Hackeren: fra motkultursymbol til frontsoldat i hybridkrigføring

Share

Hackeren har gått fra å tilhøre en motkultur til å bli en helt i populærkulturen. Film, mote og samfunnsendringer har formet en identitet som i den hybride krigføringens tid også kan brukes til kognitiv påvirkning.

Kortversjonen

  • Hackeren har gjennomgått en revolusjon fra å være en smal motkultur til å bli en sentral og kommersialisert helt i global popkultur.
  • Teknologiske ferdigheter, idealer om systemkritikk og tidlige telekom-protester la grunnlaget for den moderne hacktivismen som oppstod på nittitallet.
  • Statsdrevne aktører og etterretningstjenester utnytter i dag romantiserte hackeridentiteter som skalkeskjul for å skjule egne geopolitiske og offensive cyberoperasjoner.
  • Utstrakt mistillit til tradisjonelle institusjoner og økende hyperpolitikk gjør yngre generasjoner mer mottakelige for digital radikalisering og ukritisk sympati med opprørere.
  • Propaganda og koordinerte dataangrep mot samfunnskritisk infrastruktur i Europa viser hvordan digitale operasjoner systematisk brukes som et hybrid krigføringsverktøy.

Et mørkt rom, det kalde lyset fra en skjerm og en mørk hettegenser. Med noen få detaljer kan en regissør få oss til å kjenne igjen hackeren før vi ser den første kodelinjen. For yngre generasjoner lever bildet av den ensomme opprøreren videre. Han er en slags usosial ingeniør med sans for å undergrave spillereglene, i stand til å sette et apparat langt større enn ham selv i vanskeligheter. Filmen har gitt ham et ansikt og en rolle. Han kjenner systemets hemmeligheter og våger å bryte reglene. Vi er blitt så fortrolige med denne figuren at vi også ser den i nyhetene. Når noen bryter seg inn i et digitalt system eller angriper en myndighet, kan opprøret fascinere oss allerede før vi vet hvilke konsekvenser angrepet har fått.

Hvem er hackeren?

Ved et datainnbrudd skaffer noen seg tilgang til en annens datasystem uten tillatelse. Et av formålene med et slikt innbrudd kan være å stjele sensitiv informasjon.

Begrepet hacker har en bredere betydning. Det kan brukes om enhver som har svært god innsikt i datateknologi og bruker sin tekniske kunnskap til å løse et problem. I nyere tid har ordet også fått en snevrere betydning gjennom uttrykket «security hacker». Her brukes det om en person som begår ulovlige handlinger mot eller ved hjelp av datasystemer. På sikkerhetsfeltet trekkes det gjerne et skille mellom Black Hat og White Hat, grovt sagt mellom «slemme» og «snille» hackere.

Legger vi filmkostymet til side, står vi igjen med en person som kjenner datasystemer så godt at vedkommende kan undersøke hvordan de virker og finne ut hvor de er sårbare. Under visse omstendigheter kan hackeren også endre virkemåten hvis det trengs. De samme kunnskapene og ferdighetene kan brukes til å beskytte digital infrastruktur eller til å svekke den. Hvordan handlingen bør vurderes, avhenger av hva hackeren vil oppnå, om den som drifter systemet, har gitt tillatelse til tilgangen, og hvilke konsekvenser handlingen får. For å beskrive de ulike rollene har cybersikkerhetsmiljøet tatt i bruk en hel fargepalett, som om det skulle presentere en ny motekolleksjon.

Nærbilde av en datamaskin dekket med hacktivistiske klistremerker, med teknisk utstyr i bakgrunnen.
Illustrasjonsfoto: Detaljbilde av en datamaskin med hacktivistiske klistremerker. Arkivillustrasjon for hacktivisme og hackerkultur, 3. august 2022. Foto: Ehécatl Cabrera / Wikimedia Commons (CC BY-SA 4.0).

Den hvite hatten, White Hat, betegner fagfolk og forskere som har fått tillatelse til å lete etter sikkerhetshull før andre rekker å utnytte dem. Dette er de etiske hackerne. De kan blant annet bruke penetrasjonstesting, der de simulerer et dataangrep under kontrollerte forhold for å se hvor godt systemet tåler det. Slik får organisasjonen vite hvilke svakheter den bør utbedre. Black Hat-hackere bruker den samme typen kompetanse til å bryte seg ulovlig inn i nettverk og enheter. Målet kan være å stjele fortrolig informasjon, presse noen for penger eller sabotere tjenester. To hackere kan altså oppdage det samme sikkerhetshullet. Den ene varsler den ansvarlige slik at hullet kan tettes eller systemet sikres på annet vis. Den andre kan utnytte sårbarheten til spionasje, cyberkrigføring eller utpressing. Den grå hatten, Grey Hat, viser hvorfor det er vanskelig å trekke et enkelt moralsk skille. En hacker kan finne en sårbarhet ved å gå inn i et system uten tillatelse og likevel ha til hensikt å la både data og utstyr være i fred. Vedkommende kan til og med varsle eieren, slik at sikkerheten blir bedre. God tro fritar likevel ingen automatisk for ansvar. Et inngrep kan bryte reglene som beskytter infrastrukturen selv om den som utfører det, mener å gjøre nytte for seg. Fargepaletten stanser heller ikke ved grått. En Green Hat er en nybegynner som vil lære. En Blue Hat er ute etter hevn, og en Red Hat går etter hackere vedkommende mener er kriminelle, noen ganger med like aggressive og ulovlige metoder. Betegnelsene har ingen definisjoner som alle er enige om. Nyansene minner tidvis mer om merkelapper fra en influenser enn om vitenskapelige kategorier. Likevel former de hvordan vi tolker bildet av hackeren, og hvordan vi oppfatter dem som kjenner seg igjen i det. En digital handling kan se ut som et lovbrudd, en demonstrasjon av oppfinnsomhet eller et opprør. Det avhenger både av hva den som utfører den, vil oppnå, og av hvordan andre forteller om den. Fargene sier noe om hvilke grupper man forbindes med i sosiale medier, men gir bare et begrenset innblikk i motivene. Bak forestillingen om hackeren ligger først og fremst en praksis som har mange lovlige anvendelser. Man kan bruke kunnskap om et system til å beskytte det, utforske mulighetene det gir eller fremme politiske krav. Når slike ferdigheter blir brukt til å uttrykke politisk motstand, kommer vi over i hacktivismen.

Fra det mørke rommet til den digitale møteplassen

Lenge før hacking ble et redskap for politisk protest, fantes det miljøer med et eget språk, faste møteplasser og felles verdier. Medlemmene hadde også sine egne kriterier for hvem de anså som faglig troverdig. Ordet hacktivisme oppstod tidlig på 1990-tallet ved å slå sammen hacking og aktivisme. Det betegner bruk av datamaskiner eller datanettverk til å undergrave en etablert orden for å fremme en politisk agenda eller prinsipper knyttet til samfunnsspørsmål. De som bruker slike metoder, kalles hacktivister eller digitale aktivister. For å forstå hvordan hacktivismen oppstod, må vi se på hva som skjedde i miljøene rundt de nye maskinene og nettverkene. Hvordan fikk ferdighetene til en liten gruppe spesialister betydning i samfunnet rundt dem? Her finner vi røttene til en motkultur som skulle utvikle seg i vidt forskjellige miljøer, med ulike synspunkter og former for tilhørighet.

Les også: Kreml bak murene: frykt, kuppspøkelset og Putins maskirovka

De første hackermiljøene oppstod i USA etter andre verdenskrig. Datamaskiner var dyre og fantes først og fremst ved universiteter og store forskningssentre, i statsforvaltningen og i militæret. Ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) samlet Tech Model Railroad Club unge som var opptatt av de kompliserte kretsene som styrte modelltogene. Studentforeningen ble grunnlagt i 1946 og drev med modelljernbaner og elektroniske eksperimenter. Å bygge modellene var bare en del av arbeidet. Medlemmene ville også se hvor langt de kunne komme ved å endre mekanismene og løse problemer på uortodokse måter. Etter hvert tok noen av dem arbeidsmåten med seg inn i universitetets datalaboratorier. Der fikk ordet hack en betydning som handlet om å forstå et system i dybden og finne nye måter å endre virkemåten på. Datamiljøene utviklet også sine egne statushierarkier. Det ga anseelse å løse problemer, utvikle programmer og dele kunnskap. Alder og formell stilling var mindre avgjørende. Den som ville bli regnet som en del av fellesskapet, måtte vise sin kompetanse i praksis og få anerkjennelse fra andre som drev med det samme. Denne vektleggingen av teknisk kompetanse utfordret noen av de tradisjonelle hierarkiene. Forskningsmiljøene var likevel fortsatt mannsdominerte, med ulikheter og konkurranse seg imellom.

