Etter hvert som Russland trapper opp angrepene på sivil og kritisk infrastruktur, har forsvaret av Ukraina blitt en test på om det internasjonale løftet om å beskytte sivile fremdeles har praktisk betydning.
Kortversjonen
- Russlands opptrapping av luftangrep mot sivil og kritisk infrastruktur i Ukraina setter det internjonale prinsippet om beskyttelse av sivile på prøve.
- FNs overvåkingsmisjon dokumenterte en kraftig økning i sivile tap og gjentatte systematiske angrep på ukrainsk kraftproduksjon og oppvarming.
- EU og medlemslandene har bidratt med en samlet bistand på 224,5 milliarder euro for å støtte opp om Ukrainas forsvar og overlevelse.
- Kritikere som krever stans i militærstøtten overser at folkeretten gir rammer for kollektivt selvforsvar etter et væpnet angrep.
- Europas stater må vurdere tettere integrerte forsvarsordninger og raskere leveranser for å hindre at den humanitære og strategiske krisen forverres.
På verdensmøtet i 2005 med temaet «Tusenårsmålene: Fem år senere» bekreftet hvert eneste FN-medlemsland sitt ansvar for å beskytte sivile – kjent som R2P. Toppmøtet erklærte ikke bare at «hver enkelt stat har ansvar for å beskytte sin befolkning mot folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten.» Det «internasjonale samfunnet har, gjennom FN, også ansvar for å bruke egnede diplomatiske, humanitære og andre fredelige midler, i samsvar med kapittel VI og VIII i [FN-]pakten, for å bidra til å beskytte befolkningen.»
Ideen om og språket rundt beskyttelse er dermed i prinsippet kjent i internasjonal diplomati. Å sette Responsibility to Protect (R2P) ut i praksis er imidlertid ikke det. R2P er riktignok ikke en ny, frittstående fullmakt til å bruke makt; tvangsmessige kollektive tiltak er fortsatt underlagt FN-pakten. Men prinsippet er bredere enn militær intervensjon og ikke mindre viktig.
Når jeg skriver fra Kyiv, er det vanskelig å overse hvor mye Russlands luftangrep har endret seg de siste månedene. Luftangrepsvarsler skiller seg ikke lenger tydelig mellom farlige netter og relativt normale dager. Nå avbryter de arbeid, skolegang, offentlige tjenester, kjøpesentre og offentlig transport, opphører kortvarig og starter på nytt. Sivilt liv organiseres i stadig større grad rundt forventningen om at angrepene vil komme.
Les også: Gamle bomber, nye vinger: Russland dominerer utmattelseskrigen i Ukraina med glidebomber 🔒
Tallene bekrefter dette. I den siste tilgjengelige uken opplevde Kyiv 56 luftangrepsvarsler som varte i mer enn 87 timer – i gjennomsnitt over 12 timer per dag. Hovedstaden tilbrakte mer enn 18 timer under alarm 27. september og 20 timer og 47 minutter 30. september. I løpet av september varte alarmer i 242 timer og 40 minutter, en tredjedel av hele måneden. Kyiv fortsetter å fungere, men er nå en hovedstad som lever under nesten kontinuerlig press, der noen tjenester er forstyrret og andre i økende grad er utsatt for risiko.
De menneskelige konsekvensene strekker seg over hele Ukraina. FNs menneskerettighetsovervåkingsmisjon bekreftet at 2 222 sivile ble drept og 13 058 skadet mellom januar og august 2026 – totalt 15 280 skadde og drepte, 55 prosent flere enn i samme periode i 2025. I løpet av de første 24 dagene i september registrerte misjonen ytterligere 200 drepte og 1 234 skadde (foreløpige tall). I Kyiv skjedde sivile tap på 16 av disse 24 dagene, en hyppighet uten sidestykke siden den fullskala invasjonen.
Angrepene retter seg også mot systemene som gjør det sivile livet mulig, og dette skjer i stadig større grad. FN har dokumentert gjentatte russiske angrep på infrastruktur for kraftproduksjon, kraftoverføring og oppvarming, noe som har ført til at millioner har blitt rammet av nødstrømbrudd og hundretusener står uten oppvarming. Avlyttede planer fra Russland om å ødelegge nettverkene for strøm, oppvarming, gass, vann og transport ytterligere før vinteren kan gjøre deler av landet midlertidig ubeboelige og tvinge frem en ny bølge av flyktninger.
Les også: Dype angrep: Hva handler det egentlig om?
Ukraina er et helt klart tilfelle: En suveren stat prøver å beskytte sin befolkning mot ytre aggresjon og ber om hjelp fra det internasjonale samfunnet. Luftvernsystemer, ammunisjon, etterretning, opplæring og de kapasitetene som trengs for å hindre ytterligere russiske fremstøt, hjelper Ukraina med å oppfylle sitt ansvar for å beskytte sivile mot krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
«Ukraina er et helt klart tilfelle: En suveren stat prøver å beskytte sin befolkning mot ytre aggresjon og ber om hjelp fra det internasjonale samfunnet.»
Det internasjonale rettsgrunnlaget er også uvanlig klart. I mars 2022 fordømte 141 medlemmer av FNs generalforsamling Russlands aggresjon, bekreftet på nytt Ukrainas suverenitet og krevde tilbaketrekning av russiske styrker. Artikkel 51 i FN-pakten sikrer staters individuelle og kollektive rett til selvforsvar etter et væpnet angrep. Ukraina kan derfor forsvare seg og be andre stater om hjelp.
