Menneskehetens fiende nummer én.
Hva er det dødeligste dyret på kloden? Spørsmålet kan virke trivielt – helt til man ser på tallene. Ifølge Verdens helseorganisasjon tar myggen livet av rundt 725 000 mennesker hvert år. Slanger, som ofte nevnes på andreplass, dreper omkring 60 000. Hunder, hovedsakelig gjennom rabies, står for rundt 25 000 dødsfall. Mennesket selv – gjennom drap – forårsaker 475 000 dødsfall årlig. Myggen tar dermed flere liv enn alle andre dyr til sammen, inkludert vår egen art.
Det er et faktum som rokker ved hele vår forestilling om farlige dyr. Vi forbinder gjerne fare med størrelse, styrke og villskap. Likevel er dyret som dreper flest mennesker, et vesen som veier rundt to milligram, lever i noen få uker og har som sitt eneste våpen en snabel på under én millimeter. Det enorme misforholdet mellom trusselen og smittebæreren oppsummerer i seg selv en av de største helsekatastrofene i menneskehetens historie.
Av de 3 500 myggartene som er registrert i verden, er det bare et lite mindretall – rundt 30 arter – som overfører sykdommer som kan være dødelige for mennesker. Resten lever fredelig i våtmarker, pollinerer blomster – voksne mygg lever hovedsakelig av nektar – og spiller en diskret, men viktig rolle i næringskjedene. Det er altså noen få titalls arter som står bak alle dødsfallene.
Malaria er hovedårsaken
Av de 725 000 årlige dødsfallene skyldes omtrent halvparten – rundt 350 000 i året – malaria alene. Sykdommen overføres av mygg i slekten Anopheles. Malaria rammer først og fremst Afrika sør for Sahara, der sykdommen fortsatt er den viktigste årsaken til barnedødelighet i flere land. Hvert andre minutt dør et afrikansk barn av malaria.
Denne afrikanske virkeligheten overskygger et lite kjent historisk faktum: Malaria var også en alvorlig europeisk sykdom frem til 1900-tallet. Frankrike hadde endemisk malaria i Camargue, Poitou-myrene, Sologne og Landes – overalt hvor stillestående vann ga Anopheles-mygg gode formeringsforhold. Napoleon skal ha blitt smittet med malaria under beleiringen av Toulon. De omfattende kampanjene for å drenere myrområder under Den tredje republikk hadde derfor ikke bare landbruksmessige, men også helsemessige formål. Lokal malaria forsvant endelig fra Frankrike på 1960-tallet.
Les også: Biomimetiske mikrodroner: Utvidelsen av krigens domene 🔒
I dag er malaria på tilbakegang globalt, takket være impregnerte myggnett, antimalariamidler og omfattende bekjempelseskampanjer. Dødeligheten har falt med 40 prosent siden 2000. Samtidig trues fremgangen av resistens mot antimalariamidler og fremveksten av nye Anopheles-stammer som tåler insektmidler.
Fremvoksende arbovirus
I tillegg til malaria overfører mygg i slekten Aedes en familie av virus som kalles arbovirus – virus som spres av leddyr. Den globale utbredelsen av disse virusene har økt dramatisk de siste 20 årene.
Dengue, også kalt «tropisk influensa», smitter rundt 400 millioner mennesker i verden hvert år. Omtrent 100 millioner utvikler kliniske symptomer. Sykdommen tar rundt 40 000 liv årlig, hovedsakelig i Sørøst-Asia og Latin-Amerika. Den hemoragiske formen er særlig farlig for barn.
Chikungunya – navnet stammer fra et swahiliord som betyr «å gå bøyd», med henvisning til de sterke leddsmertene sykdommen forårsaker – har fått en dramatisk utbredelse siden 2000-tallet. Epidemien på Réunion i 2005–2006 rammet en tredel av øyas befolkning. Viruset finnes nå i mer enn 100 land.
Zikaviruset fikk i flere tiår begrenset oppmerksomhet, men spredte seg eksplosivt i Brasil i 2015–2016. Utbruddet førte til flere tusen tilfeller av mikrocefali blant barn født av mødre som var blitt smittet under svangerskapet. Det var denne epidemien som for alvor gjorde zikaviruset kjent over hele verden, ikke minst gjennom bildene av barn med unormalt små hoder.
Gulfeber, historisk sett en av de store dødsårsakene i det tropiske Amerika, finnes fortsatt i Afrika sør for Sahara og i Amazonas, til tross for at det har eksistert en effektiv vaksine siden 1937. Sykdommen tar rundt 30 000 liv i året.