Hackerkulturen tok form i USA under den kalde krigen. I gatene protesterte folk mot Vietnamkrigen, og studentopprøret satte forholdet mellom innbyggerne, myndighetene og organiseringen av industrisamfunnet under debatt. Protestbevegelsen var splittet i synet på teknologi. Noen så datamaskinen som et kontrollredskap for militæret og byråkratiet. Andre mente at det var selve maktkonsentrasjonen som kunne endres hvis enkeltpersoner fikk tilgang til den samme teknologien. Tanken var at en maskin som lot store organisasjoner behandle informasjon, også kunne komme til nytte utenfor deres vegger. Et eksempel fra California på 1960-tallet er forfatteren Stewart Brand, en sentral skikkelse i den lokale motkulturen. I 1968 grunnla han Whole Earth Catalog, en publikasjon som hjalp folk å skaffe seg verktøy, langt utover datateknologiens område. Den var særlig rettet mot fellesskap som søkte en mer selvstendig livsform utenfor de rådende samfunnsmodellene. På sidene stod landbruksutstyr ved siden av håndbøker i arkitektur, tekster om økologi og kybernetikk og vitenskapelige instrumenter. Slik samlet katalogen kunnskap som sjelden stod side om side. Å dyrke jorda, bygge et hus og finne ut hvordan en maskin fungerer, kunne alt sammen springe ut av ønsket om å klare seg selv.

Som mediehistorikeren Fred Turner beskriver i From Counterculture to Cyberculture, satte Brand den californiske hippiekulturen i forbindelse med delstatens teknologiske forskningsmiljøer. I publikasjoner og på felles møteplasser vokste det frem en forståelse av hva datamaskinen kunne brukes til ut over forskning og militære formål. Den kunne også være et middel til å uttrykke seg, samarbeide og organisere fellesskap. Tankene foregrep noe av det som senere skulle følge med utbredelsen av den personlige datamaskinen. Motkulturens fellesskapsidealer møtte i de neste tiårene den kommersielle tenkningen i det fremvoksende Silicon Valley. Det samme idealet om selvstendighet kunne inspirere både samarbeidsprosjekter og økonomisk individualisme. Det viser hvor vanskelig det er å plassere kulturen entydig ideologisk. Tidlig på 1970-tallet kom tekniske ferdigheter og den etablerte makten i mer direkte konflikt gjennom phreaking, utforsking og manipulering av telefonnettet. Praksisen oppstod blant entusiaster som hadde lært å gjenkjenne og bruke bestemte egenskaper ved det amerikanske telefonsystemet. En av de mest kjente var John Draper, alias Captain Crunch, som ble berømt for å kunne gripe inn i telefonnettets virkemåte. Motivasjonen til disse phone phreaks var ikke alltid politisk. For mange var det først og fremst en teknisk utfordring å komme rundt systemets begrensninger. En mulig bonus var å kunne ringe gratis. Praksisen fikk en annen betydning da den møtte den radikale amerikanske aktivismen. I 1971 grunnla Abbie Hoffman og Alan Fierstein YIPL, en forkortelse for Youth International Party Line. Publikasjonen spredte kunnskap om telefonteknologi. Hoffman kom fra Yippie-bevegelsen, en motkultur der motstand mot Vietnamkrigen gikk hånd i hånd med offentlige provokasjoner og aktiv bruk av massemediene. I dette miljøet ble kunnskap om telefonnettets virkemåte også et middel til å utfordre den økonomiske makten til AT&T, selskapet som dominerte amerikansk telekommunikasjon. Den praktiske striden om telefonnettet handlet dermed om noe større. Hvem skulle få tilgang til kommunikasjonsmidlene, og kunne den tekniske kunnskapen frigjøres fra teleselskapenes kontroll? Spenningen har betydning fordi et teknisk regelbrudd kan få en politisk tolkning i ettertid uansett hva den opprinnelige hensikten var. Uavhengige publikasjoner, pseudonymer og uformell kunnskapsdeling styrket samtidig fellesskapet. En som gjorde en oppdagelse eller fant en oppfinnsom løsning, kunne få et navn i miljøet uavhengig av hvilken posisjon vedkommende hadde i samfunnet. De tidlige datamiljøene ga folk en alternativ vei til anerkjennelse samtidig som de utviklet sine egne mål på prestisje og sine egne former for konkurranse.

Tilhørigheten hvilte etter hvert også på at man bidro til å dele informasjon. Da personlige datamaskiner og amatørnettverk bredte om seg, kunne stadig flere delta i denne utvekslingen.

Tidlig på 1980-tallet fikk hackerkulturen fotfeste flere steder i Europa. Her var forholdet mellom teknologi og myndigheter formet av andre samfunnsforhold enn i USA. I Vest-Tyskland satte landets deling, fredsbevegelsen og antiatombevegelsen sitt preg på offentligheten. Hvordan personopplysninger ble samlet inn og forvaltet, var allerede et omstridt spørsmål. I september 1981 møttes en gruppe dataentusiaster i Berlin, i redaksjonen til den alternative dagsavisen Die Tageszeitung. Den uavhengige avisen var blitt grunnlagt i 1978, med røtter i tyske sosiale bevegelser. Under møtet stiftet de Chaos Computer Club (CCC), et kollektiv som var opptatt av hva digitaliseringen innebar for samfunnet, hvordan datasystemer kunne sikres, og hvordan personvernet kunne beskyttes. Klubben vokste senere særlig i Hamburg. En av initiativtakerne var Wau Holland, pseudonymet til journalisten Herwart Holland-Moritz. Som pioner i tysk hackerkultur bidro han til at forsøk med datateknologi fikk en plass i den offentlige debatten om sivile friheter.

Les også: Hvordan Ukraina ble en dronestormakt 🔒

Klubben utviklet seg til et kulturmiljø gjennom møter, publikasjoner og diskusjoner om hvordan datateknologien påvirket samfunnet. Etter hvert som medlemmene undersøkte hvor det var mulig å bryte inn i et datasystem, ble de også mer opptatt av infrastruktursikkerhet og vern av personopplysninger. Teknisk kompetanse fikk en oppgave i offentligheten. Med den kunne de avdekke problemer som angikk både dem som drev nettverkene, og innbyggerne som tok teknologien i bruk på stadig flere områder.

I USA endret utbredelsen av proprietær programvare måten programmerere kunne samarbeide på. I 1983 kunngjorde Richard Stallman GNU-prosjektet. Han ville utvikle et operativsystem som alle skulle stå fritt til å bruke, studere, endre og dele. Stallman var programmerer ved MIT og anså begrensningene i proprietære lisenser som en trussel mot samarbeidet som hadde kjennetegnet deler av datalaboratoriene. Slik bidro han til at spørsmålet om tilgang til kildekoden også ble en debatt om hvilke friheter brukerne burde ha og hvordan kunnskapen kunne deles.

I 1984 ga den amerikanske journalisten Steven Levy ut Hackers: Heroes of the Computer Revolution. Han fortalte historien om de første datamiljøene og ga den såkalte hackeretikken en gjenkjennelig form. Ved å observere programmererne og høre hva de trodde på, identifiserte han flere prinsipper. Informasjon skulle flyte fritt, og tilgang til maskinene var en forutsetning for å lære. Vilkårlige hierarkier burde møtes med skepsis. Folk burde få anerkjennelse for det de kunne vise i praksis, uavhengig av tittel eller sosial stilling. Boken gjorde det lettere for dem som stod utenfor fagmiljøene, å forstå en kultur med egne verdier og målestokker for anerkjennelse. Kulturen forble likevel for sammensatt til å utgjøre én samlet politisk bevegelse.

Samme år vakte Chaos Computer Club oppmerksomhet med en demonstrasjon som skulle bli berømt. Wau Holland og Steffen Wernéry påviste en sårbarhet i det tyske datakommunikasjonssystemet Bildschirmtext. De klarte å belaste banken Hamburger Sparkasse med rundt 135 000 mark, som senere ble tilbakebetalt. Aksjonen er blant annet dokumentert av det tyske føderale senteret for samfunnsopplysning. Det erklærte målet var å vise hvor utsatt en infrastruktur kunne være selv om den ble presentert som sikker. Ved å gjøre det i praksis fikk klubben frem et budskap som vanskelig ville ha nådd offentligheten i en rent teknisk redegjørelse. I desember 1984 arrangerte klubben dessuten den første Chaos Communication Congress i Hamburg. Det ga hackermiljøet et sted å møtes og utveksle erfaringer og befestet dets plass i offentligheten.

Også i 1984 grunnla den amerikanske journalisten og aktivisten Eric Corley, under pseudonymet Emmanuel Goldstein, tidsskriftet 2600: The Hacker Quarterly. Det skulle bli et referansepunkt i amerikansk hackerkultur. Bladet spredte kunnskap gjennom artikler, teknisk informasjon og beretninger fra deltakerne. Samtidig bygde det et sosialt miljø der leserne fant et felles språk og felles interesser. Tidsskrifter som 2600 og de første elektroniske oppslagstavlene, kjent som BBS-er (Bulletin Board Systems), lot folk holde kontakten uten å møtes ansikt til ansikt. Via modem og telefonlinje kunne de kommunisere, utveksle filer og bygge varige relasjoner. Et pseudonym, et omdømme bygd på egne bidrag og en plass i faglige diskusjoner ga den digitale identiteten sosial betydning. Slik utviklet deler av hackerkulturen en tilhørighet som i stor grad kunne bestå uavhengig av tradisjonelle møteplasser.

