Ratko Mladić døde i fengsel mens han sonet livstid for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Reaksjonene i Republika Srpska viser, ifølge redaktør Aleksandar Trifunović, hvor vanskelig oppgjøret med krigen fortsatt er.
Trifunović, som leder det uavhengige magasinet Buka, skriver at nesten alle de sentrale politiske aktørene i Republika Srpska reagerte etter at dødsfallet ble kjent. Regjering og opposisjon, politiske ledere, ordførere og partier la til side vanlige motsetninger, skriver han, skriver OBCT.
Noen omtalte Mladić som et symbol på kamp, en stor militær leder eller et offer for urettferdighet. Ifølge Trifunović unnlot så godt som alle å nevne den endelige dommen mot ham.
Mladić døde 84 år gammel etter lang tids alvorlig sykdom. Han sonet livstid for blant annet folkemordet i Srebrenica.
Trifunović understreker at familien og andre som kjente Mladić, har rett til privat sorg. Men han skiller mellom å kondolere med de etterlatte og å gjøre en dømt krigsforbryter til et moralsk forbilde for et helt folk.
I Zvornik, Višegrad, Istočno Sarajevo og senere Banja Luka tente mange lys og fakler mens de ropte Mladićs navn, skriver han. Blant dem var det særlig unge mennesker, også personer som ble født etter krigen.
– Noen har lært dem hvem de skal feire, men det er aldri blitt forklart dem hvorfor denne mannen tilbrakte den siste delen av livet i fengsel, skriver Trifunović.
Han mener de unge blir tilbudt en ferdigpakket fortid, delt inn i «våre helter» og «deres forbrytere». I den fortellingen er det, ifølge ham, ikke plass til de bosnjakiske ungdommene som ble drept av Skorpionen-enheten, massegravene rundt Zvornik eller beleiringen av Sarajevo.
Les også: Gullmannen og kampen om historien
Trifunović viser til at 59 bosniske kvinner, barn og eldre i 1992 ble sperret inne i et hus i Pionirska-gaten i Višegrad og brent levende. Dagens unge i byen har ikke ansvar for forbrytelsen, skriver han, men de har rett til å få vite at den ikke var menneskelig – og heller ikke et særtrekk ved det serbiske folket.
Han understreker at Mladićs forbrytelser ikke er hele det serbiske folkets forbrytelser, og at dommen ikke er en dom over Republika Srpska. Retten dømte Mladić på grunnlag av hans individuelle ansvar og kommandansvar, skriver han.
– Den farligste koblingen mellom hans forbrytelser og et helt folk skapes ikke av dem som minner om dommen, men av dem som gjør Mladić til et symbol på vår patriotisme, skriver Trifunović.
Han mener politikerne har lært at forsoning og et oppgjør med krigsforbrytelser ikke gir enkle politiske gevinster. I stedet holdes krigen sentral, mens spørsmål om blant annet fraflytting, fattigdom, korrupsjon og offentlige tjenester skyves til side, hevder han.
Trifunović peker samtidig på at få krigsforbrytelser mot serbiske sivile i landsbyene rundt Srebrenica har fått et rettslig etterspill. Det er en urett, skriver han, men lidelsene til serbiske ofre kan ikke rettferdiggjøre drap på andre – like lite som forbrytelser mot bosnjaker kan viske ut forbrytelser mot serbere.
– Å erkjenne en forbrytelse betyr ikke å svikte sitt eget folk. Det betyr å nekte å gi forbrytelsen videre til barna våre og å gjøre hat til en plikt, skriver han.