Til tross for dette fortsetter selvutnevnte pasifister og rent pro-russiske krefter – to helt forskjellige grupper – over hele Europa, forsterket av Moskva, å hevde at det er nødvendig å stanse den militære støtten til Ukraina for å oppnå fred. De – enten av uvitenhet eller med vilje – overser at folkeretten ikke krever at ofre for aggresjon skal svekke seg selv for å bevise sitt engasjement for fred.
Tvert imot har Ukraina gjentatte ganger vist vilje til å inngå kompromisser for å få slutt på det meningsløse blodbadet, mens Russland fortsetter sin aggresjon og nekter å inngå selv midlertidige våpenhviler. Det pasifistene ser ut til å overse – og det prorussiske krefter vet svært godt – er at å redusere støtten til Ukraina ikke vil bringe fred. Det vil oppmuntre Russland til å fortsette angrepene.
Heller ikke bør manglende inngripen for å beskytte sivile andre steder brukes som en grunn til å svikte Ukraina. Sivile i Gaza, Sudan, Myanmar og andre konfliktområder har gjennomgått enorme lidelser mens internasjonale institusjoner har reagert inkonsekvent. Det finnes ingen forsvarlig rangordning av ofre, og det bør det heller ikke være. Men svaret på selektiv beskyttelse er større konsekvens – ikke mindre beskyttelse når lovlige og effektive tiltak er mulige og nødvendige.
Les også: Alt om Trumps plan for Ukraina og Russland
«Men svaret på selektiv beskyttelse er større konsekvens – ikke mindre beskyttelse når lovlige og effektive tiltak er mulige og nødvendige.»
Europa har for det meste allerede handlet i ekstraordinær skala siden krigen mot Ukraina begynte. Ved utgangen av september anslo EU og medlemslandene den totale bistanden til 224,5 milliarder euro, inkludert 93 milliarder euro til Ukrainas væpnede styrker. Mye av dette representerer «ansvaret for å beskytte Ukraina» i praksis, ikke å gå til krig mot Russland.
De økonomiske tallene sier imidlertid ikke noe om hvorvidt et missil blir avskåret, et kraftverk overlever eller en familie bestemmer seg for at de må forlate landet. Ettersom Russland endrer omfanget og formålet med sin kampanje, må Europa spørre seg om formen og den operative effekten av sin støtte fortsatt er tilstrekkelig til å beskytte Ukraina og dets sivile befolkning.
Europeiske stater som er villige til det, bør vurdere mer integrerte forsvarsordninger med Ukraina: felles tidligvarsling, raskere levering og felles drift av avskjæringsraketter, beskyttelse av definert infrastruktur og avskjæring av raketter og droner som nærmer seg europeiske grenser. På Ukrainas invitasjon, i henhold til artikkel 51 i FN-pakten, kan slike tiltak falle inn under kollektivt selvforsvar.
Men risikoen bør heller ikke undervurderes, da direkte avskjæring vil medføre eskaleringsrisiko og kan gjøre de deltakende statene til parter i konflikten. Enhver operasjon vil kreve geografiske avgrensninger, klare regler for innsats, enhetlig kommando og offentlig ansvarlighet. På den andre siden er konstant tilbakeholdenhet heller ikke risikofri. Russiske droner og fly har krenket luftrommet til Polen, Romania, Litauen og andre NATO-allierte, mens Moldova gjentatte ganger har registrert uautoriserte inntrengninger. Disse gjentatte episodene tyder klart på Moskvas intensjon om å utvide trusselbildet utover Ukrainas grenser.
Les også: Russlands eskaleringsmeny: Konvensjonelt, kjernefysisk og hybrid
Poenget er at dersom Ukraina ble tvunget til å trekke seg ytterligere tilbake på grunn av manglende støtte, ville det bety mer okkupert territorium, flere byer innenfor rekkevidde, millioner flere flyktninger og en mer utsatt NATO-grense. Europa kunne da stå overfor høyere avskrekkingskostnader samtidig som det måtte håndtere en større humanitær krise – alt under dårligere strategiske forhold.
Til slutt vil en styrking av Ukrainas evne til å forsvare seg ikke bare bidra til å beskytte befolkningen, men også forbedre utsiktene for meningsfulle forhandlinger. Det kan åpne for seriøse samtaler. Når en regjering forhandler mens sivilbefolkningen og energinettet fortsatt er systematisk utsatt, blir den tvunget til å inngå avtaler snarere enn å få tilbud om en bærekraftig fred. Enhver levedyktig løsning vil kreve overvåking, håndhevelse, troverdige garantier og Ukrainas fortsatte evne til å forsvare seg.
«Ansvaret for å beskytte» (R2P) ble vedtatt etter gjentatte feil i å forsvare sivile før katastrofen inntraff. Ukraina er ikke den eneste testen for dette prinsippet. Men her er angriperen identifiserbar, det er bedt om bistand, og det finnes lovlige midler for kollektivt forsvar.
Europa har allerede gjort mye, og begrensningene er reelle. Spørsmålet er om det vil tilpasse sin støtte før skaden blir irreversibel. Hvis R2P ikke kan veilede politikken under disse forholdene, hvilken praktisk betydning har det da igjen? Hvis ikke i Ukraina, hvor da?
Tre strategiske dilemmaer for Europa i de pågående forhandlingene mellom USA, Russland og Ukraina 🔒
