Midtøsten kan stå foran en ny maktorden dersom de lekkede avtaleutkastet viser seg å være reelt. Spørsmålet er om Iran vil innkassere seieren – eller presse USA enda lenger.
Det iranske nyhetsbyrået Mehr, som har tette forbindelser til Revolusjonsgarden, har publisert det som skal være intensjonsavtalen mellom Iran og USA. Den ser slik ut:
- Permanent og umiddelbar stans i krigen på alle fronter, inkludert Libanon.
- USAs forpliktelse til ikke å blande seg inn i Irans indre anliggender og til å respektere Den islamske republikken Irans suverenitet.
- Full oppheving av den maritime blokaden innen 30 dager.
- USAs forpliktelse til å trekke sine styrker bort fra områdene rundt Iran.
- Gjenåpning av Hormuzstredet innen 30 dager etter iranske ordninger.
- Suspensjon av sanksjoner mot salg av olje, petrokjemiske produkter og avledede produkter, samt full tilgang for Iran til landets økonomiske ressurser.
- Krav om at USA og landets allierte legger frem planer for gjenoppbygging av Iran til en verdi av minst 300 milliarder dollar.
- 60 dager med forhandlinger for å komme frem til en endelig avtale basert på atomspørsmål og full oppheving av primære og sekundære amerikanske sanksjoner, samt resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd og IAEAs styre.
- Gjentakelse av Irans forpliktelse under Ikke-spredningsavtalen om ikke å produsere atomvåpen.
- I forhandlingsperioden har USA forpliktet seg til ikke å sende flere styrker til regionen og ikke å innføre nye sanksjoner.
- Frigivelse av 24 milliarder dollar av Irans blokkerte midler i løpet av den 60 dager lange sluttforhandlingsperioden. Halvparten av dette beløpet må gjøres tilgjengelig for Iran før forhandlingene starter.
- Opprettelse av en tilsynsordning for å gjennomføre avtalen.
- Den endelige avtalen skal godkjennes gjennom en resolusjon i FNs sikkerhetsråd.
- Sluttforhandlingene skal ikke begynne før halvparten av Irans blokkerte midler er frigitt, Irans oljesanksjoner er suspendert og den maritime blokaden er opphevet. Den endelige avtalen skal kun omfatte skjebnen til anriket materiale og anriking, oppheving av sanksjoner og planen for økonomisk gjenoppbygging av Iran. Drøftinger om Irans missilprogram og støtte til motstandsgrupper fjernes endelig fra dagsordenen.
Amerikanske geoøkonomske dilemmaer
Hvis denne informasjonen faktisk stemmer, er avtalen betraktelig verre enn Obamas JCPOA, som Trump trakk USA ut av under sin første presidentperiode. Avtalen utgjør derfor ikke noe annet enn en full amerikansk kapitulasjon, og en stor strategisk seier for Iran. Den islamske republikken vil derfor komme ut av denne krigen betraktelig sterkere enn før krigen fant sted, og fremstå som Persiabuktas – og Midtøstens – sprirende hegemon.
Fra USAs perspektiv er alternativet likevel mye verre, ettersom verden kun er noen uker fra en potensielt katastrofal energikrise hvis oljeressursene som vanligvis passerer Hormuzstredet forblir avskåret fra resten av verden mye lenger. Trump ville da ha vært ansvarlig for en global økonomisk krise sannsynligvis uten sidestykke i historien, med galopperende inflasjon og resesjon i flere land, og i verste fall global depresjon, men det stopper ikke der.
Les også: Krigen mot Iran: innledende lærdommer 🔒
I flere tiår har store oljeeksportører i Midtøsten priset oljehandel i dollar, og disse pengene – kjent som petrodollar – har ofte blitt resirkulert tilbake til amerikansk statsgjeld og andre amerikanske aktiva. Dette har styrket dollarens rolle som reservevaluta. Men hvis Midtøstens olje forblir avskåret fra resten av verdensøkonomien særlig mye lenger, vil dette petrodollarsystemet bli satt under alvorlig press.