Vestnilviruset, som overføres av Culex-mygg, sprer seg nå både i USA og i Sør-Europa. Hver sommer påvises det smittetilfeller blant mennesker i Camargue, på Korsika, i Italia og i Hellas.
Frankrike møter tigermyggen
Frankrike har flere titalls myggarter, hvorav de fleste enten er helt ufarlige eller bare plagsomme. Den store nyheten i det 21. århundret er ankomsten av Aedes albopictus – den såkalte tigermyggen.
Arten har sin opprinnelse i Sørøst-Asia og kom til Europa gjennom internasjonal handel, særlig transport av brukte bildekk. Fordypningene i dekkene samlet vann og ga beskyttelse til myggeggene. Tigermyggen ble påvist for første gang i Frankrike, i Menton, i 2004. Tjueto år senere har den etablert seg i 78 av de 96 departementene i fastlands-Frankrike – mer enn 80 prosent av territoriet. I 2010 fantes den bare i fire departementer. Spredningen har vært eksplosiv.
Les også: Karbon-geopolitikk 🔒
Tigermyggen kjennetegnes av de svarte og hvite stripene på kroppen og beina. Den stikker om dagen – særlig om morgenen og sent på ettermiddagen – i motsetning til den vanlige europeiske myggen, Culex pipiens, som er nattaktiv. Tigermyggen er mindre, raskere og mer diskret. Den summer nesten ikke, og stikket kommer raskt og er ofte smertefritt i øyeblikket.
Det er nettopp dette som gjør den særlig fryktet: Den stikker på dagtid, i hager, parker og på balkonger, uten at man nødvendigvis hører eller ser den. Den kan påføre samme person flere titalls stikk i løpet av én time.
Lokal dengue – en geopolitisk terskel
Det avgjørende helsemessige vendepunktet kom på 2020-tallet, da det ble registrert lokalt ervervede tilfeller av denguefeber i fastlands-Frankrike. Det vil si at personer ble smittet uten å ha reist utenlands. Dette innebærer at viruset nå sirkulerer lokalt og overføres av tigermygg som lever i Frankrike.
Tallene er tydelige. I 2019 registrerte Frankrike ni lokalt ervervede tilfeller av dengue. I 2022 var tallet 65. I 2023 ble det registrert 45 tilfeller, og i 2024 steg tallet til 83 – det høyeste som noen gang er målt. De viktigste utbruddene finnes i Provence, Occitanie og Île-de-France. Chikungunya følger en lignende utvikling, med flere dokumenterte lokalt ervervede tilfeller i Var siden 2010.
På lengre sikt kan også zikaviruset dukke opp i fastlands-Frankrike dersom en smittet person med symptomer blir stukket av en lokal tigermygg, som deretter stikker andre mennesker. Mekanismen er den samme som for dengue.
Dette innebærer en grunnleggende endring i Europas sykdomsbilde. Den helsemessige tropikaliseringen av Frankrike er et nytt fenomen, drevet frem av en kombinasjon av globalisert handel, klimaendringer og tigermyggens varige etablering.
De andre invasive artene
Tigermyggen er ikke alene. Også andre invasive arter etablerer seg gradvis i Frankrike:
Aedes koreicus, som ankom senere, har vært påvist i det nordøstlige Frankrike siden 2017. Arten stammer fra Korea, er mer kulderesistent enn tigermyggen og kan derfor kolonisere områder som sistnevnte ikke når.
Aedes japonicus har vært til stede i Alsace og Franche-Comté siden 2015 og sprer seg gradvis til andre regioner.
Culex modestus, en myggart som finnes i Camargue, er den viktigste potensielle smittebæreren av vestnilviruset i Frankrike. Overvåkingen er blitt intensivert etter utbruddene blant hester i Sør-Frankrike i 2015 og 2018.
Klimamodeller fra Institut Pasteur og det franske mat-, miljø- og arbeidsmiljøtilsynet ANSES anslår at hele fastlands-Frankrike vil være kolonisert av Aedes albopictus innen 2050. Det omfatter også Bretagne, Normandie og Nord-Frankrike, som foreløpig er relativt lite berørt.
Genetisk utryddelse – en pågående etisk debatt
I møte med denne trusselen utforsker forskningen radikale metoder for målrettet bekjempelse. Såkalt gene drive-teknologi, basert på den genetiske saksen CRISPR, gjør det mulig kunstig å spre et gen i en vill bestand som gjør individene sterile eller ute av stand til å overføre virus.
