Ukraina-krigen har gjort SpaceX-systemet Starlink til en sentral del av moderne krigføring. Men å være avhengig av en utenlandsk privat aktør utgjør også strategisk sårbarhet.
Siden de første terminalene ble levert i 2022, har satellittkonstellasjonen, som i dag består av mer enn ti tusen satellitter i lav jordbane, blitt langt mer enn en kommersiell tjeneste. Den utgjør nå den sentrale arkitekturen i Ukrainas kommandosystem.
Ukrainas væpnede styrker (AFU) har integrert systemet på to kritiske nivåer: i kommando- og kontrollkjeden (C2), som gjør desentralisert samordning mulig selv etter ødeleggelsen av bakkebasert infrastruktur, og i ISTAR-funksjonen, altså etterretning, overvåking, målutpeking og rekognosering. Starlinks sanntidsoverføring gjør det mulig å sende videostrømmer fra droner direkte til ildledningsposter og militære staber.
Starlinks overlegenhet sammenlignet med russisk geostasjonær kommunikasjon førte raskt til at Russlands væpnede styrker (AFRF) skaffet seg systemet i det skjulte, gjennom ulovlig handel via tredjeland.
Denne bruken, som ukrainsk militær etterretning meldte om allerede i 2024, økte kraftig høsten 2025. Dermed ble den også et geopolitisk spørsmål.
Flere europeiske regjeringer, blant dem Polen, tok saken offentlig opp med SpaceX. Det var i denne sammenhengen Ukrainas forsvarsminister Mykhailo Fedorov fikk gjennomslag for å låse nettverket på ukrainsk territorium.
Operasjonen ble gjennomført etter grundige forberedelser. Den 2. februar 2026 ble det satt i gang en bred kontroll av aktive terminaler i Ukraina, koblet til en ordning med hvitelisting som gjorde det mulig å skille mellom lovlige og ulovlige terminaler.
Samtidig iverksatte den 256. cyberangrepsdivisjonen en todelt operasjon: spredning av falske Telegram-kanaler som tilbød betalt aktivering for å komme på listen, og en nettfiskekampanje rettet mot russiske terminaler. Dette gjorde det mulig å samle inn geolokaliseringsdata om rundt 2 400 FAFR-terminaler. Informasjonen ble sendt til Ukrainas sikkerhetstjeneste (SBU) og brukt til målutvelgelse.
Den 4. februar var de ikke-ukrainske terminalene deaktivert. Ifølge minister Fedorov ble antallet videostrømmer blant de russiske styrkene da redusert til en ellevtedel, mens Starlink-trafikken i konfliktsonen falt med rundt 30 prosent.
Les også: Hvordan Ukraina ble en dronestormakt 🔒
Uten sitt viktigste verktøy for overvåking og styring ble de russiske styrkene i stor grad blinde.
Deres kommandostruktur, som er sterkt sentralisert og avhengig av kontinuerlige digitale forbindelser, ble dypt forstyrret.
De måtte vende tilbake til tradisjonell radiokommunikasjon, som er mer utsatt for elektronisk forstyrrelse og avlytting. AFU konsentrerte umiddelbart sin elektroniske krigføring og sine angrep mot russiske kommandoposter om disse forbindelsene.
Mellom 5. og 20. februar 2026 gjorde ukrainske motoffensiver i rundt ti sektorer det mulig å gjenerobre om lag 300 kvadratkilometer. Nesten 200 kvadratkilometer ble tatt tilbake i løpet av den første uken alene. Det var den største territorielle gevinsten siden juni 2023.
Et gjennombrudd på 16 kilometer på 24 timer ble dokumentert 12. februar i områdene ved Pokrovsk og Huliaipole.
Gevinstene var likevel begrensede, sett i lys av uroen i AFRF. Mangelen på ukrainske reserver gjorde at Kyiv ikke fullt ut klarte å utnytte mulighetsvinduet som oppsto etter avstengningen.
Russiske svar og krigens dynamikk
Stilt overfor dette kapasitetstapet tok AFRF i bruk flere nødløsninger. Ingen av dem kunne erstatte Starlink på kort sikt.
På bakken tok enhetene i bruk fysiske forbindelser, blant annet motoriserte bud, samt russiske geostasjonære satellitter i Yamal- og Express-konstellasjonene. Disse har langt svakere ytelse enn et nettverk i lav jordbane, både når det gjelder datakapasitet og forsinkelse.