Som følge av dette ville tilliten til det gjeldsbaserte, eurodollardominerte[1] internasjonale handelssystemet, en sentral del av USAs maktgrunnlag, risikere å kollapse under sin egen tyngde, inkludert landets statsobligasjonsmarked. Ettersom dette systemet lar USA leve over evne, kan resten av USAs maktgrunnlag falle som dominobrikker, med potensielt epokeomveltende geopolitiske ringvirkninger for hele verden.
I en slik situasjon ville Trump risikert å bli sittende med det politiske ansvaret for en global krise med katastrofale økonomiske og enorme negative geopolitiske ringvirkninger for USA. Trump, og resten av USAs maktelite, har derfor sterke insentiver til å gjøre alt i sin makt for å unngå et slikt katastrofescenario, noe som forklarer hvorfor de har latt sin israelske allierte i stikken.
Israel i stikken
For Israel er avtalen, dersom den faktisk stemmer, ikke noe annet enn en total katastrofe, og etterlater landet i en betraktelig svakere geopolitisk situasjon enn tidligere. Trump vil i så fall ha forrådt Netanyahu og Den jødiske staten. Den islamske republikken er fortsatt forpliktet til å fjerne «Sionistenheten» fra kartet, og vil – etter å ha slikket sine sår og gjenoppbygd sine militære kapasiteter – ha mye mer handlingsrom for å gjennomføre sitt oppdrag på et senere tidspunkt.
Netanyahu gikk inn i denne krigen for å presse frem en regimeforandring i Iran. Målet var derfor ikke bare å nedkjempe landets erkerival militært, men også å installere en vennligsinnet vestligorientert regjering i landet, som ville fungere som Israels allierte i et Midtøsten som ellers er fiendtlig innstilt til den jødiske staten. Nå sitter han igjen med svarteper, og kan ifølge avtalen ikke engang angripe Hizbollah i Libanon, noe Israel historisk sett har stått fritt til å gjøre – uten å risikere amerikansk sinne.
Les også: Iran: Kan Kyros redde Khomeini? 🔒
Israels hender er derfor i prinsippet bundet som følge av avtalen, men det er all grunn til å tro at den jødiske staten ikke vil sitte stille og akseptere den nye geopolitiske situasjonen i Midtøsten. Spørsmålet er derfor ikke om Netanyahu vil fortsette å angripe Israels regionale fiender, inkludert iranske stedfortredergrupper, men hva Trump og USA i så fall vil gjøre med det.
Hvis Netanyahu fortsetter sin kampanje mot Hizbollah i Libanon, som bør ansees som svært sannsynlig, vil Iran svare med nye missilangrep på Israel. USA vil stå foran et voldsomt dilemma: Stå skulder ved skulder med sin israelske allierte og opprettholde statusen som en troverdig alliert, eller la den jødiske staten krige mot Den islamske republikken på egenhånd.
I det første scenariet vil krigen gjenopptas, og Iran vil nok en gang gjennomføre en blokade av Hormuzstredet. Som forklart over, vil USA da risikere å gjøre uopprettelig skade på sitt maktgrunnlag. I det andre scenariet vil USA miste all troverdighet som en pålitelig partner og alliert – ikke bare i Israel, men også i verdens øyne. Ingen av utfallene er naturligvis ønskelige for amerikanerne, men Trump har satt dem i denne situasjonen, og det er ingen vei tilbake. Det virker likevel opplagt hva amerikanerne til slutt vil velge.
Er siste ord sagt?
Tiden har alltid vært på Irans side etter at den innledende våpenhvilen ble inngått mellom USA og Iran 7. april. Så fort det ble klart at Den islamske republikken hadde den militære kapasiteten til å holde Hormuzstredet stengt og avskjære Midtøstens oljeressurser fra verdensøkonomien – selv under intense israelsk-amerikanske bombinger – var krigen i prinsippet vunnet fra deres perspektiv.
