Hva den siste sesjonen i FNs generalforsamling har gitt Ukraina.
Kortversjonen
- Under FNs generalforsamling fremmet Ukraina krav om luftforsvar, finansiering, sanksjoner og energivåpenhvile for å styrke sin posisjon før eventuelle forhandlinger.
- Zelenskyy signaliserte Ukrainas vilje til å inngå en energivåpenhvile for å stanse gjensidige langdistanseangrep mot energianlegg.
- Flere europeiske land og allierte stilte opp med missiler, forsvarspakker og midler for å sikre Ukrainas energigrunnlag gjennom vinteren.
- Ukraina sikret løfter om EU-finansiering for å dekke forsvarsunderskudd, selv om støtten er betinget av videre reformer.
- Russiske angrep i Svartehavet har redusert havnekapasiteten, noe som førte til at 51 FN-land undertegnet en erklæring mot truslene mot sjøfarten.
Den 81. sesjonen i FNs generalforsamling ble avholdt under mottoet «Gjenopprette tillit, håndtere omstilling: Et FN som leverer for alle» 18.–28. september 2026. Årets dominerende temaer var konfliktene i Midtøsten og Europa, reform av multilateralismen, regulering av kunstig intelligens og motstandsdyktigheten til energiinfrastrukturen.
Man kan neppe kalle generalforsamlingen et beslutningsorgan. Den er snarere et utstillingsvindu for global politikk og et sted verdensledere må besøke én gang i året. Men for Ukraina er den fortsatt en viktig arena for å fremme sin agenda om en rettferdig avslutning på krigen og for å sikre den støtten som trengs for å holde stand og forhandle fra en styrkeposisjon. Den ukrainske delegasjonen dro til New York for å finne svar på ett svært praktisk spørsmål: hva tar Ukraina egentlig med seg hjem?
Ekstra luftforsvar til vinteren. Penger til forsvaret. Sanksjonene opprettholdt. En gjennomførbar ordning for i det minste en delvis energivåpenhvile. En utvidet droneavtale. Åpne havner og gjenopptatt korneksport. Og, viktigst av alt, en klar forståelse av hva reglene for eventuelle fremtidige forhandlinger faktisk vil være, hvis de i det hele tatt kommer i gang.
Forhandlingssporet: Trump og signalene til Moskva
Den ukrainsk-amerikanske agendaen overskygget resten av Ukrainas FN-program. Møtet mellom de to presidentene på sidelinjen gjorde det klart hvilken retning hovedforhandlingsprosessen tar – og om fredsinnsatsen vipper mer i retning av Russlands vilkår eller Ukrainas. Tre ting kom frem. For det første en klar ukrainsk holdning: Zelenskyy sa at Ukraina er klar til å avslutte krigen og gå inn i enhver form for forhandlinger, inkludert en energivåpenhvile, dvs. et felles moratorium på langdistanseangrep mot energiinfrastrukturen. For det andre: nok et løfte fra Trump om at krigen snart vil ta slutt – muligens raskere enn folk forventer. For det tredje: Washington har til hensikt å bruke økonomisk press som sitt viktigste virkemiddel.
Les også: Ukraina–Russland: Drivstoffkrigen tegner fronten på nytt
«Zelenskyy sa at Ukraina er klar til å avslutte krigen og gå inn i enhver form for forhandlinger, inkludert en energivåpenhvile, dvs. et felles moratorium på langdistanseangrep mot energiinfrastrukturen.»
Utenriksminister Marco Rubio overleverte Ukrainas forslag om en energivåpenhvile til den russiske utenriksministeren Lavrov i møtemarginalen. Rubio sa at begge sider uttrykte interesse for en begrenset våpenhvile som omfatter korn og energi. Lavrov sa på sin side at Russland ikke hadde noen intensjon om å innstille fiendtlighetene under eventuelle forhandlinger.
Hvorfor er en energivåpenhvile så viktig for Washington? Man er stadig mer bekymret for hvordan kriger påvirker de globale energiprisene. Sett fra et amerikansk perspektiv handler dette ikke så mye om Iran som om krigen som pågår i Europa. Trump hadde allerede oppfordret Ukraina til ikke å angripe russiske oljeraffinerier, og advarte om at det kunne presse opp de globale dieselprisene.
Likevel er det for tidlig å anse Russlands første reaksjon som endelig. Parallelt pågikk det en mer lavmælt russisk-amerikansk dialog: Kremls utsending Kirill Dmitriev ankom New York for å spille rollen som den «konstruktive» motparten til Lavrov i uoffisielle, bakkanal-samtaler, der han førte lukkede samtaler med Trumps innerste krets. Hva som faktisk kom ut av disse samtalene, vil vi bare kunne gjette ut fra hva begge sider gjør videre.
Vinter, luftforsvar og den europeiske bakre garde
Den ukrainske delegasjonen gjennomførte en maraton med sentrale europeiske partnere og NATOs generalsekretær Mark Rutte for å bygge opp et vinterlig luftforsvarsskjold. Zelensky la frem et klart behov: 300 avskjæringsraketter for vinterperioden – et behov som talte for seg selv, gitt at møtene fant sted samtidig som det pågikk konstante russiske drone- og ballistiske angrep på Kyiv.