Fra andre halvdel av 1980-tallet ble båndene mellom teknologi og motkultur også tydelige i Italia. Tidsskriftet Decoder ble grunnlagt i Milano i 1987, med røtter i cyberpunk og det uavhengige forlagsmiljøet. Det førte radikal samfunnskritikk, punksubkulturer, musikk og scenekunst sammen med tidlige forsøk på datakommunikasjon. Kunstneriske uttrykk fikk prege diskusjonen om hvordan teknologien endret samfunnet, og denne diskusjonen preget i sin tur utgivelsen.

Det særegne ved Decoder var både hva tidsskriftet tok opp, og hva slags miljø det skapte. Den grafiske utformingen, referansene til cyberpunk og distribusjonen gjennom uavhengige kanaler førte lesere, kunstnere, aktivister og folk som eksperimenterte med datateknologi, sammen. Redaksjonen opprettet sin egen BBS. I 1992 deltok den i Piazza Virtuale, et prosjekt fra Van Gogh TV som ble vist under documenta IX i Kassel i Tyskland. Nettverkene ble dermed også utforsket gjennom kunstnerisk arbeid og samarbeid. Det bygde videre på erfaringene fra selvstyrte sosiale sentre og den italienske undergrunnspressen.

I disse miljøene kunne folk lære om hacking også utenfor universitetene og teknologiselskapene. De lærte av hverandre, og uavhengige publikasjoner og amatørnettverk gjorde det mulig å dele datakunnskap gjennom direkte kontakt. Ofte fulgte det med kulturelle referanser som folk sjelden møtte i den tradisjonelle tekniske utdanningen. Datateknologien ble på den måten også en arena for å skape kultur. Miljøene utviklet egne uttrykksmåter og praksiser som gjorde at de kunne kjenne igjen hverandre og skille seg fra andre.

Les også: Hvem er russerne som dør i Ukraina? 🔒

Da digital kommunikasjon bredte om seg tidlig på 1990-tallet, begynte også folk utenfor de første hackermiljøene å undersøke forholdet mellom teknologi og identitet fra andre ståsteder. I 1991 offentliggjorde det australske kollektivet VNS Matrix sitt cyberfeministiske manifest. Med et provoserende kunstnerisk språk utfordret kollektivet forestillingene om kropp, seksualitet og kjønn i teknologimiljøene. Cyberfeminismen oppstod i møtet mellom feministisk tenkning, kunst og digital kultur. Den utviklet seg som en egen strømning ved siden av hacktivismen og utvidet debatten om hvem som fikk tilgang til ny teknologi, og hvem som fikk delta i utviklingen av den. Erfaringene viste at dataverktøy kunne fremstå som nøytrale selv om ulikhetene bestod, både i samfunnet og i miljøene som utviklet dem. På samme tid oppstod Cypherpunks i San Francisco-området. Nettverket samlet programmerere, kryptografieksperter og forkjempere for digitalt personvern, blant dem Eric Hughes, Timothy May og John Gilmore. Utsiktene til at myndigheter og bedrifter skulle få stadig bedre muligheter til å samle inn opplysninger om enkeltpersoner, satte forholdet mellom teknologisk innovasjon og personvern under debatt. I 1993 publiserte Hughes A Cypherpunk’s Manifesto, der han tok til orde for å utvikle kryptografiske verktøy folk kunne bruke til å beskytte sin egen kommunikasjon. Det synliggjorde et viktig skille i hackerkulturen. Fri kunnskapsdeling krevde ikke at enhver opplysning skulle være tilgjengelig for alle. Den kunne gå hånd i hånd med vern av personopplysninger og fortrolig kommunikasjon. Friheten til å forstå hvordan et system virker, og friheten til å verne sitt eget privatliv, kunne utfylle hverandre i miljøer som ellers rommet ulike politiske syn.

I 1994 ga Critical Art Ensemble ut The Electronic Disturbance, som stilte nye spørsmål om forholdet mellom teknologi og politisk motstand. Det amerikanske kollektivet bestod av kunstnere og teoretikere som kombinerte kulturell eksperimentering med samfunnskritikk. Teksten tok for seg hvordan makten ble organisert på nye måter etter hvert som datasystemer tok over en større del av den økonomiske virksomheten og kommunikasjonen i samfunnet. Makten kunne i økende grad utøves gjennom nettverk i tillegg til på fysiske steder som lot seg identifisere. Protestbevegelsene måtte derfor også forholde seg til at måten makten ble organisert på, var i endring.

Kollektivet undersøkte om sivil ulydighet kunne overføres til det digitale rommet. Tradisjonelt hadde slike aksjoner gått ut på å okkupere steder eller åpent avbryte virksomheten man protesterte mot. På nettet kunne aksjonene også få et performativt preg. Aktivistene kunne bruke nettverket som en scene der de både formidlet kravet og gjorde det synlig gjennom selve handlingen. Sammenligningen med sivil ulydighet avgjorde likevel ikke om aksjonen var legitim eller hvilke konsekvenser den kunne få. Spørsmålene ble særlig viktige når infrastrukturen også ble brukt av folk som ikke hadde noe med konflikten å gjøre. Samme år protesterte det britiske ravemiljøet og andre alternative miljøer mot Criminal Justice and Public Order Act. Loven utvidet blant annet politiets fullmakter overfor utendørs musikkarrangementer. Dermed ble retten til å samles og bruke et sted midlertidig en viktig sak for britisk ungdomskultur. I dette miljøet vokste Zippies frem, som kombinerte hippiearven med elektronisk musikk og interesse for ny teknologi. De er blitt knyttet til Intervasion of the UK, en digital aksjon i november 1994 mot den britiske regjeringens politikk. Beretninger fra aksjonen beskriver forsøk på å overbelaste myndighetenes elektroniske kommunikasjon og fakslinjer. Hvor omfattende aksjonen faktisk var, er vanskelig å fastslå. Den viser likevel hvordan miljøer som sprang ut av musikk, alternative samværsformer og fellesarrangementer, begynte å prøve ut digitale protester. Teknologien ga dem flere måter å aksjonere på ved siden av dem de allerede brukte. I Italia ble det samme året preget av politiaksjonen Italian Crackdown. Den begynte 11. mai som ledd i en etterforskning av piratkopiering og førte til ransakinger og beslag hos en rekke BBS-er. Også knutepunkter i amatørnettverk ble rammet, blant dem FidoNet, et internasjonalt nettverk av elektroniske oppslagstavler som i hovedsak ble drevet av entusiaster og frivillige.

Nærbilde av flere serverrack med kabler og blinkende lys i et datasenter.
Illustrasjonsfoto: Arkivillustrasjon av serverrack i et datasenter, 8. juli 2015. Foto: HenryNewman12 / Wikimedia Commons (CC BY-SA 4.0).

Dokumenter fra perioden viser at omfanget av politiaksjonen utløste protester i datamiljøene. Inngrepene rammet også uavhengige kommunikasjonskanaler som ikke nødvendigvis hadde noe med de etterforskede forholdene å gjøre. Saken skjerpet striden om hvordan hackere ble fremstilt i offentligheten. Med den økende oppmerksomheten rundt datakriminalitet ble ulike praksiser ofte sett under ett, og flere i hackermiljøene protesterte mot at teknologiske eksperimenter ble knyttet til lovbrudd. Konflikten handlet dermed også om hvem som fikk definere hackerne som gruppe, og hvor skillet gikk mellom datakriminalitet og de sosiale og kulturelle miljøene rundt nettverkene. Fellesskapet kom særlig tydelig til uttrykk i 1995 i arbeidet til Tommaso Tozzi og Strano Network, et Firenze-basert kollektiv som forente kunst, kommunikasjon og forsøk med datanettverk. Gruppen utviklet netstrike, en digital variant av demonstrasjonstoget. Ideen var at deltakere på ulike steder skulle gå inn på bestemte nettsteder samtidig. Den 21. desember 1995 organiserte Strano Network en aksjon mot franske myndigheters nettsteder i protest mot atomprøvesprengningene på Mururoa i Stillehavet. Materialet i Tozzis arkiv viser hvilke mål arrangørene satte seg. De tekniske følgene er vanskeligere å etterprøve uavhengig. Den kulturelle betydningen lå først og fremst i at flere kunne delta i den digitale handlingen. Akkurat som i en demonstrasjon i gata var det oppslutningen der og da som gjorde aksjonen synlig, uavhengig av hva én deltaker kunne få til på egen hånd. I 1996 videreutviklet Critical Art Ensemble tankene sine i Electronic Civil Disobedience & Other Unpopular Ideas og bidro med begreper som gjorde de nye protestformene lettere å forstå. I løpet av samme tiår kom ordet hacktivisme i bruk. Kildene spriker om når og hvor det oppstod. Enkelte tilskriver det Omega, et medlem av kollektivet Cult of the Dead Cow i Texas, og daterer det til 1994 eller 1996. Uansett når ordet først dukket opp, ga det et felles navn til praksiser der datakompetanse ble brukt til å fremme politiske eller sosiale krav. I 1998 utviklet kunstner- og aktivistkollektivet Electronic Disturbance Theater programmet FloodNet som ledd i sine forsøk med elektronisk sivil ulydighet. Det ble brukt i digitale solidaritetsaksjoner for zapatistbevegelsen i Chiapas i Mexico. Aksjonene lånte form fra sitt-ned-demonstrasjoner. Deltakerne sendte koordinerte forespørsler til offentlige nettsteder for å forsøke å gjøre dem tregere.

