På ruinene av de osmanske og habsburgske imperiene forsøkte Aleksandar I å bygge en felles sørslavisk stat. Prosjektet skulle bli både hans livsverk og hans tragedie.
Kortversjonen
- Aleksandar I forsøkte å bygge en samlet sørslavisk stat på ruinene av de osmanske og habsburgske imperiene.
- Kongen fremmet en politikk med integral jugoslavisme for å viske ut historiske skillelinjer gjennom sentralisering og monarkiet.
- Den nye staten ble preget av dype økonomiske, kulturelle og nasjonale motsetninger mellom de ulike befolkningsgruppene.
- Stigende uro og politisk krise førte til at kongen avsatte grunnloven og innførte et direkte kongelig diktatur i 1929.
- Aleksandar ble drept i Marseille i 1934 av nasjonale ekstremister, før hans visjon om en felles stat kunne konsolideres.
Dagens leser kjenner resten av historien. Tito, partisanene, det kommunistiske Jugoslavia, den alliansefrie bevegelsen og til slutt landets blodige sammenbrudd på 1990-tallet. Aleksandar I har derimot nesten forsvunnet fra vår kollektive hukommelse. Før Tito viet nemlig en annen mann livet sitt til det samme, tilsynelatende umulige prosjektet: å holde serbere, kroater, slovenere og de øvrige sørslaviske folkene samlet i én stat. Ironisk nok brukte Tito – som i 1942 fordømte det monarkistiske Jugoslavia som et system preget av «sosial og nasjonal undertrykkelse» – de neste 35 årene på å forsøke å løse det samme problemet som Aleksandar hadde stått overfor. Begge ønsket å bygge et sammenhengende system. Begge endte med å bli uunnværlige for byggverket de hadde reist, og ingen av dem fant en formel som kunne sikre at livsverket overlevde dem på lang sikt.
Tito fikk likevel et helt annet ettermæle. Som krigens seierherre i spissen for partisanene, og som leder for et land som klarte å skaffe seg en særegen plass mellom de to blokkene, gjorde han Jugoslavia til en internasjonal aktør med en innflytelse som langt overgikk landets demografiske tyngde. Selv ble han en verdensberømthet. Aleksandar, som ble drept i Marseille i 1934, bare 45 år gammel, ble gradvis skjøvet inn i glemselen: fordømt av den kommunistiske historieskrivningen, overskygget av sin etterfølger og til slutt forbundet med et første Jugoslavia hvis nederlag syntes å varsle det andres. Det er kanskje nettopp denne forskjellen i ettermæle som gjør sammenligningen så fruktbar i dag: Tito forble berømt selv etter at hans Jugoslavia forsvant, mens Aleksandar ble glemt, til tross for at Tito på mange måter måtte ta opp igjen problemet der kongen hadde sluppet det.
«Aleksandar ble glemt, til tross for at Tito på mange måter måtte ta opp igjen problemet der kongen hadde sluppet det.»
I boken om Aleksandar I av Jugoslavia forteller Rémy Queney derfor ikke bare historien om en konge som ble drept i Marseille. Han gjenskaper tilblivelsen av en politisk verden som oppsto etter imperienes sammenbrudd, og som ble formet av nasjonale ambisjoner, hemmelige selskaper og nye eliters fremvekst i samfunn som brått ble kastet inn i en teknisk, økonomisk og politisk modernitet. For å forstå Aleksandar – og kanskje også hvorfor Tito etter ham måtte bygge opp et nytt Jugoslavia – må vi gå langt tilbake og betrakte Balkan som en omfattende friksjonssone mellom flere geopolitiske plater.
Les også: En serbisk prinsesses historiske realpolitiske budskap
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
