Europas fremtid avgjøres ikke bare av geopolitisk maktbalanse. Den avgjøres også av om europeerne fortsatt klarer å forsvare det som binder samfunnene sammen.
For noen måneder siden opplevde jeg at en student ikke ønsket å håndhilse av religiøse årsaker.
Selve hendelsen var høflig, respektfull og i seg selv udramatisk.
Likevel illustrerte den et spørsmål som Europa i økende grad synes å ha vanskeligheter med å diskutere:
Hvilke normer er vi egentlig villige til å forsvare?
For dette handler ikke om håndhilsing.
Det handler om Europas forhold til seg selv.
I den geopolitiske debatten diskuteres Europas utfordringer gjerne gjennom økonomiske og sikkerhetspolitiske indikatorer. Vi diskuterer Kina, Russland, energisikkerhet, forsvarsevne, teknologisk konkurranse, produktivitet og demografi. Mario Draghi har advart om Europas svekkede konkurransekraft. Forsvarsanalytikere advarer om et mer uforutsigbart sikkerhetspolitisk landskap. Demografer peker på aldrende befolkninger og fallende fødselstall.
Alle disse utfordringene er reelle.
Men kanskje diskuterer vi konsekvensene mer enn årsakene.
For Europas største utfordring er kanskje verken økonomisk, militær eller demografisk.
Europas største utfordring kan være at Europa i økende grad virker usikker på legitimiteten til sine egne institusjoner.
Historisk har Europas fremste styrke aldri først og fremst vært naturressurser, militærmakt eller befolkningsstørrelse.
Europas virkelige styrke har vært evnen til å bygge samfunn med høy grad av tillit mellom mennesker som ikke kjenner hverandre.
Det er langt mer sjeldent enn vi liker å tro.
Les også: Er islam høyrevridd? 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
The City of London viser hvorfor sterke institusjoner betyr alt
