6. juni åpnet Vigelandsmuseet sin andre utstilling MONOLITHOS med arbeider av billedhoggeren Kristian Blystad. Utstillingen står til 4. oktober, se museets hjemmeside for mer informasjon[1].
Museet skriver at navnet på utstillingen kan henspeile på Vigelands Monolitten i Vigelandsparken. Det kan det utvilsomt, for meg henspeiler det i like stor grad på enkelheten, enheten i Blystads verk. Det monumentale, det stort sette, de enkle linjene, de poetiske formene i skulpturene; uansett om han arbeider i stein eller tre, er formen stor, stort forklart, og den oppleves også stor i den forstand at formen er sammenfattet i det vesentlige, i sin vesentlige form – som et dikt når det så å si uttømmer innholdet i det opplevde, i det sette.
Hvorvidt Blystad skriver seg inn i en naturalistisk tradisjon, en klassisk, moderne, eller avantgardistisk kontekst, er irrelevant. Blystad dikter i stein, og diktene er sanne i den forstand at de sier noe vesentlig, noe vi vil høre, vil se, vil oppleve og gjenoppleve, noe uutsigelig slik Jon Fosse gjør med ord.
Hvor er det blitt av kunstens sanselige skjønnhet?
For noen år siden var jeg redaktør for Paul Grøtvedts bok Hvor er det blitt av kunstens sanselige skjønnhet? på Document forlag. Det er en interessant bok, og sin vane tro og i kjent polemisk og kunnskapsbasert stil fra Grøtvedts side. På 1970-, -80 og -90-tallet var han en markant, ja, ofte drepende kritiker for den kunstnersjelen han tok for seg, anmelder av billedkunst, men også en relevant og ærlig kritiker av kommersialiseringen av kunstmarkedet, og det han omtalte som kuratorveldet i institusjonene, og ikke minst den teorioverlessede, elitære utviklingen i samtidskunsten, som løp parallelt med at billedkunstens håndverksmessige side ble avleggs og forfalt. Grøtvedt skrev for Morgenbladet og Aftenposten; de siste årene har han vært fast bidragsyter og kunstanmelder i Document.
Les også: Krigen mot livet 🔒
Foto: Vigeland.
Kilde: Wikimedia Commons
Grøtvedt har også sett Blystads utstilling Monolithos, og han bommer når han skriver: Jeg er ikke faglig uenig i at uferdige formuttrykk kan ha visuelle kvaliteter, men det virker lite troverdig når uferdigheten blir tolket som en skapende strategi med egne skulpturale kvaliteter.[2] Blystads skulpturer gjør seg godt sammen med Vigelands skulpturer; de er formmessig beslektet, og forskjellig, heldigvis. De tilhører hver sin epoke. Etter min oppfatning står Vigelands beste arbeider i museet; for mange av arbeidene i parken er såvisst forenklet, men uten den sanselige skjønnheten og følsomheten Grøtvedt etterlyser.
Grøtvedts kritikk synes jeg er uttrykk for tonedøvhet fra hans side; ja, det er rett og slett trist på hans vegne, og urettferdig overfor Blystad. Til orientering gikk de to samtidig på kunstakademiet i Oslo, og Grøtvedt har, som han selv skriver, fulgt Blystads utvikling gjennom mange tiår. Grøtvedt er Fredrikstad-gutt med blikkenslagerutdannelse i bunnen, så ble det Kunst- og håndverksskolen i Oslo, Kunstakademiet samme sted og, i tillegg, kunsthistorie og idéhistorie på Blindern; Grøtvedt har magistergrad i kunsthistorie, og er en mann med kompetanse i håndverksfag og teoretiske fag. Det har han nytt godt av i sitt virke som kunstner og kunstanmelder, men hans stivbente holdning til modernismen fungerer på samme måte som blindsoner i sidespeilet: Altfor mye av det som faller utenfor den brede klassiske vei, avvises av Grøtvedt.
Foto: Hanne Herrman
Kristian Blystads skulpturer er sanselige, skjønne og åndsverk uført i stein og tre, men de er ikke ferdigtygd eller ferdig fordøyd. Blystad følger, kanskje selv uten å vite det, Knut Hamsuns råd til sin kone da hun begynte å skrive: Du må overlate mer til leserens fantasi, Marie[3].
For vi seere opplever, leser, og dikter og former i møtet med kunst hva enten uttrykket er litterært, musisk, eller plastisk; det gjelder i eminent grad for møtet med Blystads billedhoggerkunst.
Den samme kvaliteten oppleves i Vigelands skulpturgruppe «Mor og Søn» fra 1907; den tynne guttekroppen, knikset i høyre kne, guttekroppen som luter seg inn mot mors beskyttende kropp og armer – det er godt sett og følsomt gjengitt, og en av de vakreste og derfor sanneste skulpturene Vigeland har laget.
Men altså Blystad: Gå og se, gå og opplev disse finstemte arbeidene i tung stein.
Sluttnoter
[1] https://vigeland.museum.no/utstillinger/kristian-blystad.
[2] https://www.document.no/2026/06/24/billdhugger-i-vrien-kontekst/
[3] Marie Hamsun, Regnbuen, Aschehoug forlag, 1953.