Les også: Dype angrep: Hva handler det egentlig om?
Resultatet ble bare delvis vellykket. USA gikk med på å godkjenne produksjon av Patriot-missiler i samarbeid med Raytheon, men ga ingen konkrete løfter om flere avskjæringsmissiler. Europa utlignet imidlertid bildet: Frankrike tilbød SAMP/T-systemer og missiler samt samarbeid om det antiballistiske FREYJA-programmet; Tyskland bekreftet flere IRIS-T-missiler og en avtale om 600 Patriot-avskjæringsmissiler frem til 2027–2028; Finland kunngjorde en ny forsvarspakke på 290 millioner euro og en «Drone Deal»-avtale; Norge finansierte beskyttelse av Ukrainas energinett; til og med det fjerne Australia undertegnet en sikkerhetsavtale på 60 millioner dollar.
«USA gikk med på å godkjenne produksjon av Patriot-missiler i samarbeid med Raytheon, men ga ingen konkrete løfter om flere avskjæringsmissiler.»
En annen positiv side var at Trump ikke kritiserte Europa denne gangen. Han kalte NATO sterkere enn noensinne og fremhevet en avtale mellom USA, Danmark og Grønland som utvider USAs militære tilstedeværelse i Arktis – noe som oppfattes som at Washington sikrer seg Arktis i forkant av forhandlinger med Kina. For Ukraina er det en lyspunkt: mindre friksjon med NATO, mer press på Russland i nord.
Finansiell motstandskraft: Europa er fortsatt avgjørende
Møtet i New York bekreftet nok en gang: Europa er Ukrainas viktigste økonomiske støttespiller, og denne støtten er i praksis en del av landets forsvarskapasitet – noe som var nettopp det Zelenskyy diskuterte med EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen.
Ukrainas forsvarsdrevne budsjettunderskudd ligger på rundt 27 milliarder dollar, og Kyiv regner med støtte fra EU for å dekke det. Pengene finnes i Brussel, men med betingelser: von der Leyen gjentok at videre støtte – 37 milliarder euro tilgjengelig i år – avhenger av reformfremdrift i Ukrainas parlament. Zelenskyy takket EU for beslutningen om et lån på 90 milliarder euro og understreket at Ukraina vil oppfylle de tilknyttede forpliktelsene.
Det oppstod også gnidninger. Zelenskyy kalte signalene om å oppheve sanksjonene mot de russiske oligarkene Usmanov og Fridman for selvdestruktive: når alt blir et forhandlingskort i forkant av potensielle forhandlinger, tolker Moskva det som svakhet. Brussel ser imidlertid ut til å ha innsett feilen. Diplomater innrømmer i fortrolige samtaler at kompromisset skapte en farlig presedens, og EU er nå i skadebegrensningsmodus, hvor de gjennomgår avstemningsreglene og forbereder en omfattende utvidelse av svartelisten.
Les også: Oppretthold tempoet i Ukrainas EU-tiltredelsesprosess
Sjøblokade og global matsikkerhet
Et annet sentralt tema var å få åpnet Ukrainas havner ved Svartehavet. Russiske angrep på sivile fartøy har redusert havnekapasiteten med 93 %, noe som truer med å holde opptil 24 millioner tonn korn borte fra verdensmarkedene. At landbrukseksporten lammes og det truer med tap av utenlandsk valuta på flere milliarder, forsterker Ukrainas avhengighet av internasjonal bistand. Jernbane- og elveruter gjennom Europa kan ikke kompensere for dette. Den rumenske havnen Constanța, som har håndtert rekordhøye 60 millioner tonn, har nådd sitt logistiske tak.
På initiativ fra Kaja Kallas undertegnet 51 FN-medlemsstater en erklæring som fordømmer russiske angrep i Svartehavet, og omdefinerer saken som en global trussel mot friheten til sjøfart snarere enn en bilateral konflikt. På denne bakgrunn var Zelenskyys møte med Erdoğan pragmatisk: Tyrkia er fortsatt en av de få aktørene som fortsatt snakker med både Moskva og Kyiv. Kyiv signaliserte vilje til en maritim våpenhvile: Russland slutter å terrorisere havnene, og Ukraina stopper tilsvarende langdistanseangrep i gjengjeld.
Oppsummert handlet denne forsamlingen ikke om seremonier for Ukraina – det var en nøktern gjennomgang av hva landet trenger før den hittil tøffeste vinteren. Kiev dro hjem verken tomhendt eller med noen illusjoner. Selv om landet ikke fikk klarhet om ballistisk forsvar, en fast forhandlings tidsplan eller reell innflytelse over Moskva, var det fremgang når det gjelder lisenser for rakettproduksjon, meningsfulle forpliktelser om luftforsvar om vinteren, løfter om EU-finansiering, og ideen om en energivåpenhvile gikk fra å være et samtaleemne til å bli en reell forhandling. Det var det minste landet klarte å sikre seg.
Tre strategiske dilemmaer for Europa i de pågående forhandlingene mellom USA, Russland og Ukraina 🔒
