Oppfatningen av den russiske hæren pendler mellom oppfatning om en «truende stormakt» på den ene siden og «håpløs svakhet» på den andre. Men i løpet av denne krigen har den lært mye.
Med bare noen måneders mellomrom tok Russland i bruk både et eksperimentelt ballistisk mellomdistansemissil – Oretsjnik, som traff byen Dnipro i nær Mach 10 – og … esler til logistikkformål. Slik kan man, grovt sammenfattet og med overlegg, beskrive tilstanden til den såkalte «verdens nest største hær», som ofte fremstilles som en berg-og-dalbane der inntrykket av formidabel styrke og latterlig svakhet veksler uavbrutt. Et land som plukker fra hverandre vaskemaskiner for å få tak i manglende elektroniske komponenter; soldater som suser rundt på sparkesykler langs veiene i Donbass; stridsvogntårn som blir «skutt til værs» av ukrainske droner.…
Likevel har det sakte men sikkert vokst frem en erkjennelse, som Donald Trump siden har presset hardt inn i den europeiske virkelighetsforståelsen: Den ukrainske hæren, heroisk, klok og tilpasningsdyktig, men også sliten og under press, kan per i dag ikke gjenerobre de russisk-okkuperte områdene. Enda verre: De russiske styrkene gnager meter for meter videre øst i Ukraina. Hvordan kunne vi bevege oss gjennom medieetappene «Kyiv faller på tre dager» (begynnelsen av 2022); «Det russiske regimet vil kollapse» (begynnelsen av 2023); «Russland kan ikke tape» (begynnelsen av 2024); «Russland risikerer å vinne» (begynnelsen av 2025)?
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
