Frankrikes atomdoktrine er igjen blitt et europeisk spørsmål. Emmanuel Macrons siste utspill viser hvor tett nasjonal suverenitet, alliansepolitikk og Europas sikkerhetsfremtid nå henger sammen.
Mandag 2. mars 2026, på Île Longue, i selve «katedralen for vår [Frankrikes] suverenitet» – uttrykket er presidentens eget – var vi vitne til maktens liturgi. Som prosesjon kom en eskorte av jagerflyet Rafale, og i stedet for alter, en ubåt med ballistiske missiler (SNLE) lastet med M51-missiler utstyrt med kjernefysiske stridshoder; i bakgrunnen vaiet det franske flagget. Uttrykket «katedral for vår suverenitet» er velvalgt. Det understreker idealets varighet og omfang, vår suverenitet, men også troen som tålmodig har bygget den, og som presidenten heller ikke unnlot å hylle. La oss tilføye at det også forplikter dem som i dag har ansvaret. Selve liturgien kan overraske, men den er nødvendig så lenge man har troen, hvis ikke er den bare en parodi. Den er nødvendig, fordi den offentlig og høytidelig manifesterer maktens sakrale dimensjon og forpliktelsen hos den som styrer det franske folkets skjebne til å tjene det lojalt. I dette tilfellet retter den offentlige manifestasjonen seg ikke bare til franskmennene, men også til våre allierte, våre konkurrenter og motstandere. Den er en del av avskrekkingen, som fremfor alt er av psykologisk karakter, nemlig å demonstrere styrke for å slippe å bruke den
Talen var svært etterlengtet og for øvrig omhyggelig varslet de siste månedene. I 2020, ved École militaire, bekreftet Emmanuel Macron de store prinsippene for fransk kjernefysisk avskrekking, samtidig som han åpnet for strategisk dialog med våre europeiske partnere. Det var ikke første gang den europeiske dimensjonen ved avskrekkingen ble omtalt, men faktum er at invitasjonen ikke fikk det forventede gjennomslaget den gangen. Var ikke den amerikanske atomparaplyen en tilstrekkelig beskyttelse for våre europeiske partnere som er medlemmer av NATO? Mer enn utbruddet av Ukraina-konflikten er det trolig gjenvalget av Donald Trump og hans utfordring av det transatlantiske båndet som har flyttet grensene for det man kan tenke seg. Mot slutten av februar 2025 erklærte Friedrich Merz, valgvinneren og Tysklands kommende kansler, at han var villig til å diskutere en kjernefysisk deltakelse med Frankrike og Storbritannia[1].
Les også: Verden balanserer på en kjernefysisk knivsegg 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
