslåtte europeiske forsvarsfellesskapet fra 1952 måtte til slutt vike for NATO og den amerikanske sikkerhetsgarantien. I dag står Europa imidlertid igjen overfor forholdet mellom integrasjon og sikkerhet.
Ukraina er ikke det eneste post-sovjetiske kandidatlandet som søker medlemskap i Den europeiske union. Det er imidlertid det første kandidatlandet som søker medlemskap mens det utkjemper en stor krig på europeisk jord og inntar en sentral plass i debattene om kontinentets fremtidige sikkerhet.
Les også: Transnistria: Krigen i Ukraina endrer forutsetningene 🔒
Denne virkeligheten gir særlig betydning til forslag som kansler Friedrich Merz’ oppfordring om tidligere ukrainsk deltakelse i EU-institusjonene og ulike ideer om å gi kandidatland gradvis tilgang til deler av det indre markedet før fullt medlemskap. Slike nye forslag anerkjenner at land som gjennomfører vanskelige reformer, bør få oppleve noen av fordelene ved integrasjon før tiltredelsen er fullført.
I Ukrainas tilfelle tar de imidlertid kun for seg en del av den samlede utfordringen. Det sentrale spørsmålet er ikke lenger bare hvordan man kan fremskynde tiltredelsen. Det er om Ukrainas integrasjon i Europa kan diskuteres separat fra spørsmålet om europeisk sikkerhet.
Behovet for troverdige sikkerhetsgarantier for Ukraina har vært anerkjent helt siden de tidlige fasene av Russlands fullskala invasjon. Det som endrer seg, er den voksende erkjennelsen av at Ukrainas sikkerhet og Ukrainas europeiske integrasjon blir en del av den samme strategiske ligningen.
Selv om NATO-medlemskap fortsatt er Ukrainas strategiske mål, er det foreløpig ikke i sikte. Dette har gjort det enda mer presserende å utforske hvordan Ukraina kan forankres i et bredere europeisk sikkerhetsrammeverk. Enhver varig løsning vil kreve mer enn en våpenhvile. Det vil kreve et rammeverk som kombinerer politisk integrasjon, økonomiske muligheter og troverdige sikkerhetsgarantier.
Les også: Forholdet mellom Russland og Europa etter krigen i Ukraina 🔒
Konsekvensene er allerede synlige. EU-kommissær Andrius Kubilius har hevdet at Ukraina bør bli en del av Europas nye forsvarsarkitektur. Italias forsvarsminister Guido Crosetto har på lignende måte tatt til orde for et bredere europeisk forsvarsrammeverk som strekker seg utover selve EU. Uansett hvilken institusjonell form slike ordninger til slutt måtte få, gjenspeiler de en bredere realitet: sikkerhet er på vei tilbake til sentrum av det europeiske prosjektet.
Sikkerhetsbidragsyter
Ukrainas plass i denne diskusjonen bør ikke betraktes utelukkende gjennom prismet av garantier og bistand. Etter mer enn fire år med krig, og med vedvarende militær, økonomisk og politisk støtte fra Europa, USA og andre partnere, har Ukraina utviklet militære evner og operativ erfaring som få land i Europa kan måle seg med. Landet har også blitt en kilde til innovasjon på områder som spenner fra dronekrigføring til tilpasning til slagmarken.
Ukraina er derfor ikke lenger bare en mottaker av sikkerhet. Landet har blitt en bidragsyter til den. Denne realiteten bør også omforme rammen og retningen for utvidelsesdebatten. Ukrainas medlemskap diskuteres ofte ut fra hva Europa kan tilby Ukraina. I stadig større grad bør spørsmålet også være hva Ukraina bidrar med til Europa: militær erfaring, teknologisk innovasjon, strategisk dybde og et påvist engasjement for å forsvare de prinsippene som det europeiske prosjektet selv ble bygget på.
En vellykket integrering av Ukraina ville utgjøre en av de mest betydningsfulle geopolitiske prestasjonene i Den europeiske unions historie. Ikke bare fordi det ville sikre fremtiden til et land som er under angrep, men fordi det ville demonstrere Europas evne til å tilpasse sine institusjoner og sin politikk til et dyptgripende endret strategisk miljø. Debatten handler derfor ikke lenger bare om utvidelse. Den handler om hvordan Europa reagerer på at alvorlige sikkerhetsspørsmål igjen har kommet til kontinentet, og om det kan utvikle et rammeverk der politisk integrasjon, økonomisk integrasjon, demokratisk motstandskraft og sikkerhetssamarbeid forsterker hverandre.
En av de varige lærdommene fra den europeiske integrasjonen er at varig sikkerhet ikke bare hviler på militær kapasitet og avskrekking. Den bygger også på sterke demokratiske institusjoner, rettsstaten og motstandsdyktige samfunn. Ukrainas fremtid i Europa angår i siste instans alle disse dimensjonene.
Store klisjeer – Det store sjakkbrettet: hva Brzezinski egentlig skrev om Ukraina 🔒