I Kherson-regionen forsøkte enkelte enheter å skaffe SIM-kort fra ukrainske mobiloperatører.
Den 11. februar blokkerte Moskva dessuten Telegram og WhatsApp på russisk territorium gjennom Roskomnadzor. Beslutningen virket mot sin hensikt og forverret de taktiske kommunikasjonsproblemene for Russlands egne styrker.
Andre systemer ble også prøvd ut: ballongdronen Barazh-1, utviklet som et 5G-relé, og den soldrevne stratosfæriske dronen Argus, med en oppgitt utholdenhet på 40 dager i 25 kilometers høyde. Deres operative yteevne gjenstår likevel å bevise.
Den bærbare terminalen Spirit-30, som er utplassert i stort antall, er det mest konkrete svaret. Flere eksemplarer er likevel allerede blitt ødelagt av ukrainske droner kort tid etter utplassering.
På mellomlang sikt kan Rassvet-konstellasjonen i lav jordbane, med 16 satellitter skutt opp 23. mars 2026, gi en delvis, men ujevn, kompensasjon. Det kunngjorte målet om 900 satellitter innen 2035 virker vanskelig å nå, sett i lys av de mange forsinkelsene.
På resten av fronten har Ukrainas mål blitt tydeligere: å bryte de russiske logistikkstrømmene. Mer enn 200 tankbiler er ifølge åpne kilder truffet, hovedsakelig ved hjelp av Hornet-dronen. Den har en rekkevidde på 150 til 200 kilometer og koster rundt 6 000 dollar per enhet. Styring gjennom visuell korrelasjon med kunstig intelligens gjør den motstandsdyktig mot elektronisk forstyrrelse.
Les også: Reportasje om Ukrainas krigsøkonomi: Nøkkelen ligger til sjøs 🔒
AFU tar dessuten sikte på å utplassere mer enn 25 000 bakkebaserte roboter innen sommeren 2026. De skal brukes til minelegging, logistikktransport og kampstøtte.
Når det gjelder utmattelse, er Ukrainas mål å påføre AFRF 50 000 tap i måneden. Det nåværende nivået anslås til 35 000, delvis oppveid av russisk rekruttering på rundt 30 000 mann i måneden.
En russisk sommeroffensiv nevnes, men foreløpig er det ikke observert noen tidlige tegn på en slik offensiv.
Strategiske spørsmål: suverenitet og motstandskraft
Episoden med avstengningen av Starlink viser en realitet som Ukraina-krigen har gjort uunngåelig: bredbåndstilkobling er nå en fullverdig operativ komponent, på linje med ildkraft og mobilitet.
Avhengighet av en utenlandsk privat aktør utgjør en dokumentert strategisk sårbarhet.
Den europeiske IRIS2-konstellasjonen, som ventes rundt 2028 som del av GOVSATCOM-programmet, har nettopp som mål å redusere denne avhengigheten av amerikanske kapasiteter.
«Fordelen med Starlink er at man får en svært sterk desentralisering av informasjonen, siden den kan hentes inn med antenner overalt i felt,» forklarer Serge Plattard, tilknyttet forsker ved Fondation pour la Recherche Stratégique
Inntil videre utgjør OneWeb-konstellasjonen, den eneste operative ikke-amerikanske konstellasjonen med 640 satellitter i lav jordbane, et delvis alternativ. Ytelsen er likevel svakere, og antallet tilgjengelige terminaler i Ukraina er begrenset.
Motstandskraft i kommunikasjonen krever også hybride nettverk: en kombinasjon av 4G/5G, LiFi/WiFi-forbindelser, kablet kommunikasjon og budtjenester, slik at én enkelt avstengning ikke lammer hele systemet.
Doktrinært har de russiske enhetene vist en særlig sårbarhet overfor frakopling. De var vant til sterk sentralisering og kontinuerlige digitale forbindelser.
Oppdragsbasert ledelse, som gjør det mulig for en enhet å handle selvstendig dersom nettverket bryter sammen, er en viktig motstandsfaktor. Fraværet av dette kostet AFRF dyrt i februar 2026.
Denne sekvensen bekrefter at selv en omfattende kommunikasjonsforstyrrelse bare åpner et midlertidig mulighetsvindu. Det må utnyttes raskt og med nødvendige reserver dersom det skal skape varige virkninger.
Russlands hær har lært – og blitt farligere siden krigens begynnelse 🔒