Les også: – Europa har nådd et vippepunkt når det gjelder Kina 🔒

Arrangørene beskrev aksjonen som en kollektiv performance. Ved å forstyrre en tjeneste midlertidig ville de rette oppmerksomheten mot et krav. Erfaringen viste at folk kunne delta på nye måter. De kunne mobiliseres fra ulike steder, og nettet var både redskapet de brukte til å organisere seg, og arenaen for selve protesten. Etter årtusenskiftet endret utbredelsen av internett vilkårene hackermiljøene var vokst frem under. Datanettverk hadde først og fremst vært et område for fagfolk og entusiaster. Nå ble de steder der folk som del av hverdagen kunne knytte kontakter, finne underholdning og delta i felles prosjekter. Også hackeridentiteten endret seg. Å tilhøre et teknisk fagmiljø eller å kunne programmere fikk mindre betydning. På de nye plattformene kunne folk med ulike ferdigheter finne sammen om samme sak. Et av de tydeligste eksemplene var Anonymous, en kollektiv identitet som vokste frem på 2000-tallet rundt 4chan. Det anonyme diskusjonsforumet ble grunnlagt i 2003 og var kjent for bildedeling, provoserende innhold og trolling, bevisste forsøk på å fremkalle reaksjoner hos andre brukere. I begynnelsen var Anonymous en skiftende krets av deltakere snarere enn en samlet politisk bevegelse. De hadde anonymiteten og en særegen måte å kommunisere på til felles. I 2008 tok Project Chanology noen av disse praksisene i bruk i en offentlig protest mot Scientologikirken. Digitale aksjoner ble kombinert med demonstrasjoner i en rekke byer. Et miljø fra en provoserende nettkultur viste dermed at det kunne organisere protester også utenfor nettet, selv om deltakerne fortsatt hadde vidt forskjellige motiver og holdninger. Det ble enda tydeligere i desember 2010. Grupper knyttet til Anonymous organiserte da Operation Payback, en serie dataangrep mot selskaper og betalingstjenester som hadde brutt med WikiLeaks etter publiseringen av amerikanske diplomatmeldinger. Personer i flere land kunne delta i koordinerte aksjoner via digitale kanaler og samle seg under et felles navn uten å høre til en fast organisasjon. At gruppen manglet en felles ledelse, senket terskelen for å delta. Samtidig ble det vanskeligere å avgjøre hvem som talte på vegne av gruppen, og hvilke mål deltakerne faktisk delte. Hackeridentiteten rommet nå langt flere, og skillet mellom tilslutning, tekniske ferdigheter og individuelt ansvar ble mindre tydelig. Hacktivismen fortsatte å utvikle seg i ulike retninger. Da storkrigen kom tilbake til Europa, endret vilkårene seg på nytt.

Etter Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022 tok den ukrainske regjeringen initiativ til IT Army of Ukraine. Det var et nettverk av frivillige som ble mobilisert på digitale plattformer for å gjennomføre cyberoperasjoner mot russiske mål. Som forskeren Stefan Soesanto påpeker, ble det særlig vanskelig å trekke grensen mellom sivilt initiativ, virksomhet fremmet av myndighetene og deltakelse i en væpnet konflikt. I motkulturens første år ble datakompetanse ofte forbundet med uavhengighet fra de dominerende institusjonene. Nå kunne den også inngå i mobilisering direkte knyttet til en stats interesser. Også måten slike miljøer rekrutterer og engasjerer folk på, har endret seg. I juli 2025 rammet den internasjonale operasjonen Eastwood, koordinert av Europol og Eurojust, infrastrukturen til det prorussiske nettverket NoName057(16). Nettverket er knyttet til kampanjer med distribuerte tjenestenektangrep, DDoS-angrep. Målet med et slikt angrep er å gjøre en tjeneste utilgjengelig ved å overbelaste den med forespørsler. Etterforskerne dokumenterte at nettverket brukte meldingskanaler, forenklede instrukser og belønninger i kryptovaluta for å få flere til å delta. Det tok også i bruk grep fra dataspill, som rangeringer og symbolske utmerkelser. Felles mål og belønninger kan gi folk en følelse av tilhørighet selv om de har lite teknisk opplæring eller liten forbindelse til eldre hackermiljøer. Denne utviklingen kommer også frem i ENISA Threat Landscape 2026, som EUs byrå for cybersikkerhet publiserte i september 2026. Rapporten dekker hendelser observert i 2025 og registrerer om lag 4 709 tilfeller der hacktivister hevdet å ha aksjonert mot EUs medlemsland. Over 89 prosent gjaldt DDoS-angrep. Selv om tallene gjelder hva gruppene tok på seg ansvaret for, uavhengig av om aksjonene lyktes, viser de hvor tett digital protest nå er knyttet til internasjonale spenninger. Byrået beskriver også hvor vanskelig det er blitt å skille enkelte former for hacktivisme fra virksomhet knyttet til kriminelle grupper eller grupper med bånd til statlige interesser, selv når de uttalte målene er forskjellige. Fra universitetslaboratorier og datanettverk til digitale demonstrasjoner og mobilisering i dagens konflikter har hacktivismen flere ganger endret form, verktøy og hvem som deltar. Miljøene har utviklet seg forskjellig og har ulike syn på frihet og autoritet. Felles for dem er at datakompetansen får en betydning utover den tekniske oppgaven. Den inngår i fellesskap, sosiale relasjoner og politiske krav. Etter hvert som historien ble mer sammensatt, ble hackerfiguren paradoksalt nok enklere å kjenne igjen for folk flest. Man kunne vite lite om forskjellene mellom miljøene og likevel ha en klar oppfatning av hvordan en hacker så ut, og hvilke motiver vedkommende kunne tenkes å ha. Det er i avstanden mellom denne sammensatte historien og den forenklede figuren at bildene vi har lært å kjenne hackeren igjen på, får sin betydning.

Les også: Det digitale grepet som lammet russiske styrker

Hackeren fra trussel til helt i film og mote

En motkultur kan bruke flere tiår på å forme en egen identitet. Når den først blir allment kjent, kan likevel noen få visuelle trekk være nok til å kjenne den igjen. Slik gikk det med hackeren. Historien strekker seg fra universitetslaboratorier og undergrunnsmiljøer til kunstneriske eksperimenter og vidt forskjellige former for samfunnsprotest. I populærkulturen ble alt dette samlet i en figur det er lett å kjenne igjen. Regelbruddet ble et fascinerende uttrykk for opprør, og teknisk kompetanse ble evnen til å utfordre en tilsynelatende uovervinnelig makt. Den franske filosofen Guy Debord var en av de fremste skikkelsene i Den situasjonistiske internasjonalen, som kombinerte kunstneriske eksperimenter med kritikk av forbrukersamfunnet. I Skuespillsamfunnet fra 1967 beskrev han skuespillet som et sosialt forhold formidlet gjennom bilder. Begrepet handlet om hvordan mennesker forholder seg til hverandre gjennom bilder, og favnet dermed langt videre enn en samling bilder på film, i fjernsyn eller i reklamen. De preger hvordan vi sammen skaper og gjenkjenner meningen i det vi ser. Forskjellen viser seg i bildet av hackeren. De som var en del av miljøene, kjente ferdighetene, språket og motsetningene på innsiden. De som stod utenfor, lærte også å kjenne hackeren gjennom andres fortellinger. Den britiske sosiologen Dick Hebdige beskrev i Subculture: The Meaning of Style fra 1979 noe lignende i en studie av ungdomssubkulturer og deres bruk av klær, musikk og hverdagsgjenstander. I punken fikk vanlige klær for eksempel en ny rolle som provoserende tegn på tilhørighet. Betydningen var klarest for miljøet selv. Samtidig gjorde de tydelige trekkene det mulig for mediene og markedet å ta opp den samme estetikken og spre den til folk uten tilknytning til punken. Hebdige kalte dette recuperation, at subkulturelle uttrykk blir tatt opp i medienes fremstillinger og markedets forbrukskultur. Hackerkulturen var et litt annet tilfelle. Punkerne gjorde seg synlige i gatene, på konserter og gjennom klærne. Hackerne holdt til i laboratorier, på private rom og i nettverk allmennheten visste lite om. Fremfor alt var det filmen som skulle gi denne verdenen et ansikt, og fremstillingen skiftet over tid. I 1983, mens den kalde krigen holdt frykten for atomkrig ved like og de første personlige datamaskinene begynte å bli utbredt, kom John Badhams WarGames – «Krigsspill» på kino. Matthew Broderick spiller den datainteresserte gutten David Lightman, som leter etter nye videospill. Uten å vite det kobler han seg til et amerikansk militært datasystem og risikerer å utløse en atomkrig. Nysgjerrigheten blir en trussel mot nasjonal sikkerhet, og det er guttens evne til å forstå maskinen som bidrar til å avverge katastrofen. Han gjør det vanskelig for publikum å trekke det vanlige skillet mellom helt og motstander. Den romantiske hackerhelten var fortsatt et stykke unna, men filmen rommet en tanke som skulle komme tilbake. En utenforstående kan iblant forstå en institusjons maskiner bedre enn dem som styrer dem. Tolv år senere dukket en ny utgave av hackeren opp på lerretet.