Den spådde energikrisen tok lenger tid enn antatt, ettersom store mengder strategiske oljereserver ble frigjort i hele verden og tilført det globale oljemarkedet for å dempe effekten av Hormuz-stengingen. Men nå er det slutt: Verden er potensielt kun noen uker unna en energikrise som vil få oljeembargoen i 1967 til å se ut som barneskirenn.
I sin desperasjon etter å unngå et slikt katastrofescenario, hadde ikke Trump noe annet valg enn å akseptere en slik ydmykende og epokeforandrende avtale. Den vil – hvis den faktisk stemmer og blir overholdt – i prinsippet gjøre om på den sikkerhetspolitiske situasjonen i Midtøsten siden andre verdenskrig ved å gi Iran en geopolitisk styrke landet tidligere bare har kunnet drømme om.
Det er likevel langt fra sikkert at siste ord er sagt, og Iran kan fortsatt ønske å eskalere. Selv om avtalen slik den ser ut på papiret er svært gunstig fra Irans perspektiv, er det mulig at Den islamske republikken sikter enda høyere. Som jeg tidligere har argumentert, har Iran sterke insentiver til å holde Hormuzstredet stengt i flere måneder til for å fremprovosere en global energikrise med potensielt epokeforandrende geopolitiske endringer i verden og USA.
Les også: – USA og Israel har feilvurdert Irans motstandskraft 🔒
Målet er å forårsake mest mulig skade på den globale og amerikanske økonomien frem mot mellomvalget i USA i november. Med en allerede krigstrøtt amerikansk befolkning, som er svært kritisk til Iran-krigen og vil avslutte den nesten koste hva det koste vil, finnes det en enestående mulighet sett fra Teherans perspektiv: Ved å gjøre kostnadene ved krigen synlige for den amerikanske befolkningen, vil Iran kunne bidra til at Trump, MAGA-bevegelsen, republikanerne og proisraelske og neokonservative krefter straffes ved valgurnene, slik at nye politiske krefter – som ikke bare er anti-krig, men også anti-Israel – stemmes inn.
Mammon eller Allah
Intensjonsavtalen som nå formodentlig skal signeres i Sveits på fredag, er ikke noe annet enn en bestikkelse fra en desperat Trump for å unngå en slik skjebnesvanger katastrofesituasjon. Spørsmålet er da om Den islamske republikken vil ta pengene, eller om den finner en unnskyldning for å rive avtalen i stykker og satse på enda større konsesjoner fra USA på et senere tidspunkt.
Gitt hvor lukrativ denne intensjonsavtalen er for Irans ledere, kan det godt være at de tar den. Men det er nok like sannsynlig at de satser enda høyere: Målet vil da være å påføre USA et strategisk nederlag som strekker seg langt utover Midtøsten og Persiabukta, og som også kan forandre USA innenfra.
Kun tiden vil vise hvor denne sagaen til slutt ender, men det er nok avhengig av hva som er den egentlige motivasjonen til lederne i Den islamske republikken. Hvis Mammon er deres Gud, vil de ta avtalen; men hvis det er Allah, vil de være klare til å kaste den på bålet og påføre seg selv betydelig økonomisk skade for å fullføre sitt guddommelige oppdrag: å påføre den amerikanske erkerivalen uopprettelig skade.
Kun tiden vil vise om Teheran velger pengene – eller den hellige krigen mot USAs maktgrunnlag.
Sluttnoter
[1] Eurodollar viser til amerikanske dollar som holdes i banker utenfor USA, og som brukes i internasjonal handel og finans. Systemet er en viktig del av USAs globale finansielle makt, fordi store deler av verdens handel, lån og kapitalflyt fortsatt skjer i dollar.
Detaljer i intensjonsavtalen sammenlignet med JCPOA