Det britiske selskapet Oxitec, som er et datterselskap av et amerikansk fond, gjennomførte mellom 2020 og 2024 forsøk i friluft i Brasil og Florida ved å sette ut genmodifiserte mygg. Resultatene var oppsiktsvekkende: I enkelte områder ble de lokale bestandene av tigermygg redusert med 90 prosent.
Teknologien reiser imidlertid omfattende etiske og økologiske spørsmål. Kan man med hensikt utrydde en art? Hva skjer dersom en genmodifisert mygg slipper unna og sprer det steriliserende genet til arter som ikke var ment å rammes? Hvilken presedens skapes når man setter ut organismer i naturen som er utviklet for å utrydde andre?
Verdens helseorganisasjon og Konvensjonen om biologisk mangfold har begge utarbeidet avveide rapporter. De stiller seg positive til å utrydde arter som overfører sykdommer – rundt 30 av totalt 3 500 – under forutsetning av at de øvrige artene, som fyller en legitim økologisk funksjon, blir bevart.
Et lite kjent geopolitisk spørsmål
Bekjempelsen av mygg har utviklet seg til et spørsmål om internasjonalt forskningssamarbeid, bioetikk og helsesuverenitet. Landene i det globale sør rammes i særlig stor grad – Afrika sør for Sahara står for 95 prosent av alle dødsfall som skyldes malaria. Teknologiene for utryddelse utvikles derimot hovedsakelig i det globale nord, ved britiske, amerikanske og franske laboratorier. Utplasseringen av disse teknologiene i afrikanske og latinamerikanske land reiser derfor grunnleggende suverenitetsspørsmål: Hvem tar beslutningen, hvem gir tillatelsen, og hvem kontrollerer de genmodifiserte myggene i et gitt land?
Les også: Et hav uten regler er en planet uten framtid 🔒
Bill & Melinda Gates Foundation, verdens største finansieringskilde til malariaforskning, spiller en betydelig politisk rolle i disse strategiske valgene – en rolle som tidvis blir bestridt av de berørte statene. Pilotprosjektene i Uganda, Burkina Faso og Mali har utløst interne debatter om private stiftelsers innflytelse over afrikansk helsepolitikk.
På et annet nivå har den globale varehandelen – gjennom containere, brukte bildekk og prydplanter – gjort myggen til en vektor for biologisk globalisering. De store maritime handelsrutene og havnene – som Marseille, Rotterdam og Los Angeles – er også blant de viktigste inngangsportene for invasive arter. Havnenes geografi sammenfaller i stor grad med stedene der Aedes albopictus først ble påvist utenfor sitt opprinnelige utbredelsesområde.
En trussel som vil forme Europas fremtidige sykdomsbilde
Myggproblematikken viser at de største helsetruslene i det 21. århundret sannsynligvis ikke først og fremst vil komme fra helt nye virus – selv om covid-19 viste at denne muligheten ikke kan utelukkes. Truslene vil snarere komme fra økende sirkulasjon av kjente smittestoffer, båret av dyr og insekter som får sin geografiske utbredelse tegnet på nytt av klimaendringer og globalisering.
Frankrike står, i likhet med resten av Sør-Europa, i første rekke. Landet må lære å leve med sykdommer som for 20 år siden først og fremst rammet reisende som vendte hjem fra tropene. Det må tilpasse helseinfrastrukturen, den medisinske utdanningen og varslingssystemene. Fremfor alt må myndighetene balansere tre tilnærminger: overvåking gjennom ANSES og de regionale helsemyndighetene ARS, biologisk og kjemisk bekjempelse med de økologiske begrensningene dette innebærer, og grunnforskning med de etiske dilemmaene som følger.
Å melde fra om forekomsten av tigermygg – gjennom nettstedet signalement-moustique.anses.fr – har blitt en samfunnsoppgave. Det egentlige spørsmålet er likevel politisk: Hvilket nivå av helsevern er franskmenn villige til å betale for – i euro, i friheter og i inngrep i naturen? Debatten har knapt begynt. Den er bare i startfasen.
Kilder: Verdens helseorganisasjon, rapporter 2023–2025. Institut Pasteur, avdeling for vektorer og vektorbårne patogener. ANSES, portalen signalement-moustique.anses.fr. Santé publique France, epidemiologiske bulletiner. Bill & Melinda Gates Foundation, årsrapport 2024. Oxitec, publikasjoner fra 2020–2024 om forsøkene i Brasil og Florida.