I Iain Softleys Hackers fra 1995 møter vi en gjeng karismatiske, ironiske og ukonvensjonelle tenåringer. Den ensomme dataeksperten er erstattet av et miljø som farer gjennom New York på rulleskøyter og møtes på teknoklubber. Ungdommene har et felles språk av pseudonymer og provokasjoner, og de deler en rekke dataferdigheter. Tilhørigheten kommer til syne både gjennom det de kan og gjennom hvordan de lever, omgås og presenterer seg. I WarGames kunne publikum følge en gutt som ved et uhell satte et militærsystem i fare. I Hackers blir publikum invitert til å se for seg hvordan det ville vært å høre til i gjengen. Klærne spiller en avgjørende rolle. Kostymedesigner Roger K. Burton kombinerer plagg fra Vivienne Westwood, punkreferanser, skaterklær, trekk fra ravemiljøet, tekniske stoffer og skarpe farger. Kostymene ligger langt fra den stereotypiske programmererens klær og henter mye fra de urbane subkulturene på 1990-tallet. Her blir Hebdiges poeng konkret. Gjennom klærne blir en identitet synlig som stort sett hadde utviklet seg i miljøer folk flest ikke hadde tilgang til. Kostymene gjør det lettere å få sympati med hovedpersonene. Oppmerksomheten flyttes fra datainnbruddet til livskraften og samholdet i gjengen og evnen deres til å skille seg ut fra de voksne, særlig fra institusjonene. Det de gjør, kan være tvilsomt. Fortellingen gir likevel livsstilen et stadig sterkere drag av frihet, og det å bryte regler kan fremstå som ungdommelig oppfinnsomhet. Fire år senere tok Wachowski-søstrene hackerfiguren i en annen retning med Matrix fra 1999. Thomas Anderson jobber som programmerer om dagen og hacker under navnet Neo i skjul. Han oppdager at virkeligheten han lever i, er en simulering maskinene har skapt for å holde menneskene under kontroll. Utfordringen mot autoriteten blir dermed også en oppdagelse av at hele samfunnsordenen han har vokst opp i, bygger på et bedrag. I filmen må han være ulydig for å finne sannheten og komme ut av fangenskapet. Igjen gjør kostymene forvandlingen synlig. Kostymedesigner Kym Barrett gir figurene stramme, mørke silhuetter, langt fra stilblandingen i Hackers. De lange frakkene, smale brillene, svarte flatene og vertikale linjene gir inntrykk av kontroll og bevissthet. For Neo hentet Barrett også inspirasjon fra religiøse drakter og østlige krigerskikkelser. Det gir ham en visuell autoritet som følger forvandlingen til Den utvalgte. Etter at filmen hadde gitt hackeren et ansikt, gjorde moten uttrykket til noe alle kunne kle seg i og en trend de kunne følge. Designerne hentet noe fra plagg programmerere faktisk brukte, men fremfor alt tolket de filmfigurene på nytt. I 2016 tok magasinet i-D opp avstanden i artikkelen Why Is Fashion So Obsessed with Hacker Culture?. Det som dukket opp på motepodiene, kom i mindre grad fra MIT-laboratoriene og fagtreffene der datafolk møttes. Motebransjen hentet mer fra filmens mystiske, ukonvensjonelle hacker, gjerne kledd i mørke plagg og tilsynelatende ubundet av andres forventninger.

Les også: USA kan selv tippe maktbalansen i Kinas favør i Sørøst-Asia 🔒

Estetikken fra Matrix fant raskt veien inn i luksusmoten. Bare fire måneder etter at filmen hadde hatt premiere i USA, viste John Galliano Christian Diors haute couture-kolleksjon for høsten og vinteren 1999. Svarte vinylfrakker, belter som lignet pistolhylstre, og blek sminke viste tydelig til Wachowski-søstrenes verden. På lerretet kjente vi klærne igjen på dem som gjennomskuet bedraget og slapp fri fra maskinenes kontroll. Hos Dior ble det samme uttrykket raffinert, eksklusivt og ettertraktet. De mørke silhuettene fra Matrix dukket opp i flere kolleksjoner i årene som fulgte. Samtidig fikk de store jakkene, punkinnslagene og sportsklærne fra Hackers nye uttrykk i eksklusiv gatemote. i-D finner for eksempel spor av stilen til Angelina Jolies rollefigur i Vetements-kolleksjonen for høsten og vinteren 2015 og likhetstrekk med techno-goth-estetikken i Louis Vuittons kolleksjon for våren og sommeren 2016, som Nicolas Ghesquière tegnet. Dette er først og fremst kritikernes tolkninger. Designerne har ikke nødvendigvis selv oppgitt filmene som inspirasjonskilder. Det kritikerne gjenkjente, viser likevel hvor kjent filmenes uttrykk var blitt i motebransjen.

En svart frakk, smale briller og en jakke med tekniske detaljer kan vekke gjenkjennelse. Plaggene har ingen politisk betydning i seg selv og gjør ingen til hacker. Det de kan gjøre, er å la den som går med dem, uttrykke noe av hackerens identitet uten å ha de samme erfaringene.

«Plaggene har ingen politisk betydning i seg selv og gjør ingen til hacker.»

I 2021 fikk forbindelsen mellom moten og bildet av hackeren et enda tydeligere uttrykk. Da Gucci fylte hundre år, viste Alessandro Michele Aria-kolleksjonen, med trekk fra det karakteristiske formspråket til Balenciaga, som på den tiden ble ledet av Demna Gvasalia. Der det vanlige ville vært å snakke om et samarbeid mellom merkevarer, brukte motehusene ord som hørte hjemme i hackermiljøet. Noen måneder senere fortsatte de med The Hacker Project. I reklamekampanjene og på butikkhyllene brukte Balenciaga og Gucci kjennetegn fra hverandres merkevarer. Balenciaga lekte med tanken om å «hacke» Gucci. Den kjente logoen med to G-er ble til to B-er, og vesker, tilbehør og klær blandet umiddelbart gjenkjennelige detaljer fra begge motehusene. Iscenesettelsen omfattet også selve butikkene. Da prosjektet ble lansert i november 2021 i 74 butikker og midlertidige utsalg verden over, stod GUCCI skrevet i graffitistil på noen av Balenciagas butikkvinduer, som om de var blitt utsatt for hærverk. Selv inntrykket av en forfalskning, som tradisjonelt har vært en trussel mot luksusvarens autentisitet, ble tatt i bruk som virkemiddel. Paradokset var at begge selskaper tilhørte samme konsern, Kering, og hadde godkjent at den ene lånte den andres kjennetegn. Ingen brøt seg inn i datasystemene, og eierne beholdt kontrollen over merkevarene. Forestillingen om et innbrudd ga likevel prosjektet et språk som fikk noe nøye planlagt, godkjent og markedsført til å fremstå som et regelbrudd.

En annen forbindelse mellom klær og teknologikultur kom til uttrykk parallelt gjennom techwear, en moteretning med vekt på tekniske materialer og klær som fungerer godt i byen. Merker som ACRONYM, grunnlagt av Errolson Hugh og Michaela Sachenbacher, bidro til et uttrykk der vanntette stoffer, integrerte lommer, ulike lukkemekanismer og plagg som kan formes om, har både en praktisk og en estetisk funksjon. I 2008 innledet ACRONYM og Stone Island samarbeidet som førte til Stone Island Shadow Project. Kolleksjonen kombinerte forsøk med tekstiler og praktiske funksjoner. Techwear springer blant annet ut av sportstøy og materialteknologi. Hackere utviklet ikke denne klesstilen, og plaggene trenger heller ikke å uttrykke motstand mot det etablerte. Etter hvert som retningen ble mer utbredt, ble det likevel lettere å kjenne igjen et urbant uttrykk som ligger tett på cyberpunkens forestillingsverden. Mørke plagg med snitt som gir bevegelsesfrihet, og tekniske løsninger som gjør klærne til en form for personlig utstyr, bidrar til likheten.

Arkivfoto: Demonstranter fra Anonymous protesterer utenfor Scientologys kontor i London, 11. mai 2008. Bildet viser en demonstrasjon, ikke en cyberoperasjon. Foto: nickstone333 / Wikimedia Commons (CC BY 2.0).

Overgangen fra film til luksusmote og teknologiske eksperimenter viser hvor langt hackerfiguren har beveget seg utenfor miljøene der den oppstod. Vi kjenner den igjen dels fra det vi vet om hacking, dels fra bilder og historier som kan gjøre regelbrudd og systeminnbrudd tiltrekkende, gi dem prestisje og til og med la dem fremstå som moralsk riktige. Filmen gjorde hovedpersonen som utfordrer autoriteten, til en kjent skikkelse. Moten gjorde noen av tegnene hans til ettertraktede gjenstander. Dermed ble det mulig å ta på seg noe av identiteten i symbolsk forstand, også uten å kjenne historien bak den.

