Hvorfor Europas største sikkerhetspolitiske utfordring kan være tapet av institusjonell kapital.
Europa står midt i den største militære opprustningen siden den kalde krigen. NATO øker sine kapasitetsmål, EU investerer tungt i forsvarsindustri og strategisk autonomi, og de fleste europeiske land øker forsvarsbudsjettene i et tempo vi knapt har sett siden 1980-tallet.
Dette er både nødvendig og forståelig.
Russlands invasjon av Ukraina har fundamentalt endret Europas sikkerhetspolitiske virkelighet. Men samtidig som debatten domineres av spørsmål om hvor mange kampfly, fregatter, missiler og artillerisystemer Europa trenger, overses et mer grunnleggende spørsmål:
Kan Europa gjenoppbygge strategisk kompetanse like raskt som det kan bevilge penger?
Jeg vil argumentere for at Europas største sikkerhetspolitiske utfordring de neste tiårene ikke nødvendigvis er mangel på militært materiell, men et institusjonelt reproduksjonsgap – avstanden mellom hvor raskt stater kan investere økonomisk kapital og hvor lang tid det tar å bygge opp igjen den institusjonelle kapitalen som gjør investeringene operative.
Fredsdividenden hadde en skjult kostnad
Da Berlinmuren falt i 1989 og Sovjetunionen ble oppløst, gikk Europa inn i en historisk periode preget av optimisme. Mange land reduserte sine forsvarsstrukturer, effektiviserte organisasjonene og prioriterte andre samfunnsoppgaver. Dette var forståelige beslutninger i en tid hvor en storkrig på det europeiske kontinentet fremsto stadig mindre sannsynlig.
Problemet var ikke nødvendigvis beslutningene i seg selv.
Problemet var at effektivisering over tid også reduserte deler av den institusjonelle kapasiteten.
Les også: Europas nye forsvarskjerne tar form 🔒
Når spesialiserte utdanninger forsvinner, forskningsmiljøer blir mindre, erfarne fagpersoner går av uten at kunnskapen overføres, og profesjonsmiljøer gradvis svekkes, bygges det ikke bare ned organisasjoner.
Det bygges ned strategisk kapasitet.
Dette er en langsom prosess. Den skjer sjelden gjennom én dramatisk beslutning. Den skjer gjennom mange små beslutninger som hver for seg fremstår rasjonelle, men som samlet kan få store konsekvenser.
Strategisk styrke er mer enn våpen
Dette er heller ikke et nytt fenomen.
Carl von Clausewitz viste at krig må forstås som en forlengelse av politikken. Militær styrke kan derfor ikke analyseres isolert fra statens samlede kapasitet.
Douglass North demonstrerte hvordan institusjoner former økonomisk utvikling ved å redusere usikkerhet og skape stabile rammer for langsiktige investeringer.
Joseph Schumpeter viste at innovasjon ikke oppstår tilfeldig, men gjennom miljøer som kontinuerlig utvikler og viderefører kunnskap.
Samtidig understreket Alfred Thayer Mahan betydningen av industriell kapasitet, logistikk og langsiktig nasjonal styrke som grunnlag for militær makt, mens Halford Mackinder viste hvordan geopolitisk konkurranse alltid handler om kontroll over strategiske ressurser.
Disse perspektivene peker mot en felles erkjennelse:
Militær styrke handler ikke bare om våpen.
Den handler om statens evne til kontinuerlig å utvikle, bevare og fornye den kompetansen som gjør militær styrke mulig.
Institutional Capital
Det er her begrepet Institutional Capital blir relevant.
Institutional Capital kan forstås som den akkumulerte beholdningen av kunnskap, profesjonskultur, organisasjonserfaring, ledelse og institusjonell hukommelse som gjør et samfunn i stand til å reprodusere strategiske kapasiteter over tid.
Økonomisk kapital kan investeres.
Materiell kapital kan produseres.
Men institusjonell kapital må utvikles gjennom generasjoner.
Dette er også grunnen til at strategisk kapasitet ikke kan gjenoppbygges like raskt som den kan avvikles.
En fabrikk kan bygges på få år.
Et nytt våpensystem kan anskaffes.
Men å bygge verdensledende fagmiljøer, utdanne spesialister og etablere sterke profesjonskulturer kan ta flere tiår.
Norge som et illustrerende eksempel
Norge illustrerer denne mekanismen på flere områder.
Fortifikasjon er ett av de tydeligste eksemplene.
Gjennom flere hundre år utviklet Norge spesialisert kompetanse innen beskyttelse av militære installasjoner, kritisk infrastruktur og defensive konstruksjoner. Denne kompetansen ble videreført gjennom utdanning, profesjonsmiljøer og institusjoner som overførte erfaring mellom generasjoner. Da den sikkerhetspolitiske situasjonen endret seg etter den kalde krigen, ble deler av denne kapasiteten gradvis redusert.
Les også: Europas svakhet begynner ikke i Beijing eller Moskva 🔒
Fortifikasjon er imidlertid bare ett eksempel.
Lignende problemstillinger kan reises innen forsvarsindustri, logistikk, skipsbygging, energiberedskap og andre høyspesialiserte fagområder hvor kompetanse bygges over lang tid, men kan svekkes langt raskere.
Europas neste sikkerhetspolitiske utfordring
Krigen i Ukraina har vist at moderne krigføring avgjøres av langt mer enn teknologi.
Den avgjøres av evnen til å lære raskere enn motstanderen.
Den avgjøres av logistikk, produksjonskapasitet, ingeniørkompetanse, innovasjon og institusjoner som kontinuerlig omsetter erfaring til nye løsninger.
Her ligger Europas egentlige utfordring.
EU og NATO kan vedta større budsjetter.
Europeiske land kan kjøpe flere våpen.
Men ingen regjering kan vedta frem femti års institusjonell erfaring.
Den må bygges.
Konklusjon
Den geopolitiske konkurransen i det 21. århundret handler derfor ikke bare om økonomisk vekst eller militær teknologi.
Den handler om hvilke samfunn som evner å reprodusere strategisk kompetanse gjennom sterke institusjoner.
Det er denne evnen jeg omtaler som Institutional Capital.
Dersom Europa skal lykkes med sin sikkerhetspolitiske gjenreisning, holder det ikke å investere i materiell alene.
Kontinentet må investere i menneskene, utdanningene, forskningsmiljøene og institusjonene som gjør fremtidens forsvar mulig.
For historien viser én gjennomgående lærdom:
Våpensystemer kan anskaffes på få år.
Forsvarsbudsjetter kan vedtas på én dag.
Men institusjonell kapital bygges gjennom generasjoner.
Den største strategiske feilen Europa kan begå, er derfor å tro at den kan gjenoppbygges like raskt som den en gang ble bygget ned.
Vil USAs militærindustrielle kompleks sabotere Europas vei til strategisk autonomi? 🔒