Hvordan vi oppfatter filmfiguren, har også betydning for kognitiv påvirkning. I 2000 undersøkte psykologene Melanie C. Green og Timothy C. Brock i studien The Role of Transportation in the Persuasiveness of Public Narratives hva som skjer når publikum lever seg inn i en fortelling. Innlevelsen kan påvirke oppfatningene deres og gjøre dem mer tilbøyelige til å godta tolkninger som stemmer med historien de har fått fortalt. Det kalles narrativ innlevelse (narrative transportation) og kan bidra til å forklare hvorfor vi vurderer en handling annerledes når vi identifiserer oss med figuren som utfører den. Folk godtar ikke automatisk et datainnbrudd fordi de har sett en film eller en kleskolleksjon. Slike uttrykk kan likevel gi oss et sett med assosiasjoner som preger tolkningen før vi kjenner omstendighetene. Spørsmålet blir særlig følsomt når bildet av den digitale opprøreren møter nyhetene. Når tilliten til institusjonene er under press og gjenstand for strid, kan en som sier at han utfordrer en myndighet, fremstå som en moderne David mot Goliat for deler av publikum. Det å stille seg på motsatt side av makten sier lite om hensikten. At noen klarer å bryte seg inn i et system, viser heller ikke at de handler i fellesskapets interesse. Den som erklærer støtte til en sak, gir oss ikke dermed svar på hvem som står bak, eller hvilke følger handlingen får. Slik kan den kjente fortellingen forvrenge bildet. Vi kjenner straks igjen rollen og kan tillegge figuren motiver vi ennå ikke har undersøkt. Når opprøreren er så velkjent at vi slutter å se etter den som har tatt rollen, kan vi overse at det slett ikke er David vi har foran oss.

Les også: Europa kan lære av Ukraina hvordan avkrefte russiske myter

«Når tilliten til institusjonene er under press og gjenstand for strid, kan en som sier at han utfordrer en myndighet, fremstå som en moderne David mot Goliat for deler av publikum.»

Når Goliat kler seg ut som David

Hackerfiguren har endret seg i takt med at tekniske ferdigheter, erfaringer fra motkulturen og større samfunnsendringer har virket inn på hverandre. Fra de første datamiljøene via hacktivistbevegelsene til film og mote har figuren fått flere betydninger. I dag brukes bildet av hackeren langt utenfor datamiljøene. Hvilken rolle figuren kan spille nå, avhenger også av samfunnet og den politiske debatten der den sirkulerer. Politikken ser ut til å fylle stadig mer av den offentlige samtalen. På digitale plattformer kommenterer, deler og bestrider millioner av mennesker internasjonale spørsmål, sosiale konflikter og myndighetenes beslutninger. Det kan skje nesten umiddelbart. Det er blitt lettere å gi uttrykk for en mening, men den økte muligheten til å ytre seg gir ikke nødvendigvis mer organisert politisk deltakelse. Å bygge fellesskap som varer, krever fortsatt relasjoner, ansvar og organisering. Synlighet på nettet kan ikke gjøre den jobben alene. Historikeren og den politiske teoretikeren Anton Jäger undersøker dette spenningsforholdet i essayet Hyperpolitics: Extreme Politicization without Political Consequences, som kom ut i 2026. Han bruker hyperpolitikk om en tilstand der konfliktene i offentligheten skjerpes, samtidig som partier, fagforeninger og andre organisasjoner sliter med å gjenoppbygge like sterke sosiale bånd. Enkelthendelser kan brått vekke stor politisk indignasjon, mens oppmerksomheten avtar før den får utløp i varig, kollektivt arbeid. Digitale plattformer er én av flere årsaker. De gjør det lett å vise tilhørighet, forsterke motsetninger og mobilisere raskt i korte perioder. Slik blir forholdet mellom oppslutning, motstand og sosial anerkjennelse mer sammensatt enn det vanlige skillet mellom politisk engasjement og likegyldighet gir inntrykk av. En som følger debatten tett og uttrykker sterk kritikk av institusjonene, kan samtidig stå utenfor alle organiserte fellesskap.

I en slik offentlighet kan protest bli en måte å vise hvem man er og hvem man hører sammen med. Å være mot det samme kan skape tilhørighet, uavhengig av om de som protesterer, faktisk kan endre noe. Her får bildet av hackeren en ny rolle. På film er hackeren blitt kjent som den oppfinnsomme, selvstendige personen som utfordrer et tilsynelatende usårbart maktapparat. Den fortellingen kan prege hvordan folk tolker et dataangrep mot en institusjon eller et stort selskap. Når den som rammes allerede vekker mistillit eller motvilje, er det lett å gå fra å se at noen setter en myndighet i vanskeligheter, til å anta at de også har en legitim sak. En slik antakelse må undersøkes. Rollen som motstander forteller i seg selv lite om hensikten til en person eller organisasjon. Bak en offentlig identitet med trekk fra hacktivismen kan det stå miljøer som oppriktig driver politisk protest, kriminelle grupper som vil tjene penger og, i noen dokumenterte tilfeller, aktører med tilknytning til statlige organer. Også aktører med betydelige ressurser, en etablert organisasjon og strategiske mål langt fra individuell eller kollektiv frigjøring kan bruke bildet av den uavhengige opprøreren. I april 2024 beskrev cyberetterretningsselskapet Mandiant i rapporten APT44: Unearthing Sandworm virksomheten til Sandworm, også kjent som APT44, som knyttes til russisk militær etterretning. Rapporten dokumenterte blant annet bruk av tilsynelatende hacktivistiske identiteter for å påta seg ansvaret for cyberoperasjoner, publisere stjålet informasjon og gi operasjonene større gjennomslag i offentligheten. Dette foregikk særlig på Telegram.

Navn som XakNet Team, CyberArmyofRussia_Reborn og Solntsepek ble brukt om aktører som fremstod som del av en prorussisk mobilisering. Tekniske analyser viste samtidig tegn til samordning og i noen tilfeller operative forbindelser med gruppen som knyttes til russisk militær etterretning. Den som kontrollerte eller påvirket en kjent offentlig profil, kunne fremstille enkelte operasjoner som spontan støtte til den russiske saken. Slik kunne aktørene samtidig forsterke inntrykket av Moskvas evne til å gjennomføre cyberoperasjoner. Måten noen påtok seg ansvaret på, kunne dermed også bli en del av selve angrepets virkning. Et tidligere eksempel ble beskrevet i 2017 av Citizen Lab ved Universitetet i Toronto i studien Tainted Leaks: Disinformation and Phishing with a Russian Nexus. Forskerne så på tilfellet til David Satter, en amerikansk journalist og kritiker av den russiske regjeringen. Noen fikk uautorisert tilgang til e-postkontoen hans i 2016. Flere ekte dokumenter ble deretter endret og spredt gjennom CyberBerkut, som presenterte seg som et prorussisk hacktivistkollektiv. Ved å endre dokumentene konstruerte aktørene falske anklager om hvem som finansierte journalistisk og politisk virksomhet rettet mot Kreml. Forskerne kunne ikke fastslå at et bestemt statlig organ stod bak hele operasjonen. De viste likevel hvordan stjålet informasjon kunne endres før den ble publisert, slik at ekte materiale ble blandet med forfalsket innhold.

Italias sårbarhet

Bildet av hackeren som bryter seg inn i et system for å avsløre hva makten skjuler, kan også brukes til å fremstille virkeligheten på en villedende måte. Da virker den digitale operasjonen, aktørens offentlige identitet og den strategiske kommunikasjonen sammen. I hybrid krigføring kan digitale operasjoner kombineres med andre teknologiske, økonomiske, politiske og informasjonsrelaterte virkemidler. Datainnbrudd skjer også utenfor hybrid krigføring, og hacktivistgrupper kan handle på eget initiativ. Når den som bryter seg inn i et system, samtidig vil spre usikkerhet, påvirke folks oppfatning av hvor trygge de er, eller styrke en bestemt politisk fortelling, henger virkningen på publikum tett sammen med det tekniske utfallet. ENISA Threat Landscape 2026, som EUs byrå for cybersikkerhet publiserte 22. september 2026, viser hvor vanskelig det kan være å skille aktørene fra hverandre. I gjennomgangen av hendelser fra 2025 registrerte byrået 4 709 tilfeller der hacktivister påtok seg ansvaret for aksjoner mot EUs medlemsland. Over 89 prosent gjaldt DDoS-angrep. Tallene viser hvor ofte noen tok på seg ansvaret offentlig, uavhengig av om aksjonene lyktes. Byrået påpeker også at kriminelle, hacktivistgrupper og aktører med statlige forbindelser bruker mange av de samme typene verktøy og infrastruktur. Fremgangsmåten alene gir derfor stadig dårligere grunnlag for å skille dem fra hverandre.

Les også: Den russiske «samfunnsdebattanten» i sentrum av Frankrikes informasjonskrig 🔒

«Bildet av hackeren som bryter seg inn i et system for å avsløre hva makten skjuler, kan også brukes til å fremstille virkeligheten på en villedende måte.»

Hendelsene de siste ukene viser hva utviklingen kan bety også utenfor cybersikkerhetsmiljøene. Digital infrastruktur er blitt mer utsatt. Samtidig må samfunnet ta stilling til hvor alvorlige angrepene er, også når de fremstilles som protest mot politisk eller økonomisk makt.

Ett eksempel er saken om Italias utenriksminister og visestatsminister Antonio Tajani. Den 7. november 2026 bekreftet det italienske utenriksdepartementet at personopplysninger om ham var blitt spredt på det mørke nettet. Mediene dokumenterte at opplysningene også gjaldt familien hans. Det ble dessuten etterlyst mer informasjon om andre offentlige tjenestepersoner, blant dem Romas påtaleleder Francesco Lo Voi og Ivano Gabrielli, sjefen for det italienske post- og kommunikasjonspolitiet. De første medieomtalene knyttet saken til den prorussiske gruppen NoName057(16). Påtalemyndigheten i Roma åpnet etterforskning for å fastslå hvem som stod bak. Den 10. november dokumenterte La Stampa flere trusler fremsatt på Telegram. Avsenderne lovet belønning i bitcoin for informasjon som kunne hjelpe dem å finne personene de hadde utpekt. De fremstilte det som om de samme personene var stilt for en slags virtuell domstol. Iscenesettelsen blandet politisk provokasjon, trusler og oppfordringer til å delta på nett.

Iscenesettelsen kan påvirke hvordan folk oppfatter meldingene. En virtuell domstol, utsiktene til belønning og den provoserende tonen kan få virksomheten til å ligne et spill der deltakerne i fellesskap utfordrer personer de forbinder med makten. Det som foregår, er samtidig innsamling og spredning av personopplysninger, sammen med trusler mot mennesker det er mulig å identifisere.

I et politisk ordskifte preget av polemikk kan grensen mellom hån og trusler bli uklar. Når en offentlig representant havner i en pinlig situasjon, kan den gi opphav til memer og ironi, særlig blant politiske motstandere. En statsråd kan med rette kritiseres offentlig og gjøres til gjenstand for satire. Hvor alvorlig det er å spre private opplysninger om statsråden, bør likevel vurderes uavhengig av hvilke sympatier vi har. Hvis all oppmerksomhet rettes mot den som er rammet, kan angripernes handlinger komme i bakgrunnen. Det sosiologiske spørsmålet er om vi bagatelliserer følgene fordi aksjonen fremstilles som en utfordring mot makten. Det italienske datatilsynet minnet 7. november medier og plattformer om ansvaret ved å spre opplysninger som er skaffet ulovlig. Lovens vern gjelder også kjente personer, presiserte tilsynet. Å spre en adresse, fortrolige kontaktopplysninger eller informasjon om familiemedlemmer kan bli et pressmiddel. Det kan føre til nye trusler og ramme mennesker som står utenfor de politiske beslutningene aksjonen angivelig er rettet mot. Godtar man metoden fordi den brukes mot en myndighetsperson, godtar man indirekte et prinsipp som etter samme logikk kan brukes mot en journalist, en dommer, en påtalejurist eller en hvilken som helst annen borger.

De falske bombetruslene mot europeisk flytrafikk tidlig i november viser hvor vanskelig det også i andre tilfeller kan være å vurdere konsekvensene. Ifølge Eurocontrols oversikt fra 7. november ble til sammen 35 flygninger berørt 3., 5. og 6. november. Kontrollene avdekket ingen eksplosiver om bord. Den europeiske organisasjonen opplyste at hendelsene hadde liten innvirkning på de samlede forsinkelsene i flytrafikken, selv om enkeltflygninger måtte kontrolleres eller omdirigeres og enkelte krevde sikkerhetstiltak. Når ingen er skadet og ingen eksplosiver blir funnet, er det lett å vurdere truslene ut fra om de kunne ha endt med en eksplosjon. En bevisst falsk alarm kan likevel tvinge myndighetene til å mobilisere personell, endre driftsprosedyrer og gripe inn i virksomhet som berører flere hundre mennesker. Den 9. november utvidet påtalemyndigheten i Milano en av sakene ved Linate-flyplassen til også å omfatte mistanke om offentlig intimidering, i tillegg til mistanken om å ha utløst falsk alarm. Så langt er det ikke påvist at truslene var angrep på flyenes datasystemer, og det er heller ikke grunnlag for å knytte dem til en bestemt organisasjon eller stat. Hendelsene viser hvor mye driften av en infrastruktur kan forstyrres selv om selve teknologien forblir intakt.

Et angrep kan få følger selv om ingenting blir fysisk ødelagt. I noen tilfeller kan formålet være å tvinge frem en reaksjon, binde opp ressurser eller få mange til å føle seg sårbare.

Virkningene blir mer håndfaste når forstyrrelsene rammer det daglige næringslivet, som når en vanlig butikk rammes. I oktober og november 2026 registrerte flere europeiske land angrep mot datasystemene som styrer temperaturen i butikkenes kjøle- og fryseanlegg. Den 4. november meldte et supermarked i italienske Isernia om skader for over 6 000 euro. Noen hadde brutt seg inn i systemet etter stengetid og satt styringen av kjøleanleggene ut av spill. Det fikk følger for utstyret og varene som ble oppbevart der. Hendelsen viser hvor avhengig en vanlig butikk er av digital infrastruktur de fleste kunder aldri ser. Et kjøleanlegg er kanskje ikke det første man forbinder med cybersikkerhet. Det kan likevel fjernstyres, og hvis nettverkene og grensesnittene som brukes til å styre det, er dårlig sikret, kan utenforstående gripe inn. I en tid med økonomiske vanskeligheter og økende levekostnader kan noen føle tilfredshet over at et stort selskap blir rammet. Følgene er de samme uansett hvordan angrepet blir mottatt. Kunder tjener ingenting på at varer blir ødelagt, og et økonomisk tap gir ikke i seg selv større sosial rettferdighet. Avbruddet kan ramme butikker, arbeidstakere og forsyningskjeder. Omfanget og varigheten avgjør hvor store utslagene blir. Her må vi skille risikoen fra det som faktisk har skjedd. Den 3. november beskrev den italienske regjeringen følgene av hendelsene i Italia som svært begrensede. Ifølge regjeringen var få butikker rammet. De store kjedene hadde for det meste klart å stå imot angrepene fordi de hadde mer oppdaterte sikkerhetssystemer. Det er derfor ikke grunnlag for å si at hendelsene allerede har ført til oppsigelser, prisøkninger over hele linjen eller en forsyningskrise i Italia.

Les også: Responsibility to Protect: Hvis ikke i Ukraina, hvor da?

En digital sårbarhet kan likevel gi materiell skade også når målet faller utenfor det vi vanligvis regner som strategisk infrastruktur. Den geopolitiske siden av saken kom særlig tydelig frem 10. november, da Reuters meldte at Frankrike hadde innkalt Irans ambassadør. Franske myndigheter mente at den iranske Revolusjonsgarden stod bak angrepet som hadde rammet kjølesystemene til flere hundre franske supermarkeder i oktober. Frankrike varslet mulige mottiltak, og Iran avviste anklagene. Hvem Paris holder ansvarlig for angrepet i Frankrike, avgjør ikke hvem som stod bak de senere angrepene i andre deler av Europa. Det viser likevel hvordan driftsproblemer i vanlige butikker kan få internasjonal betydning. Hendelsene kan godt være uavhengige av hverandre. Grunnen til å se dem i sammenheng er først og fremst hva de forteller om hvordan angrepene blir tolket i samfunnet. Det spørsmålet kommer før den tekniske klassifiseringen. Det er her rollene kan snus. Fascinasjonen for dem som går mot strømmen, har vært med på å forme bildet av en hacker som utfordrer makten på egen hånd. En aktør som spiller på denne tradisjonen, kan likevel være del av en organisasjon med ressurser, en klar rangordning og mål som ligger langt fra det romantiske opprøret vi møter i motkulturenes historie, på film og i moten. Når slike forestillinger får feste i samfunnet, trenger Goliat ikke å vise seg som den åpenbart sterkeste. Han kan også velge å fremstå som David for å gjøre handlingene sine mer troverdige og gi dem en form folk lett kjenner igjen.

Sosiale skillelinjer og rekruttering til hackermiljøene

Illustrasjonsbilde av hacking,. Foto: בר / Wikimedia Commons (CC BY-SA 3.0).

Skillet mellom yngre generasjoner og etablerte institusjoner blir særlig tydelig når vi ser på hva slags utsikter unge har. Økonomisk usikkerhet, vansker med å komme inn på arbeidsmarkedet og begrensede muligheter til å leve selvstendig gjør det desto viktigere at politikken kan ivareta behovene og forventningene deres. I rapporten Giovani 2024: il bilancio di una generazione, som Eures utarbeidet i samarbeid med det nasjonale ungdomsrådet og det italienske ungdomsbyrået, undersøkte de hvor stor tillit personer mellom 15 og 35 år hadde til institusjonene som samtalepartnere om fremtiden. Regjeringen og parlamentet fikk i gjennomsnitt bare 3,8 av 10. Lokale institusjoner fikk 4,4, og EU fikk 6. Mistilliten var sterkest overfor de nasjonale organene som de unge oppfattet som ansvarlige for beslutninger med betydning for deres egne fremtidsutsikter. Avstanden til institusjonene kan gå hånd i hånd med et sterkt engasjement i samfunnskonflikter og et ønske om å delta i tiltak som kan gi merkbare resultater raskt. Da får bildet av hackeren betydning langt utover filmen. Når institusjonene virker trege, fjerne eller ute av stand til å løse problemer i hverdagen, kan hackeren vise en annen måte å få noe gjort på. Figuren har tekniske ferdigheter og kan bruke dem til å utfordre systemet. Publikum trenger ikke å godta datainnbrudd for å la seg tiltrekke av det figuren får til i fortellingen. Hackeren griper inn, får frem et synlig resultat og endrer maktforhold som virker fastlåste. Slik får han til det de etablerte institusjonene tilsynelatende ikke kan levere. I 2020 undersøkte Sarah Staggs, Samantha L. McMichael og Virginia S. Y. Kwan forholdet mellom mediefremstillinger og synet på hacking i studien Wishing to Be Like the Character on Screen: Media Exposure and Perception of Hacking Behavior, publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Cyberpsychology. Forskerne spurte 149 nordamerikanske deltakere og så på sammenhengen mellom hvor mye de hadde sett av slike mediefremstillinger, hvordan de identifiserte seg med fiktive hackere, og hvordan de vurderte risiko og mulige fordeler ved ulovlig hacking.

Forskerne fant en sammenheng mellom medieeksponering og ønsket om å ligne hackerfigurene. Mulige fordeler ved hacking fikk også mer vekt da deltakerne vurderte hvor villige andre kunne være til å hacke. Den opplevde risikoen ga derimot ikke et statistisk signifikant utslag i denne vurderingen. Studien gir ikke grunnlag for å si at noen blir hackere fordi de har sett en film. Vi kan heller ikke uten videre overføre resultatene til unge europeere. Den underbygger likevel det vi så i forrige del. Når vi identifiserer oss med en figur, kan det påvirke hvordan vi bedømmer handlingene til figuren. Fordelene vi ser for oss, kan da tre tydeligere frem enn de mulige følgene. En forbindelse med mistillit til institusjonene er en mulig sosiologisk forklaring som fortsatt må prøves. Når en ungdom har liten tiltro til institusjonene som skal representere ham, kan det være lettere å tillegge autoritet til den som ser ut til å kunne utfordre dem. Fra filmen kjenner vi allerede hackeren som en figur som bruker tekniske ferdigheter til å handle på egen hånd og utfordre makten. Også folk som ikke ønsker å gjøre som filmhelten, kan på den måten forstå hvorfor noen vil identifisere seg med den digitale opprøreren, og selv finne rollen tiltrekkende i visse sammenhenger. Samtidig formes politiske oppfatninger stadig oftere av det folk ser på nett. I Eurobarometer-undersøkelsen om ungdom som Europaparlamentet publiserte i februar 2025, oppga 42 prosent av de spurte mellom 16 og 30 år at sosiale medier var deres viktigste kilde til informasjon om politikk og samfunn. På plattformene møtes nyheter og underholdning, sosiale fellesskap og politisk kommunikasjon. Symboler og fortellinger kan bevege seg mellom disse sammenhengene. For å forstå hvordan slike forestillinger kan brukes til å rekruttere, må vi se på hva som bringer folk i kontakt med miljøer som driver med datakriminalitet. I rapporten Youth Pathways into Cyber Crime in the UK beskriver britiske National Crime Agency hvordan noen unge kan nærme seg bestemte former for datakriminalitet gjennom nettspill og digitale fellesskap, eller fordi de er nysgjerrige på verktøy de først møtte i hverdagen.

Les også: «Operasjon SIG»: En av KGBs største psyops-kampanjer

De kan lære gjennom veiledninger og kontakt med folk som allerede er involvert i ulovlig virksomhet. For noen blir anerkjennelsen de får i gruppen, en grunn til å fortsette. Automatiserte verktøy har også endret hvilke ferdigheter en deltaker trenger. Det er mulig å bidra i en operasjon uten å kunne planlegge den. Spesialiserte aktører kan gjøre programvare, infrastruktur og tjenester tilgjengelige for folk med ulike ferdigheter. Dermed kan oppgavene fordeles mellom dem som utfører operasjonen, dem som utvikler verktøyene, organisatorene og de kommunikasjonsansvarlige. Det kan ligge en langt mer sammensatt arbeidsdeling bak dagens cyberoperasjoner enn bildet av den ensomme hackeren gir inntrykk av. Den kognitive påvirkningen viser seg i hvordan operasjonen presenteres for deltakerne. Samtidig som de får en oppgave, får de høre hvorfor den er viktig. Målet velges fordi det forbindes med en motstander. Handlingen fremstilles som et bidrag til en sak, og resultatet gir anerkjennelse i miljøet. For at dette skal virke, trenger ikke alle å ha blitt manipulert eller å være uvitende om hva de gjør. Også deltakere som handler av egen vilje, kan slutte seg til den samme fortellingen. En fortelling som gir deltakelsen prestisje og legitimitet, kan lede folk med svært ulike motiver mot et felles mål for organisasjonen. Deltakerne kan søke sosial anerkjennelse eller økonomisk gevinst, slutte opp om en ideologi eller være drevet av flere av disse motivene. Målene deres kan samtidig avvike fra målene til dem som velger ut hvem som skal rammes og samordner virksomheten.

Sosiale skillelinjer kan gjøre det lettere for slike fortellinger å spre seg. Når folk har liten tillit til institusjonene, kan det bli mer attraktivt å identifisere seg med dem som sier at de utfordrer dem. Populærkulturen har gjort hackeren gjenkjennelig som en selvstendig og oppfinnsom person som våger å gå opp mot makten. Organisasjoner kan i dag spille på det bildet samtidig som de tilbyr økonomiske og politiske insentiver og et fellesskap å høre til i. Hva den enkelte tror at han står for, kan være noe annet enn rollen han får i organisasjonen. Det er i seg selv lovlig å sympatisere med en sak, ha mistillit til institusjoner og ønske å delta i en kollektiv aksjon. Organisasjoner kan likevel bruke slike motiver til å rekruttere. De tilbyr verktøy, tilhørighet og mål som allerede er fastsatt, samtidig som deltakere bare får innsyn i deler av konsekvensene og interessene virksomheten som helhet tjener. Bildet av hackeren kan gjøre det fristende å utfordre makten. Hvilken makt handlingen i praksis tjener, er fortsatt et åpent spørsmål.

Skaden i dagslys og krisen i den kritiske tenkningen

Vi har forsøkt å komme bak det romantiske bildet av hackeren. Tanken har vært å åpne døren til det mørke rommet der populærkulturen fortsatt lar gutten sitte krumbøyd foran en skjerm, og se i dagslys hvilke konkrete følger digitale handlinger kan få i dagens politiske og sosiale landskap. Da ser vi hvordan tekniske ferdigheter, økonomiske interesser, ideologiske krav og geopolitiske strategier virker inn på hverandre. Sosial utrygghet og skjøre tillitsforhold kan gjøre det lettere for visse former for påvirkning å få gjennomslag. Når informasjonsmiljøet belønner raske reaksjoner og motsetninger mellom leirer, krever det tid og arbeid å finne ut hva en handling faktisk førte til. Førsteinntrykket kan gjøre det fristende å stoppe der. Da blir et datainnbrudd fort til en vits, et politisk krav kan spre seg lynraskt på nett, og skaden en upopulær person eller virksomhet blir påført, kan bli møtt med likegyldighet. Det som forsvinner, kan være både forståelsen av hvor teknisk sammensatt operasjonen var, og evnen til å skille det aktørene sier at de vil, fra interessene de faktisk tjener. Vi kan også miste av syne hvor forskjellig en handlings symbolske verdi er fra følgene den får for folks liv. Det er et spørsmål om kritisk tenkning. Økonomisk usikkerhet, mistillit til den politiske representasjonen og et ønske om tilhørighet er samfunnsforhold som krever mer enn tiltak for bedre cybersikkerhet.

«Når informasjonsmiljøet belønner raske reaksjoner og motsetninger mellom leirer, krever det tid og arbeid å finne ut hva en handling faktisk førte til.»

Vi kan erkjenne at slike samfunnsforhold finnes og samtidig bedømme dem som utnytter forholdene til egne formål, ut fra hva de gjør. At problemene finnes, gir ikke i seg selv politisk legitimitet til dem som utnytter dem. Her ligger kanskje det viktigste poenget i analysen. Et samfunn er sårbart fordi noen kan bryte seg inn i datasystemene, og fordi det kan være vanskelig å kjenne igjen en trussel når den tar form av noe vi har lært å beundre. Film, mote og motkultur kan hjelpe oss å se hvordan bilder får mening, sprer seg og kan tolkes på nytt. Bildene kan bli redskaper for gjenkjennelse og påvirkning. Ansvaret for hva de brukes til, ligger hos dem som bruker dem. Å gå ut av det mørke rommet er å legge den velkjente filmfiguren til side og undersøke de faktiske forholdene, også når de er mer sammensatte enn fortellingen. Evnen til å utfordre en makt sier i seg selv lite om hvorvidt man handler for andres frihet. Før vi ser en helt i den som bryter seg inn i et system, bør vi i det minste spørre hvem som valgte målet, hvem handlingen tjener, og hvem som må bære konsekvensene.

«Et samfunn er sårbart fordi noen kan bryte seg inn i datasystemene, og fordi det kan være vanskelig å kjenne igjen en trussel når den tar form av noe vi har lært å beundre.»

Russiske «aktive tiltak» og påvirkningsoperasjoner i Europa

Notification

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss, abonner eller doner.

Serena Parascandolo
Serena Parascandolo
Forsker ved Istituto Italiano di Studi Strategici (IISS), Niccolò Machiavelli.
Bell Icon

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss abonnér eller donér!

Les mer

Siste nytt